Det norske arbeidsmarkedet har enkelte særtrekk. Målt mot mange andre land kan vi blant annet skryte av følgende:
- Mange er i jobb: høy sysselsetting og bred yrkesdeltakelse, også blant kvinner.
- Gjennomgående lav arbeidsledighet målt mot mange andre europeiske land
- Sterk organisering: fagorganisering, partssamarbeid, politisk koordinering og regulering/tilrettelegging
- Høyt lønnsnivå og høy produktivitet
- Mange er høyt utdannet
Negative trekk som det gjerne pekes på er:
- Høyt sykefravær
- En stor andel i arbeidsdyktig alder som er avhengig av offentlig trygd på mer eller mindre varig basis. Deriblant et økende antall unge.
Problemer i arbeidsmarkedet og velferdssystemet kan bli særlig akutt når den såkalte eldrebølgen slår inn for fullt. Dette handler om at andelen pensjonister (som medfører pensjonskostnader for virksomheter og staten) øker målt mot andelen yrkesaktive (som bidrar med offentlige inntekter gjennom skatter, avgifter og lignende).
Også arbeidsinnvandringen, som skjøt voldsom fart etter 2004, har vært omstridt, siden det gjerne knyttes til et økende antall tilfeller av sosial dumping, konkurransevridning og lavlønnspress.
* * *
Et sentralt mål for myndighetene er å sikre at flest mulig er i jobb. Hvorvidt man klarer dette kan måles på flere måter.
Vi skal her se på tre ulike spørsmål som henger tett sammen (lenker for snarvei):
- Hvor mange kan jobbe? (arbeidsstyrke)
- Hvor mange jobber? (sysselsetting)
- Hvor jobber folk? (næringer)
- Hvor mange hindres i å jobbe? (arbeidsledighet)?
En vanlig formel for å vise sammenhengen mellom dem er: Arbeidsstyrken = sysselsatte + arbeidsledige.
1.1. Arbeidsstyrken: Krympende styrke
|
Juanuar 2020 ble 70,2 prosent av den norske befolkningen regnet for å være i arbeidsstyrken. Andelen er 3,6 prosentpoeng lavere enn for ti år siden, da den var i ferd med å klatre opp mot en topp på 74 prosent.
Økt levealder og dermed flere pensjonister er en sentral årsak til den generelle trenden.
En større andel menn enn kvinner regnes for å være i arbeidsstyrken, men denne forskjellen har skrumpet kraftig inn siden 2006.
NB: Merk at dette er høye og relativt stabile tall fra ett år til et annet. Figuren viser derfor et utsnitt fra 66 til 80 prosent.
Masseledigheten som følge av koronakrisa vil på kort sikt i liten grad påvirke beregningen av arbeidsstyrken, siden de omfatter også arbeidsledige.
Arbeidsstyrken i % av befolkningen (15–74 år)
Månedlig, februar 2006 – januar 2020. Trend.
Utsnitt 66–80 prosent.
(Klikk på figurene for forstørring)
Kilde, SSB (AKU): Tabell 08931
* * *
1.2. Sysselsettingen:
Økende i antall, krympende i andel
|
Når særlig politikere snakker om sysselsettingen kan det fort oppstå forvirring. Den ene kan refsende påpeke at sysselsettingsandelen har gått ned, mens den andre kan kontre med at nei, da, sysselsettingsantallet har gått opp.
Begge kan faktisk fint ha sitt på det tørre. Dette spriket (økende antall samtidig som at andelen krymper), har nemlig vært en generell trend i Norge siden 2008. Vi skal vise dette ved to figurer.
- Figur 1: Andelen sysselsatte i Norge har totalt sett fulgt en nedadgående trend fra 2006 til i dag. Toppunktet kom riktignok før finanskrisa i 2008, da 71,6 prosent av befolkningen var sysselsatt. Sommeren 2017 var man nede på 66,6 prosent. Dette har siden snudd, opp 1 prosentpoeng, tilbake til 2015-nivå. Et prosentpoeng innebar rundt 40 000 personer på dette tidspunktet.
- Figur 2: Den generelle nedgangen i prosentandel sysselsatte har de siste ti årene skjedd samtidig som at antallet sysselsatte har økt med over 330 000 personer.
