La oss dikte opp to brødre. Begge begynner i jobb, begge på midlertidig kontrakt. Den ene har mastergrad, den andre ingen utdanning etter ungdomsskolen. Vi lar to år gå, og gjetter så: hvem av dem har med størst sannsynlighet fast jobb nå?
Da Mirjam Sorge Folkvord begynte arbeidet på sin mastergrad, skrevet som hospitant på Fafo, forventet hun at de begge ville ha om lag like sjanser. Ut fra tidligere europeisk forskning ville man nemlig kunne forvente en «U-kurve»: svakest sjanser for ytterpunktene (à la våre to brødre), og raskest overgang til fast stilling for dem med «medium» utdanning.
 |
MIRJAM Kathrin Sorge Folkvord har skrevet masteroppgaven Verdt å vente på ved institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo.
|
Analysen av Arbeidskraftundersøkelsen i perioden 2006 til 2014 viste imidlertid at den ene broren statistisk sett vil ha svakere sjanser enn den andre:
– Høyt utdannede er den eneste gruppen som konsekvent skiller seg negativt ut. Det tyder på at denne gruppen bruker lengre tid å gå fra midlertidig til fast jobb enn andre grupper med ingen eller lavere utdanning, forteller hun.
Utdanningsbølgen
Det er lenge siden høyere utdanning var forbeholdt de få. Norge streber etter å bli en «kunnskapsøkonomi». Dette medfører at stadig flere jobber krever spesialisert kunnskap – og diverse vitnemål med stempler på.
Antallet studenter som fullfører høyere grad ved norske universiteter og høyskoler har da også mer enn doblet seg siden årtusenskiftet. Sammensetningen av arbeidsstyrken er i hurtig endring. Debatten om «overutdanning» – om for mange tar høyere utdanning de ikke har bruk for – vender derfor tilbake med jevne mellomrom.
 |
ANTALLET FULLFØRTE utdanninger (grader med en varighet på to år eller mer) ved universiteter og høgskoler i Norge, 1999–2014
(Klikk for full størrelse) |
Samtidig har det pågått en liberalisering av stillingsvernet i de mange vestlige land. Det har blitt enklere å ansette folk på midlertidige kontrakter – for eksempel for ett år om gangen.
Et resultat av dette vil kunne være at arbeidsgiverne i større grad kan velge og vrake i søkere – og ikke behøver å lokke med faste stillinger.
– Hvis tilbudet tangerer etterspørselen har ikke arbeidsgiverne nødvendigvis like sterke insentiver for å ansette folk i faste stillinger. Samtidig er mobiliteten inn i faste stillinger generelt høy, understreker Sorge Folkvord.
Midlertidig i staten
Gruppen som Sorge Folkvord har studert er liten – rundt 1 prosent av arbeidsstyrken. De består da også trolig av mange relativt nyutdannede akademikere – gjennomsnittsalderen er 34 år.
80 prosent av disse jobber i det offentlige. Av disse igjen jobber tre av fire i statlig sektor, ifølge AKU-tallene.
Folkvord mener dette kan bidra til å forklare gruppens lavere mobilitet inn i faste stillinger. I statlig sektor gjelder nemlig Tjenestemannsloven, ikke Arbeidsmiljøloven, under ansettelser. Førstnevnte gir både enklere adgang til å ansette midlertidig, og vanskeligere adgang til å ansette fast.
– Tidligere forskning viser at særlig de med samfunnsvitenskapelig og humanistiske fagbakgrunn har en tendens til å havne her. Dette er de faggruppene som har økt aller mest når gruppen høyt utdannede har vokst. Vi må anta at for mange i denne gruppen er særlig statlig sektor en attraktiv arbeidsgiver. Det gir godt tilfang på godt kvalifisert arbeidskraft, mener Sorge Folkvord.
Hun peker samtidig på at tilbud og etterspørsel etter arbeidskraft i privat og offentlig sektor ikke nødvendigvis følger de samme mekanismene.
– Der privat sektor forholder seg til markedskonjunkturene, forholder offentlig sektor seg like mye til politiske beslutninger, endrede rammebevilgninger, og andre eksterne endringer. Det kan også påvirke rammene for å gi midlertidige fast jobb. UDI har vel aldri ansatt så mange så fort som nå. Midlertidig, vel å merke, poengterer Sorge Folkvord, med henvisning til flyktningsituasjonen.
