At de fleste i Norge har opplevd en god lønnsutvikling handler ikke om at man bare har «grafsa til seg mer av kaka». Ved hjelp av ny teknologi, kunnskap og bedre organisering klarer man å gjøre mer for mindre innsats.
Et stålverk som kanskje måtte ha flere tusen ansatte for 50 år siden vil i dag kunne klare å produsere like mye med hjelp av kun en brøkdel av ansatte.
Mer effektiv – høyere lønn
I de fleste tilfeller har altså «kaka» (næringsinntekt) vokst målt mot antallet «kokker» (arbeidstakere) som trengs for å lage den. Dette beregnes altså ved «produktivitet». Helt konkret defineres dette ofte som «verdiskapning per arbeidstime».
Som oftest med støtte i fagforeninger har arbeidstakerne hevdet sin rett til at denne produktivitetsveksten også skal komme dem til gode, ikke bare eierne av bedriften. Utviklingen innen produktivtet/lønnsomhet brukes derfor gjerne som utgangspunkt for lønnsforhandlinger, enten det skjer sentralt (forbund) eller lokalt i hver virksomhet.
Å beregne verdien av stål eller kaker kan kanskje lett avleses i regnskapspapirer. Men for en rekke andre varer og tjenester er bildet langt mer komplisert. Særlig offentlig sektor kan være vanskelig å måle på denne måten. Et vanlig eksempel er: Hvor mye helse produserer en sykepleier per time?
Lite vekst siden 2005
Å måle produktivitet kan gjøres på mange måter. Statistisk Sentralbyrå benytter seg blant annet av «Produksjon per utførte timeverk». Her beregnes hvorvidt man klarer å produsere mer i løpet av en time på jobb fra det ene året til det andre – altså om man har en produktivitetsøkning eller -nedgang.
Som man ser, har denne veksten dabbet av i Norge målt mot særlig 70- og 90-tallet. Den økonomiske situasjonen har like fullt mye å si. De to «røde» periodene – da produktiviteten per arbeidstid faktisk ble lavere – var preget av økonomiske kriser, nærmere bestemt finanskrisa og oljekrisa.
Produksjon per utførte timeverk.
Prosentvis endring fra året før. Faste priser.
Datakilde: Statistisk Sentralbyrå