Dette kan kanskje framstå som ulogisk, men skyldes at befolkningsveksten har vært kraftigere enn veksten i sysselsatte. Antallet mennesker som ikke jobber har altså vokst raskere enn antallet mennesker som jobber, slik at balansen mellom de to gruppene har blitt forskyvd.
Andelen sysselsatte måles ut fra befolkningen i et bestemt alderssegment (15–74 år), ikke som andel av arbeidsstyrken. Dermed handler ikke bare tallene om arbeidsledighet eller yrkesaktivitet.
Vi vil også her i første figur foreta et utsnitt (64–80 prosent) grunnet høye tall uten store svingninger.
%-andelen sysselsatte i befolkningen (15–74 år)
Februar 2006 til januar 2020. Trend.
Utsnitt, 64–80 prosent
Antallet sysselsatte i Norge (15–74 år)
Februar 2006 til januar 2020. Trend.
Kilde, begge tabeller: SSBs (AKU): Tabell 08931
| En ekstern faktor som har påvirket sysselsetting og tilgangen til arbeidskraft det siste tiåret – iallfall i enkelte bransjer og yrker – er den rekordhøye arbeidsinnvandringen, særlig fra Øst-Europa. En oversikt over denne utviklingen kan du lese mer om i artikkelen: «Arbeidsinnvandring i tall». |
* * *
1.3. Sysselsatt – i hvilke næringer?
|
Offentlig sektor står for noe under en tredjedel av alle sysselsatte i Norge, ifølge en sammensetting av SSB-tall presentert på KommuneProfilen.no.
Ved inngangen til 2018 jobbet rundt 835 000 personer i en virksomhet underlagt staten, fylkeskommunene eller kommunene (31,8 prosent). Privat sektor besto på sin side av knappe 1 800 000 sysselsatte.
Målt i andelen sysselsatte var offentlig sektor minst i 2008 – 28,5 prosent – men hadde på tampen av 2017 vokst til cirka 31,8 prosent. Noe av dette kan tilskrives en krymping av privat sektor under oljekrisa i 2015.
Bransjer/næringer kan deles opp og sorteres på mange måter. Vi tar her utgangspunkt i Statistisk Sentralbyrås standard (SN2007) med de 10 største av totalt 37 ulike næringer.
Kvinneandelen er tatt med for å vise at det norske arbeidsmarkedet er relativt kjønnsdelt.
Antallet sysselsatte per næring (registertall)
15–74 år, 3. kvartal 2018
| # |
Næring |
Antall
sysselsatte |
Kvinne-
andel
|
| 1 |
Helse- og sosialtjenester |
554 000 |
79 %
|
| 2 |
Bygge- og anleggsvirksomhet |
224 000 |
8 %
|
| 3 |
Undervisning |
218 000 |
69 %
|
| 4 |
Detaljhandel (unntatt med motorvogner) |
199 000 |
61 %
|
| 5 |
Offentlig administrasjon, forsvar, sosialforsikring |
183 000 |
51 %
|
| 6 |
Faglig, vitenskapelig og teknisk tjenesteyting |
160 000 |
42 %
|
| 7 |
Forretningsmessig tjenesteyting |
131 000 |
40 %
|
| 8 |
Informasjon og kommunikasjon |
105 000 |
29 %
|
| 9 |
Agentur- og engroshandel (unntatt med motorvogner) |
103 000 |
26 %
|
| 10 |
Serveringsvirksomhet |
66 000 |
52 %
|
| Hele lista: Hvor mange jobber i den enkelte næring? |
Kilde: SSB: Tabell: 11154
* * *
1.4. Arbeidsledigheten:
2006–2018: dobbelt sprang fra bunn til topp
|
Fra 2006 fram til 2015 holdt arbeidsledigheten seg under 4 prosent av arbeidsstyrken, ifølge SSBs sesongjusterte AKU-tall. På nyåret 2008 var den helt nede i under 2,5 prosent.
Både finanskrisa og oljekrisa kan avleses i statistikken, ved at ledigheten har bykset oppover under disse tøffe tidene. Sistnevnte krise ledet til at ledigheten gikk helt opp mot 5 prosent i juli 2015, før den siden falt igjen. Utover høsten 2017 og gjennom 2018 har trenden holdt seg fallende.
Menn har som regel en høyere ledighetsfrekvens enn kvinner, og disse forskjellene kan øke raskt (som i 2010 og 2016).
(Merk at denne prosentandelen er målt ut fra arbeidsstyrken, ikke befolkningen som de øvrige figurene.)
