Onsdag 23. juni leverte Fougner-utvalget sine vurderinger om hvordan det norske arbeidslivet står rustet overfor den uvisse framtida. Nærmere bestemt har de gransket såkalte tilknytningsformer og organiseringer av virksomheter.

«Tilknytningsformer» handler om hva slags status de som utfører arbeid og de som «bestiller» arbeid har. Helt enkelt: Er de arbeidstakere og arbeidsgivere, eller oppdragstakere og oppdragsgivere?

Sistnevnte omfatter selvstendig næringsdrivende og det vi gjerne kaller «frilansere». Et av de store spørsmålene er om bedrifter og virksomheter gjennom lovlige og ulovlige grep kan unngå ansettelser og det ansvaret som da følger med på lasset. Såkalt plattformarbeid har satt dette helt på spissen.

Er det grunn til uro for utviklingen, og hva kan vi eventuelt gjøre for å beholde et arbeidsmarked slik vi ønsker det?

Fougner-utvalget går langt i å si at sprekkene i dagens system er alvorlige nok til at vi må stramme inn. Dette vil innebære at flere bør få status som arbeidstakere eller iallfall ha flere rettigheter enn i dag (se punktliste nederst i artikkelen).

UiO-professor Marianne Jenum Hotvedt har vært hovedforfatter for en forutgående rapport om arbeidsrett i fremtidens nordiske arbeidsmarkeder.

Styrket mot fremtiden

Lignende tematikk ble også behandlet i det Fafo-ledede nordiske prosjektet «Future of work», på oppdrag fra Nordisk Ministerråd. Forskningen herfra er hyppig sitert i NOU-en.

Hovedforfatter for sluttrapporten om lovverkenes evne til å takle framtidas stormkast er Marianne Jenum Hotvedt. Hun er professor ved Institutt for privatrett ved Universitetet i Oslo, med arbeidsrett som spesialisering.

Hun fulgte spent med på framleggelsen av NOU-en. Vi tok en telefon morgenen derpå med spørsmål om Fougner-utvalgets rapport.

– Nå må jeg skynde meg og understreke at jeg kun har dannet meg et overblikk. NOU-en kom jo i går, og jeg har ikke rukket å lese hele, vektlegger hun.

– Det sagt: Dette ser ut som et grundig arbeid. De har klokt avgrenset seg til noen viktige spørsmål, og flere av forslagene fra flertallet i utvalget virker velfunderte og spennende. Jeg har også lyst til å gi dem «kred» for å knytte så mange av sine vurderinger opp mot forskning på feltet. Og da ikke minst juridisk forskning – blant annet fra Future of work-prosjektet som jeg var med på, forteller hun.

– Alle som bryr seg om arbeidsrett og arbeidsliv bør være glad for denne gjennomgangen. Det er sunt og viktig at vi med jevne mellomrom tar slike spørsmål opp til utredning og debatt, og nå har det vært i emning en stund. For eksempel plattformøkonomi – eller delingsøkonomi – har vakt en del bekymring om systemene våre er godt nok innrettet for fremtiden overfor det som måtte komme, kanskje i form av brå og voldsomme endringer i organiseringen av arbeid.

– I tillegg har flere rettssaker bragt frem innsikt i hvordan arbeidslivet utvikler seg. Det har vakt bekymring. Norwegian-saken viste at det både er mulig og lovlig å organisere virksomheten på en måte mange synes er bekymringsfull. I tillegg illustrerte Aleris-saken hvordan noen virksomheter prøver ut mer utstrakt bruk av oppdragstakere, noe som utfordrer tanken om at arbeidskraftbehovet i hovedsak skal dekkes ved ansettelse av arbeidstakere.

– Som også NOU-en beskriver: Det er i øyeblikket få som arbeider som selvstendig oppdragstakere og som såkalte «plattformarbeidere» i Norge. Problemet med gråsonene er sånn sett ikke like stort som i en del andre land. Det er likevel viktig at arbeidsretten er føre-var og at gråsonene ikke utvides og utnyttes enda mer.

– At utvalgets flertall mener det er behov for å tydeliggjøre begrepene «arbeidstaker» og «arbeidsgiver» er ikke overraskende. Heller ikke at de går inn på adgangen til midlertidig ansettelse og på skillet mellom innleie og entreprise. Det som er litt overraskende, er at flertallets vurderinger i så stor grad leder til forslag om konkrete lovendringer.

– Jeg er ikke nødvendigvis negativ til et sånt grep, men det bryter på noen punkter med tradisjonen i Norge. Historisk sett har arbeidstakerbegrepet først og fremst blitt utviklet gjennom forarbeider og rettspraksis, ikke gjennom endringer i selve lovverket.

– Når det gjelder arbeidsgiverbegrepet og plasseringen av ansvar, er utviklingen mer sammensatt. Lovregulering har spilt en viktig rolle ved at visse arbeidsgiverplikter er utvidet til å gjelde overfor andre enn egne arbeidstakere. Det litt overraskende her er forslaget om å lovfeste læren om såkalt «delt» arbeidsgiveransvar, som er utviklet i rettspraksis.

