I de nordiske landene er tariffavtalene bærebjelken i arbeidslivet. I Norge gjelder dette rundt 70 prosent av arbeidstakerne, og en enda større andel i de andre nordiske landene. En større andel nyter dessuten godt av «smitteeffekten» disse avtalene har på lønnsnivå og andre arbeidsvilkår.
Noen typer arbeidstakere står likevel mer eller mindre utenfor dette systemet. Blant disse har de siste årene en helt ny gruppe dukket opp: plattformarbeidere.
Da er det ikke olje-arbeidere vi snakker, men folk som arbeider via «apper» på telefonen eller andre digitale løsninger.
Arbeidsgiver eller mellomledd?
Plattformene – om de heter Uber, Finn småjobber, WeClean eller annet – tar ansvaret for å koble arbeidskraft med arbeidsoppgaver, så vel som for betalingen mellom de to partene.
Likevel vil mange plattformer nøle med å ta et formelt ansvar som arbeidsgiver. De må i så fall kunne hevde at de som utfører plattformarbeid er selvstendige næringsdrivende eller frilansere – ikke arbeidstakere slik vi er vant til å definere begrepet.
Dette er utgangspunktet for ett av spørsmålene som reises i det fellesnordiske forskningsprosjektet Future of Work. I et eget notat som vi her skal sammenfatte drøfter forskerne blant annet følgende to sentrale spørsmål:
- Kan selvstendig næringsdrivende og frilansere ha rett til å organisere seg og kreve tariffavtale?
- Hvor går grensen for når man er «selvstendig» – og ikke bare er en arbeidstaker under falskt flagg?
(artikkelen fortsetter)
Hvorfor så vanskelig?
Spørsmålet om rettigheter er vanskelig av flere grunner, både praktisk og juridisk.
For det første er de nordiske systemene for tariffavtaler rigget etter et «tradisjonelt» forhold mellom arbeidstakere og arbeidsgivere. Dette gjelder både de nasjonale lovverkene og organisasjonene som representerer de to partene.
(I Norge er det like fullt flere som organiserer også selvstendig næringsdrivende, for eksempel Akademikerne. LO har også etablert «LO Selvstendig» rettet mot denne gruppen.)
I tillegg er det også juridisk uklart i hvilken grad frilansere og selvstendig næringsdrivende skal kunne ha rett til å inngå tariffavtaler. Dette skyldes EUs konkurranselovgivning. Mens denne ikke har noen problemer med tariffavtaler på vegne av arbeidstakere, er det mer problematisk i hvilken grad dette skal kunne gjelde selvstendig næringsdrivende fordi disse anses som selvstendige små bedrifter. Spørsmålet ble behandlet i den nederlandske Albany-tvisten i 1999.
|
Fri eller underkastet?
Skillet mellom selvstendig næringsdrivende og arbeidstakere har gjerne vært preget av enten-eller. Som følge av senere rettsbehandlinger i EU-systemet, blant annet en behandling av en irsk tvist i 2018, har imidlertid bildet blitt mindre svart-hvitt.
Blant annet har det det blitt pekt på at humanitære og sosiale rettigheter kan argumentere for at selvstendig næringsdrivende bør ha rett til tariffavtaler. Det ujevne maktforholdet overfor oppdragsgiver (arbeidsgiver) kan da bli avgjørende.
Dette innebærer at selve skillet mellom kategoriene «ansatt» og «frilanser/selvstendig næringsdrivende» kan bli uvesentlig i enkelte spørsmål. Selv om man formelt tilhører siste kategori, kan man etter en juridisk vurdering likevel falle inn under lov- og regelverket for en arbeidstaker.
Spørsmålet vil da være: Når er man «selvstendig» og sin egen sjef, og når er man i bunn og grunn styrt av andre og dermed har en sjef – selv om denne gjerne er en ansiktsløs app?
Kort sagt: Hvem er det som har makta over arbeidsvilkårene, for eksempel lønn?
 |
FAFO-FORSKER Kristin Jesnes har vært en av forfatterne av notatet om tariffavtaler blant plattformarbeidere.
|
– Svaret på dette vil variere fra ett juridisk system til et annet og mellom plattformer – avhengig av hvor stor kontroll plattformene har i formidlingen forteller Fafo-forsker Kristin Jesnes, en av forfatterne bak notatet.
Fleksibelt vern i Norge
Temaet forblir derfor hett debattert blant akademikere, jurister, politikere og andre som har et engasjement i saken.