Arbeidsledige, AKU (15–74 år).
Februar 2006 til august 2018. Trend.
%-andel av arbeidsstyrken (farge-linjer) og antall (grått felt)
Full artikkel: Sysselsetting og arbeidsledighet i Norge
* * *
* * *
2. Hva kjennetegner de norske arbeidstakerne?
|
2.1. Organisering: partene bak roret
|
De nordiske landene er med noen få unntak de eneste landene i verden der fagorganisering er mer en norm enn unntak blant arbeidstakerne. Også på arbeidsgiversiden er organisering svært utbredt.
Dette er både en årsak til – og en forutsetning for – at disse organisasjonene («partene i arbeidslivet») har stor frihet og mye ansvar for å forme arbeidsmarkedet. Lønnsutviklingen, styrt gjennom tariffavtaler, er et viktig eksempel her. I andre land er det gjerne mer opp til politikerne å vedta for eksempel minstelønninger.
Omfanget av samarbeidet og forhandlingene disse partene i arbeidslivet står for regnes som sentralt for det vi kaller den nordiske modellen.
Dalende arbeidstakere, oppadstigende arbeidsgivere
Blant arbeidstakerne i Norge ble imidlertid nylig en symbolsk grense nådd, da under halvparten av de sysselsatte var medlem av en fagforening.
Like fullt har denne andelen vært relativt stabil og voksende målt etter antall medlemmer. Denne veksten har likevel ikke klart å holde tritt med veksten i antallet sysselsatte som har funnet sted i nyere tid.
Også her ser vi altså at mens antallet har økt, har andelen sunket grunnet veksten i antallet personer vi tar utgangspunkt i.
Fagforeningene er i sin tur gjerne med i en større organisasjon (fagforbund/hovedsammenslutninger). Selv om LO er klart størst i Norge, finnes det også en rekke andre hovedsammenslutninger eller frittstående fagforbund.
Som figuren nedenfor viser, har dette vært et skiftende landskap med sammenslåinger, nyopprettelser og organisatoriske forflytninger av hele medlemsmasser.
Organisasjonsgrad blant norske arbeidstakere
Etter hovedorganisasjon, 1972–2017. Prosent.
Kilde/les mer: Kristine Nergaard/Fafo
Tariffavtalene dekker imidlertid en større andel av arbeidstakerne enn dem som er organiserte.
Arbeidsgiverne står sterkere enn arbeidstakerne, målt etter hvor arbeidstakere som jobber i en virksomhet som er medlem i en arbeidsgiverforening. I privat sektor utgjorde denne andelen rundt 65 prosent i 2014.
I de øvrige nordiske landene er andelen organiserte arbeidstakere høyere enn i Norge. Dette blir gjerne forklart med fagforeningenes rolle i systemet for ledighetstrygd (dagpenger). En oversikt over organisasjonsgraden i utvalgte europeiske land finner du i denne artikkelen: Organisasjonsgrad i Norge og Europa
Andre relevante tema-sider her på Arbeidslivet.no:
* * *
2.2 Lønn og lønnsutvikling:
Voksende lønningsposer – enn så lenge?
For utvidet artikkel med definisjoner og forklaringer:
Lønn og lønnsutvikling i Norge
|
For de aller fleste nordmenn som har jobbet de siste 50 årene har det vært gode tider. Lønningene har i det store og hele økt mer enn inflasjonen/konsumprisindeksen. Vi har altså – med enkelte unntak – opplevd en gjennomgående reallønnsvekst – altså økt vår kjøpekraft.
Vi skal vise dette med tre figurer som alle beskriver den samme utviklingen:
- Utviklingen i nominell lønn og konsumprisindeksen 1900–2017
- Utviklingen i reallønn/kjøpekraft i et historisk perspektiv (1900–2017)
- Utviklingen i reallønn i nyere tid (1970–2017)
Den første figuren viser hvordan lønn og priser har utviklet seg helt siden 1900. Som du vil se, kan de svinge voldsomt. Særlig krig og økonomiske kriser vil forklare mange av de største utslagene.
Den første figuren viser ikke reallønnsveksten direkte, men derimot de to tallene som styrer denne. Årene der veksten i årslønna ligger høyt over konsumprisveksten, vil man altså kunne lese seg til at det var en høy reallønnsoppgang (positiv vekst). Dersom det forholder seg motsatt har man en reallønnsnedgang (negativ vekst).