I det private har man så langt hatt en lavere andel midlertidige enn i det offentlige. Nå ønsker regjeringen imidlertid å gjøre de to lovene mer like. Norge fulgte i fjor etter de mange vestlige land i å liberalisere tilgangen til midlertidige ansettelser i Arbeidsmiljøloven i fjor. I tillegg er Tjenestemannsloven under vurdering.
Målet helliger midlertidigheten
Men hva så med de høyt utdannede selv? Folkvord mener deres motivasjoner også kan bidra til å forklare den lavere sannsynligheten for fast jobb.
– Høy utdanning er ingen stor økonomisk kostnad i Norge. Samtidig er den den økonomiske gevinsten i form av høyere lønn etter endt utdanning veldig liten sammenlignet med mange andre land. Systemet er rigget som en slags risikodemper. Det gjør det rimelig å tenke seg at individuell motivasjon og preferanse har ganske fritt spillerom for dem som tar høyere utdanning, mener Sorge Folkvord.
Det gir frihet til å se på utdanning som en individuell investering i å nå ganske spesifikke mål: å forfølge spesielle interesser, fagområder eller å jobbe i bestemte sektorer.
Dersom den midlertidige stillingen er relevant for å nærme seg dette målet vil med andre ord stillingstypen kunne være underordnet. Hovedsaken er at jobben er relevant for og «fører et sted».
– Å gå for en midlertidig jobb, kan være den mest rasjonelle prioriteringen dersom du har en bestemt retning du ønsker å gå i. Innen sosiologi, for eksempel, er det trolig få som ikke mener det spiller noen rolle om hva man jobber med etter utdanningen, forteller sosiologen som, jo da, selv fant en midlertidig, men relevant stilling, etter avlevert mastergrad.
Hjelper å være investeringsobjekt
Selv om mange kan bli stående lenge i midlertidige jobber, er innslaget av arbeidsledighet lite for høyt utdannede som har begynt å arbeide i midlertidige stillinger.
Tilkallingskontrakter og andre svært løse tilknyttinger til arbeidet er dessuten lite utbredt i jobbene som denne gruppen gjerne søker seg mot. Folkvord understreker samtidig at datamaterialet ikke gir de beste forutsetningene for å avdekke de virkelig ustabile arbeidsforholdene, verken for høyt eller lavt utdannede.
Innen arbeidsplasser med høye utdanningskrav og sterk spesialisering vil da også erfaringen være et sterkt kort i å kunne få fast stilling, påpeker Sorge Folkvord.
I mange jobber som krever høy utdanning vil kompleksiteten i arbeidsoppgavene gjøre at arbeidsgiveren nesten ikke kan unngå å investere i deg, selv om ansettelsesforholdet er midlertidig.
– Du vil dermed kunne stå først i køen når etaten får en hjemmel for en ny fast ansettelse. Opplæring er ressurskrevende for arbeidsplassen, så hvorfor ikke ansette den som trenger minst av det? Ser man det på den måten, fungerer systemet etter hensikten, sier hun, men understreker at midlertidighet i seg selv kan ha andre negative sider:
– Svært få vil i seg selv foretrekke en midlertidig jobb framfor en fast. Særlig store økonomiske valg og etablering av familie er interessant, fordi mange høyt utdannede midlertidige er i den alderen hvor det å etablere seg i arbeidslivet skjer parallelt med at man tenker på å etablere familie. Her kan midlertidighet tenkes å ha forskjellig betydning for kvinner og menn. Jeg håper dette kan være et tema for videre forskning.
Hvem snakker vi om?
Gruppen som er høyt utdannet og midlertidig ansatt er ingen stor gruppe på arbeidsmarkedet. De utgjør rundt 1 prosent av arbeidsstyrken.
Noen stikkord for den typiske personen i denne gruppen er:
- I gjennomsnitt i overkant av 30 år.
- Jobber i statlig sektor og har vært midlertidig ansatt i halvannet år.
- Mer etablert og integrert i arbeidsmarkedet enn øvrige midlertidig ansatte.
- Opplever lite arbeidsledighet mellom jobber.
- Flertallet er gift eller samboende og har barn.
- Kjønnsfordelingen er jevnere enn i andre grupper, men fortsatt med en overvekt av kvinner (58 prosent)
- 2 av 3 har vært under ett år i nåværende jobb
- 28 prosent ser seg om etter annen jobb
- Noe under halvparten (43 prosent) er prosjektansatte.
- 3 av 4 jobber i akademiske yrker
- 71 prosent får fast jobb etter to år, mot 83 prosent blant personer som kun har videregående skole.
- 5 prosent opplever ledighet i løpet av to år
ALT OM: Stillingsvern
ALT OM: Arbeidsmarkedet