For Norges del, står arbeidernes interesser på noe stødigere grunn enn i EU sett under ett. Norsk rettspraksis er ganske fleksibel og inkluderer gjerne alle som har et behov for vern i kategorien «arbeidstaker».
Likevel er det også her til lands rettslig tvil. Denne er likevel ikke bare forbeholdt de nye «digitale» arbeidsplassene, eller plattformarbeiderne. Den såkalte Aleris-saken viser at lignende tvister kan oppstå også i det tradisjonelle arbeidsmarkedet, påpeker Fafo-forskeren.
Gryende tariffvilje i Norden
I Norden er det da også i ferd med å vokse fram flere tariffavtaler også innen plattform-økonomien. Dette skyldes iallfall delvis at virksomhetene som står bak plattformene innretter seg annerledes.
1. Enkelte benytter seg av deltidskontrakter.
Selv om disse kan være små målt i stillingsprosent, gir kontraktsforholdet dem som utfører arbeidet rett på å kreve å bli dekket av tariffavtale.
Eksempler: Bzzt i Sverige (små «taxi-podder») og, kanskje – dette er i skrivende stund under forhandling – Foodora i Norge
2. Enkelte registrerer seg som vikarbyrå
Arbeidstakerne/oppdragstakerne vil da kunne være dekket av både kollektive avtaler og egne lovreguleringer som er ment å beskytte dem.
Eksempler: Chabber (Danmark, frilanserformidling innen hotell og servering) og InstaJobs og Gigstr (begge Sverige, jobbformidling).
3. Rett til å bestemme status selv(?)
En avtale mellom renholdsformidleren Hilfr og fagforeningen 3F i Danmark utmerker seg ved at denne gir plattformarbeiderne rett til selv å velge om de er arbeidstakere eller selvstendige næringsdrivende etter at man har jobbet 100 timer.
Avtalen skal evalueres av partene etter ett år og det er uklart hvilke konsekvenser en slik avtale har for de som jobber via plattformene, forteller Jesnes.
– Avtalen er en ny type avtale i Norden – ja, også i verden. Det blir spennende å følge med på utviklingen, forteller hun.
| Bud på sykkel først ut i Norge?
Foodora-forhandlingen kan bli Norges første eksempel på at plattformarbeidere får tariffavtale i Norge. Sykkelbudene ønsker å tilknytte seg dette via Transportarbeiderforbundet (som muligens i mai blir del av Fellesforbundet).
Selskapet Foodora er basert i Tyskland og er ikke bundet av tariffavtaler der eller i noen av de øvrige landene de opererer.
Her bør det likevel understrekes at Foodora har akseptert at de norske sykkelbudene er arbeidstakere i lovens forstand, altså ikke regner dem for å være selvstendig næringsdrivende eller frilansere. Les mer om saken i forskernes notat. |
Unntak eller norm?
Om disse tegnene til organisering også blant plattformarbeiderne er særtilfeller eller en ny trend er likevel for tidlig å si, understreker Jesnes.
– Hvis det er en trend, kan det se ut til at den nordiske modellen nok en gang viser at den er mottakelig for og tilpasser seg ny teknologi. Og at partene finner måter å ivareta arbeidstakeren på som gjør at dette kan vokse fram i rammene av den nordiske modellen, kommenterer hun.
– Men det er også plattformer som ikke er like medgjørlige. Tariffavtalene som nå vokser fram kan jo kun være særtilfeller. I så fall kan plattformmodellen med selvstendig næringsdrivende bli en utfordring i de bransjene hvor dette vokser fram, legger hun til.
|
Nordic future of work
Intervjuet er basert på kortnotatet Collective agreements for platform workers? Examples from the Nordic countries hvor altså Kristin Jesens (Fafo) er en av forfatterne, sammen med Anna Ilsøe (FAOS, Universitetet i København og Marianne J. Hotvedt (Universitet i Oslo).
Notatet er en av de første innledende publikasjonene som inngår i prosjektet «Nordic future of work». Her samarbeider over 30 nordiske forskere med å utrede hvordan arbeidsmarkedet vil utvikle seg i de neste tiårene. Sentrale spørsmål gjelder hva vi vil jobbe med, hvordan vi vil jobbe, og hvordan lov- og avtaleverk vil måtte eller kunne endres for å tilpasses en ny virkelighet. Fafo er prosjektleder og Nordisk ministerråd oppdragsgiver.
Såkalt plattformarbeid – arbeid via et digitalt nettverk – er ett av feltene som dekkes.
Les mer om prosjektet på Fafo.no. |
<h2 class="standardFont"><strong><br />Unntak eller norm?<br /></strong></h2>