Merk at alle de tre figurene viser årlig prosentvis vekst – endring fra ett år til et annet. Skulle man vist den totale reallønnsveksten fra året 1900 til året 2015 (såkalt kumulativ vekst) vil kurvene raskt ha gått i taket. Her vil derimot for eksempel året 2015 vise prosentvis endring fra året 2014 – og så videre.
Figur 1: Utviklingen innen årlig konsumpris (rød) og gjennomsnittlig årslønn (blå) i Norge fra 1900 til 2017*. Prosent.
* To ulike datakilder benyttes frem til og etter 2016 (=brudd i serien)
(klikk på bildet for forstørret versjon)
Figuren over vitner om at både nominell lønn og konsumprisen i stor grad vil utvikle seg etter samme mønster. Stiger prisene, vil man jo gjerne kreve mer i lønn for å opprettholde levestandarden, enten det samme eller kommende år. Utviklingen i reallønn blir dermed i de fleste tilfeller ikke fullt så dramatisk som det kan se ut som.
Alt dette skal vi få klarere fram i den neste figuren. Her ser vi hva en gjennomsnittlig ansatt vil ha å rutte med av kjøpekraft. Reallønnas utvikling regnes ut gjennom «årslønnsvekst minus konsumprisvekst».
Figur 2: Årlig reallønnsvekst fra 1900 til 2017*. Prosent.
* To ulike datakilder benyttes frem til og etter 2016 (=brudd i serien)
(klikk for forstørring)
Enkelte år fant en kraft vekst sted (for eksempel 1918, 1920, 1945–48), men dette har gjerne sammenheng med kraftig nedgang i foregående år. De to verdenskrigene spilte selvsagt inn i de mest ustabile årene.
Ser vi på etterkrigstiden, var særlig 60- og 70-tallet preget av en relativt jevn vekst, etterfulgt av et urolig og «svakt» 80-tall. Fram 1990 til 2015 hadde gjennomsnittsnordmannen ikke opplevd et eneste år med reallønnsnedgang. Dette endret seg med oljekrise-året 2016. Også påfølgende år hadde svært liten reallønnsvekst.
Vi kan like godt koste på oss å vise dette tydeligere fram i en egen figur over de siste 47 årene.
Figur 3. Årlig reallønnsvekst 1970–2017*. Prosent.
* To ulike datakilder benyttes frem til og etter 2016 (=brudd i serien)
Tallene over er et gjennomsnitt av alle lønnstakere. Det sier selvsagt ikke noe om hvor godt spredt lønnsutviklingen er.
I Norge har vi tradisjonelt hatt svært jevn distribusjon av velstand. Dette har skjedd på flere vis, blant annet gjennom at det er små forskjeller i (brutto)inntekter mellom folk eller at staten bidrar til omfordeling – at penger flyttes «fra de rikeste til de fattigste» gjennom systemet for skatter, avgifter og velferdsordninger.
Likevel har forskjellene begynt å øke i nyere tid. Mer om dette: De lavest lønte sakker akterut
Andre lønns-relevante temasider her på Arbeidslivet.no:
* * *
2.3. Produktivitet:
Lite vekst siden 2005
|
Å måle produktivitet kan gjøres på mange måter. Statistisk Sentralbyrå benytter seg blant annet av «Produksjon per utførte timeverk». Her beregnes hvorvidt man klarer å produsere mer i løpet av en time på jobb fra det ene året til det andre – altså om man har en produktivitetsøkning eller -nedgang.
Som man ser, har denne veksten dabbet av i Norge målt mot særlig 70- og 90-tallet. Den økonomiske situasjonen har like fullt mye å si. De to «røde» periodene – da produktiviteten per arbeidstid faktisk ble lavere – var preget av økonomiske kriser, nærmere bestemt finanskrisa og oljekrisa.
Produksjon per utførte timeverk.
Prosentvis endring fra året før, 1971–2017. Faste priser.
Datakilde: Statistisk Sentralbyrå, tabell 09174
Mer om produktivitet:
2.4. Utdanning:
Stup i grunnskole-gruppen
|
De siste 100 år har det skjedd radikale endringer i arbeidsmarkedet når det gjelder andelen nordmenn med utdanning. Dette har skjedd i en vekselvirkning med nye jobber som krever mer kunnskap.