– Den klassiske motforestillingen er at lovfesting kan være klargjørende her og nå, men potensielt gjøre reglene mindre fleksible fremover. Men om det er en sannsynlig konsekvens  i dette tilfellet er for tidlig for meg å si.

– De ulike lovforslagene virker hver for seg absolutt velfunderte og interessante. Men flere ulike lovendringer reiser mange nye spørsmål, ikke minst om hvordan de nye foreslåtte reglene vil fungere sammen.

– «Future of Work» var et ambisiøst prosjekt, om viktige spørsmål for framtiden til de fem nordiske landene. I den rettslige studien analyserte vi flere av de samme spørsmålene som utvalget har vurdert, blant annet om grunnbegrepene arbeidstaker og arbeidsgiver er tilpasset arbeidslivet i fremtiden.

– Den viktigste verdien ved vår studie er den systematiske sammenligningen av de nordiske landenes rett. Det avdekker svakheter, men gir også viktige impulser til forbedringer. Og med tanke på NOU-en, ser det ut som at vår studie også har hatt et visst «impact». Jeg er glad for at utvalget knytter seg så tett til forskning og følger opp en rekke av våre anbefalinger.

– Det var et av våre mer sentrale forslag, og noe jeg var glad for å finne igjen. Generelt opplever jeg at utvalget i mange spørsmål lener seg på vurderingene fra Future of Work-prosjektet. Det gjelder for så vidt også dette med å formulere supplerende kriterier for vurderingen av arbeidstakerstatus og tydeligere regler som  knytter arbeidsgiverplikter til bestemte arbeidsgiverfunksjoner.

– Eksempel på det siste er forslaget om å klargjøre at arbeidsgivers ansvar for arbeidsmiljøet, som også gjelder overfor innleide og selvstendige oppdragstakere, gjelder uavhengig av hvor arbeidet utføres. Det klargjør at ansvaret ikke bare gjelder når arbeidet utføres på fysiske arbeidsplasser, men også ved digital tilknytning.

– I vår rapport behandler vi for øvrig også trygderegler som gir inntektssikring når man står uten arbeid. Vår analyse viste hvordan såkalte «occasional workers»  fort faller mellom stolene når det gjelder velferdsytelser – noe koronapandemien jo har ført fram i lyset. Denne problemstillingen lå for så vidt utenfor mandatet til utvalget, men de plukker likevel opp også dette poenget og kommer med en selvstendig anbefaling i tråd med vår.

– Arbeidsrettslig regulering i Norge og Norden er bygd opp rundt dette skillet. En svakhet ved dette, er at systemet blir sårbar man når skillet blir uklart. På sett og vis er det den grunnleggende problemstillingen vi så på i vårt prosjekt, og som NOU-en også forsøker å svare på.

– At det er sånn er for så vidt ikke selvsagt. Noen land har mer differensierte systemer, eksempelvis Storbritannia som har en egen mellomkategori, «worker».

– Nei, jeg vil ikke si det. Både vi, i FoW-prosjektet, og NOU-en er opptatt av at problemene i gråsonen kan løses innenfor dagens system. Nyanser i det «binære» systemet ved at arbeidsgivere har visse plikter til vern av oppdragstakere ligger der allerede, men har bare ikke vært systematisk utviklet i lovgivningen. Dette var noe vi anbefalte å gjøre i vår rapport, og som Fougner-utvalget på noen punkter følger opp.

– Arbeidsretten og utviklingen av denne er grunnleggende sett politisk. Og det vi sikter til i rapporten er at det er lovgiver – de folkevalgte – som i første rekke har herredømmet over rettsutviklingen. Selv om også tariffpartene, domstolene og rettsvitenskapen bidrar til rettslig utvikling, er forvaltningen av lovverket til syvende og sist opp til politikerne, sier Jenum Hotvedt, og fortsetter:

– Ellers illustrerer Fougner-utvalgets NOU de interessekonfliktene som vi ofte ser, der det var dissens på flere spørsmål. I dette tilfellet var det en ryddig dissens, der arbeidsgiversiden utgjør mindretallet, mot arbeidstakersiden og de fire uavhengige medlemmenes flertall.

– Likevel: Sånn jeg har forstått det, slutter også mindretallet seg til mye av tilstandsbeskrivelsen og til behovet for å styrke den norske arbeidslivsmodellen. Man er altså ikke grunnleggende uenige om hva som er situasjonen og målet. Uenigheten handler om behovet for å justere reglene for å bevare.

Flere Arbeidslivet.no-artikler om lignende tematikk:

• Dine rettigheter som ansatt, frilanser eller selvstendig
• Når kan man bruke midlertidig ansettelse eller innleie?
• Frilansingens mange ansikter
• Kan digitale arbeidere drømme om tariffavtale?
• Over 40 000 midlertidige jobber kan være ulovlige
• Få nordmenn velger å ha smarttelefonen som sjef
• Den norske modellen temmer digitalt løsarbeid