Under koronakrisa ble arbeidsinnvandringen satt på pause. Bedrifter, offentlige virksomheter og landbruket mistet brått tilgangen til billig og fleksibel arbeidskraft, enten grunnet stengte grenser eller krav om karantene for dem som slapp inn.

Var dette bare et ekstremt uttrykk for en utvikling vi uansett vil se i det norske arbeidsmarkedet? Det var et av de sentrale spørsmålene på et seminar i regi av Fafo Østforum 6. oktober.

En av innlederne kunne fortelle noe om dette fra perspektivet til det mest sentrale landet for arbeidsinnvandring: Polen.

AMBASSADØR Iwona Woicka-Żuławska. Foto: Gov.pl.

Den polske ambassadøren til Norge, Iwona Woicka-Żuławska, hadde samlet en rekke tall og fakta om utviklingen i arbeidsmarkedet i Polen og forholdene blant polske arbeidsmigranter.

– Polen har av en rekke grunner, særlig historiske, alltid vært et migrasjonsland. Den siste store bølgen var selvsagt etter 2004, etter inntoget i EU. Fram til 2019 emigrerte over 2,5 millioner polakker til andre EU-land, permanent eller midlertidig, innledet hun.

• Bakgrunn: Nærmer oss 200 000 arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa (2019)

Trenden snur hjemover?

Antallet polske statsborgere som til enhver tid hovedsaklig oppholder seg utenlands har klatret støtt, til 1,2 millioner personer i 2019, ifølge tall fra Eurostat. I antall personer er det i EU kun Romania og Italia som har flere innbyggere utenfor eget land.

Ser på den mest mobile arbeidskraften – de som kun midlertid oppholder seg utenlands, blant annet som utstasjonerte arbeidstakere – er det likevel tegn til at pilene begynte å snu allerede før koronakrisa, ifølge ambassadørens tallgrunnlag.

Hun peker på 2017 som omdreiningspunkt. Året etter så man den første nedgangen i dette tallet siden finanskrisa – ned 85 000 personer, det vil si mer enn 3 prosent nedgang, ifølge Polens statistikkbyrå.

– Mye av dette knyttes til Brexit. Storbritannia har blant annet av språklige årsaker vært et populært mål for polske arbeidstakere. Likevel er det flere tegn på at dette er i ferd med å bli en mer generell trend, sa ambassadøren.

Hun vektla følgende momenter som insentiver for at flere polakker vil velge å holde seg i hjemlandet:

• Den økonomiske veksten i Polen er langt bedre enn EU-snittet.
• Færre personer i arbeidsfør alder – særlig mellom 18 og 44 år.
• Vedvarende lav ledighet
• Krympende lønnsforskjeller mellom Polen og andre EU-land
• Endringer i sosial- og familiepolitikken

Les også: Korona-krisa: Mister vi nå våre gode hjelpere – for godt? (2020)

Ja, de penga

En sentral driver i arbeidsmigrasjonen er selvsagt lønnsforskjeller.

Gjennomsnittlig disponibel inntekt i Polen har pekt bratt oppover, totalt med 32 prosents vekst fra 2008 til og med 2018, ifølge Eurostat-tall.

I Norge har lønnsveksten holdt seg relativt lav de senere år, iallfall målt mot framvoksende økonomier i Øst-Europa, samtidig som den krona har svekket seg målt mot euro.

For halvparten av polske arbeidstakere var muligheten for høyere lønn den viktigste grunnen til å søke seg til Norge. Her har likevel forskjellene krympet. Mens polsk lønn I 2015 var 47,5 prosent av norsk, var den nærmere 60 prosent I 2019, ifølge det polske utviklingsdepartementet.

Tallet må ikke nødvendigvis nå helt opp til 100 prosent, heller, antyder tallene hun presenterte:

• 40 prosent ville ha holdt seg I hjemlandet dersom de der hadde kunne tjent 6000 polske zloty, rundt 15 000 norske 2020-kroner. To tredjedeler ville ha gjort det samme for mellom 6000 og 8000 zloty.
• Gjennomsnittlig polsk månedslønn i første kvartal 2020 var 5330 zloty, men noe høyere for viktige arbeidsinnvandringsbransjer i Norge.

Med andre ord er det mange som nærmer seg det som de regner som akseptabel lønn for ikke å søke seg til Norge eller andre EU-land.

– Likevel, om vi ser på de store utviklingstrekkene, er dette fremdeles et stykke unna, sa den polske ambassadøren, og anslo at å nå en gjennomsnittslønn på 6000 zloty vil kunne ta et tiår.

• Les også: Dumping ble ikke jumping – hva nå? (2020)

Norge sjeldnere et langtidsmål

Akkurat under covid-19-epidemien er det veldig mange spørsmålstegn. Utviklingen i de bestemte markedene og bransjene vil også ha mye å si for arbeidstakernes valgmulighet. Varer restriksjonene, vil nok dette likevel få mange polakker til å revurdere reiseplanene sine, ifølge ambassadøren.

– Mange vil da selvsagt se seg om etter jobb i Polen. Kanskje vil de da få lavere lønn, men den vil være mer stabil, kommenterte hun.

Også på lengre sikt kan norske arbeidsgivere som har lent seg på polsk arbeidskraft få det vanskeligere. Ifølge en undersøkelse i regi av den polske nasjonalbanken fra 2015 er Norge under gjennomsnittet interessant som et sted å bosette seg permanent.

Gjennomsnittet for alle polske arbeidsutvandrere er at 30 prosent planlegger å bli værende i vertslandet, men for Norge er tallet 21 prosent.

– Dette har nok med størrelsen av det norske markedet. Språket er også viktig. Mange polakker kan engelsk eller tysk. Informasjon er også viktig. Under krisa var det mye, men usikker informasjon. Selv ikke vi på ambassaden var sikre på hva som til enhver tid gjaldt for innreise og arbeid, påpekte ambassadøren.

• Les også: Innvandrere fra 12 land: Ganske like holdninger, men jobber farligere (2017)

Hvem er de?

Ifølge en spørreundersøkelse i regi av den polske nasjonalbanken har polske arbeidsinnvandrere til Norge følgende kjennetegn, ifølge Woicka-Żuławskas gjennomgang:

• Utdanning: Flest har utdanning på andre nivå, det vil i norsk setting si videregående/yrkesfag. Yrkesfaglig bakgrunn er generelt utbredt, grunnet etterspørselen etter fagutdannede.
• Bakgrunn: De vanligste gruppe-karkteristikkene er menn mellom 35 og 44 år som allerede har familie. Dette medfører at mange som ikke tar med seg familien til Norge har et sterkt insentiv for å returnere til Polen.
• Bransjer og yrker: Flest polakker som arbeider i Norge jobber i industrien eller i helse-/sosialsektoren, gjerne eldrepleien. Leger, sveisere og oljearbeidere er gjengående yrker.

• ALT OM: Arbeidsinnvandring
• ALT OM: Arbeidsmarkedet