Historisk sett har særlig effektiviseringen av landbruket bidratt til at en større del av befolkningen kan bruke tid på å utdanne seg og/eller søke andre typer arbeid.
I dag er har den største gruppen i befolkningen videregående skole som øverste nivå (40 prosent). Høyere utdanning, om man slår dem sammen, er imidlertid nest største gruppe (1 av 3).
Dette er en forholdsvis ny situasjon. Ser man lenger tilbake i tid, til 1980, var kun 1 av 9 høyt utdannet. Andelen med kun grunnskole har derimot blitt nær halvert, fra rundt halvparten av den voksne befolkningen til en fjerdedel.
Figuren under viser fordelingen mellom de fire mest sentrale kategoriene fram til og med 2015, før fagskole ble introdusert som en egen SSB-kategori.
Utdanningsnivå blant nordmenn over 16 år.
1980–2015. Prosent.
Kilde: Statistisk Sentralbyrå, tabell 08921
* * *
2.5. Sykefraværet:
Pendler mellom 3 og 4 prosent
|
SSB beregner sykefraværsandelen som «tapte dagsverk på grunn av egen sykdom (sykefraværsdagsverk) i prosent av avtalte dagsverk».
Forenklet sagt, men utgangspunkt i tallene nedenfor, kan man altså si at 3 av 100 arbeidstakere var syke på en gjennomsnittlig dag i 2016.
Her vil man også se at kvinner i snitt har langt høyere sykefravær enn menn.
Sykefravær (AKU)
1972–2016. Etter kjønn (fra og med 1978).
Kilde: SSB.no: Tabell: 08679
* * *
* * *
Alle kan få en knekk i løpet av livet. I Norge har vi velferdsordninger som skal hindre at dette går for langt. Dette kan være i overgangsperioder (for eksempel dagpenger for arbeidsledige) så vel som hjelpe når man står helt på bar bakke (sosialhjelp).
Velferdssystemet er like fullt bygget på den såkalte arbeidslinja. I utgangspunktet skal alle tilstrebe å skaffe seg en brukbar arbeidsinntekt. Gulrøtter (insentiver) er lagt inn ved at arbeidet skal lønne seg rent økonomisk (man får mer i lønn enn ved velferdsytelser) og fordi det utløser flere og/eller mer fordelaktige rettigheter (for eksempel høyere nivå på pensjon, dagpenger, foreldrepenger med mer).
Arbeidslinja er likevel ikke et prinsipp uten unntak. Enkelte vil av fysiske eller psykiske grunner ikke være i stand til å jobbe, enten i perioder eller livet ut. Disse tilbys egne velferdsordninger.
* * *
Personer som sliter med å skaffe seg jobb, eller komme seg tilbake til jobb etter lengre sykefravær, har derfor tilbud om en rekke ulike arbeidsrettede programmer i regi av NAV.
Gruppen er mangesidig, men hovedgruppen er personer med «nedsatt arbeidsevne».
Gruppen har hatt en viss nedgang siden en topp i 2011, fra 217 000 til knappe 200 000 personer sommeren 2017. Dette utgjorde da 5,9 prosent av befolkningen (ned fra 6,0 prosent). Nær tre fjerdedeler av disse har rett på arbeidsavklaringspenger (141 000).
Kvinner er overrepresentert, med rundt 25 prosent høyere antall enn menn.
Gruppens størrelse er altså relativt stabil over en lengre tidsperiode. Innad er det like fullt tegn til større skifter. Vi kan illustrere dette ved å sammenligne tall fra nettopp 2011 og 2017 (første halvår).
I denne perioden har det vært en stor nedgang i aldersgruppene mellom 30 og 60 år. Dette svares med en vekst i antallet over 60 år. Mest bekymringsfullt for samfunnet er likevel at man også finner en vekst blant unge i 20-årene (dog ikke blant de aller yngste).
Til sammen 42 600 av arbeidsmarkedets yngste (yngre enn 30 år) var i snitt registrert med redusert arbeidsevne i 2017 (ultimo september).
Antall personer med nedsatt arbeidsevne etter aldersgruppe.
Årsgjennomsnitt januar–september i 2012 og 2017.
Kilde: Nav.no
* * *
3.2. Arbeidsavklaringspenger:
svakt synkende, men mange unge
|
Det mest sentrale programmet for å sikre inntekt til gruppen med nedsatt arbeidsevne er arbeidsavklaringspenger (AAP). Ordningen ble innført i 2010 som en sammenslåing av tre tidligere ytelser: Yrkesrettet attføring, rehabiliteringspenger og tidsbegrenset uførestønad.
I august 2017 mottok 143 000 personer arbeidsavklaringspenger. Antallet har vært synkende siden en topp i 2011, da ordningen var fersk.
Også som andel av befolkningen (i samme aldersgruppe) er trenden klart nedadgående sett over tid.
Fordelingen mellom aldersgrupper er ganske lik:
- Flest førtiåringer (37 000 i juni 2017).
- Det er omtrent like mange i 20-åra som i 30-åra som mottar AAP (henholdsvis 28 000 og 31 000).
- Gruppen 60+ er imidlertid langt mindre (14 000), siden flere har meldt overgang til uføretrygd eller tidligpensjonering .
- Gruppen under 20 år dertil mindre (1211 personer).
Det er en klar overvekt av kvinner, som vi her skal se.
AAP-mottakere juni 2010 – juni 2017.
Kjønn. Antall (stolper) og andel av befolkningen (linjer).
Kilde.no: Nav.no
* * *
3.3. Uføretrygd:
Rekord-høyt antall
|
Uføretrygd het fram til nylig uførepensjon. Det har vært en rekke endringer i ordningen, blant annet som oppfølging av Pensjonsreformen.
Per juni 2017 mottar 320 000 personer uføretrygd i Norge (blå søyler). Dette tallet har aldri vært høyere.
Uføre målt som andel av befolkningen var imidlertid høyere i toppårene 2003 og 2004, da 10,4 prosent av befolkningen mottok uføretrygd. Juni 2017 var den samme andelen 9,6 prosent, riktignok med ny oppadgående kurs.
Antallet uførepensjonister (stolper) og
andelen av befolkningen (linje)
1990–2017 (juni)
Kilde: Nav.no
Full artikkel: Når man faller ut av arbeidsmarkedet
* * *
* * *
4. Eldrebølgen kommer!
Tredobling av 80+ i 2100
|
Arbeidsmarkedet drives rundt av mennesker. Og selv om vi kan forsøke å late som dette ikke er tilfelle, blir mennesker gamle. I en rekke land i den vestlige verden byr dette enkle faktum på nye utfordringer de neste tiårene. Dette blir populært kalt «eldrebølgen».
For tiden fødes det nemlig færre barn enn mennesker dør i Norge. Dette kunne for så vidt ha vært et kortvarig «problem», om det ikke var for at levealderen samtidig øker jevnt og trutt i takt med bedre helse og medisinsk apparat. Dette øker presset på velferdsstaten, som ventelig vil måtte stå for kraftig økte utgifter innen velferdstilbud og pensjoner.
Å spå om framtiden er en populær risikosport. Eldrebølgen vil selvsagt kunne både svekkes og styrkes. På kort sikt vil brå endringer innen inn- og utvandring kunne påvirke forholdet mellom yngre og eldre borgere. På lengre sikt vil vi også kunne se uforutsette endringer innen fruktbarhet og levealder. For alt dette vil gjerne den økonomiske utviklingen ha en finger med i spillet.
SSB har derfor flere ulike beregninger for utviklingen fra 2016 til 2100. Vi bruker her det såkalte hovedalternativet. Dette er det mest moderate anslaget mellom lav og høy vekst, innvandring, levealder og fruktbarhet.
Ifølge denne framskrivningen vil antallet personer over 80 år øke fra rundt 220 000 personer i 2016 til over én million i 2100 – nesten en femdobling.
Samtidig ventes befolkningen generelt å vokse, også blant de yngre. I 2100 ventes Norge å ha nesten 8,5 millioner innbyggere, ifølge SSBs moderate framskrivning.
Ser man på andelen over 80 år blir da ikke utviklingen fullt så dramatisk. Likevel: Gruppen 80+ vil utgjøre en tre ganger så stor del av befolkningen som helhet, nærmere bestemt vokse fra 4,2 til 12,4 prosent. De to gruppene under som er 60 år eller eldre vil til sammen øke fra 22 prosent til 33 prosent, ifølge framskrivningen.
Fem aldersgrupper som andeler av befolkningen.
Framskrivninger fra 2016 til år 2100. Prosent.
Datakilde: SSB tabell 11167
Arbeidslivet.no har regnet om fra
antall til prosentvise aldersgrupper.