Selv om kunst og kultur gjerne er lystbetont, kan hverdagen for dem som jobber innen kunst- og kulturfeltet være slitsom.
I en ny Fafo-rapport gransker og diskuterer Kristin Jesnes og Kristine Nergaard hvilke utfordringer som preger sysselsatte og deres organisasjoner.
Sentrale poeng i rapporten er:
- Lav inntektsutvikling
- Mange «løsarbeidere» – frilansere og selvstendig næringsdrivende
- Mange ulike behov og interesser
Bransjen vokser – men i mindre grad inntekten
Kreativ næring er i vekst. I dag utgjør den 4,3 prosent av sysselsettingen i Norge, og pilene ventes å peke videre oppover.
Samtidig: Inntekten for kunstnere har vist en lavere realvekst enn for resten av befolkningen. Her er det likevel store forskjeller mellom kunstnere innen ulike kunstformer og med ulike tilknytningsformer.
Fast ansatte kommer best ut, dernest frilansere, mens selvstendig næringsdrivende kommer dårligst ut.
Grener som billedkunst og kunsthåndverk er samtidig spesielle ved at så å si alle er selvstendig næringsdrivende.
I tillegg opplever flere kunstnerorganisasjoner press på opphavsrettigheter og vederlag i kjølvannet av ny teknologi og digitalisering.
Flertall er ikke ansatt
Å arbeide som selvstendig næringsdrivende og frilanser har lenge vært normen innen kunst- og kulturfeltet. Dette er lite utbredt i de fleste andre delene av arbeidsmarkedet.
En 2013-undersøkelse (Heian m.fl. 2015) beregner at rundt en fjerdedel er ansatte lønnstakere (fast eller midlertidig stilling).
De øvrige:
- ikke-ansatte lønnstakere (frilansere): 10 prosent
- Selvstendig næringsdrivende med enkeltpersonforetak: 59 prosent
- Selvstendig næringsdrivende med aksjeselskap: 5 prosent
Mange har dessuten flere arbeidsforhold og kombinerer ulike typer tilknytningsformer.
Frilanser – en vid definisjon
I dagligtale brukes ofte «frilanser» som en samlebetegnelse for arbeidstakere eller oppdragstakere som utfører avgrensede oppdrag uavhengig av tilknytning.
Begrepene frilanser og oppdragstaker brukes gjerne om hverandre.
|
Økende press på ansettelsene?
Denne løse tilknyttingen til arbeidslivet er en av de mest tydelige utfordringene som preger slike kreative yrker, og et sentralt tema for organisasjonene og fagforeningene som taler deres sak.
I tillegg rapporteres det om et press på de faste stillingene som faktisk finnes.
- Norsk Skuespillerforbund forteller for eksempel at de i synkende grad representerer fast ansatte, og i økende grad «frilansere».
- Norske Dansekunstnere (NoDa) opplever på sin side at medlemmene ikke har noe eget valg når det gjelder tilknytningsform, men at de blir presset til å være selvstendig næringsdrivende – såkalt «ufrivillig næringsdrivende».
- Også noen av LO-organisasjonene opplever et press på ansettelsesform, men dette er knyttet til enkelte virksomheter. NTL og Fagforbundet retter seg derfor mer mot de enkelte arbeidsgiverne hvor dette er et problem, heller enn å ha en generell tilnærming.
En informant i Filmforbundet forteller følgende:
Enkeltselskaper prøver seg på selvstendige, men vi utfordrer dem og sier at da får vi prøve det rettslig. Vi har ikke trengt å gå så langt, men vi har sagt det. Det er disiplinerende. Vi får drittavtaler, men da sier vi: Den avtalen bryter med tariffavtalen osv., og da får vi svar ‘jeg prøvde meg’, og så kommer det en kontrakt som er i henhold til lovene. Det er dessverre ekstremt vanlig at de prøver seg. Spesielt med de unge og kvinner.
|
Organisatorisk spagat
Mange av organisasjonene er vel drevne i å representere både frilansere og ansatte. Kombinasjonen er likevel ikke alltid så lett.
Grafill, som representerer folk som jobber med visuell kommunikasjon, både ansatte i byråer og frilans-tegnere med lav inntekt, beskriver denne utfordringen slik:
Vi står i en spagat fordi vi skal representere ulike grupper. […] De som er eksperter på design og digitalisering, der går en del ut av faste stillinger og blir selvstendige og får godt betalt. Det er stor forskjell fra illustratørene som er selvstendige, og som ikke har hatt lønnsvekst fordi forlagene betaler det samme i dag for en illustrasjon som de gjorde for 10–15 år siden.
|
Fafo-forskerne peker på at et større press på tilknytningsformer og at flere organisasjoner får en blandet medlemsmasse kan tære på ressursene til organisasjonene innen det kunst- og kulturfaglige feltet.
Tre punkter som trekkes fram av en eller flere av de ulike organisasjonene, er:
- Mange medlemmer i små stillinger eller som kombinerer ulike tilknytningsformer.
- Medlemmene opptrer som både arbeidstakere og arbeidsgivere eller oppdragstakere og oppdragsgivere avhengig av hvem som har fått finansiering for sitt prosjekt, noe som gjør det vanskelig å sette riktig lønn.
- En krevende arbeidsgivermotpart i forhandlinger om lønn eller andre betingelser.
Kan (muligens) ikke sette normer for oppdragspris
Et problem som mange kunstnerorganisasjoner har når de skal representere selvstendig næringsdrivendes økonomi, er at det er tvil om de juridisk sett har mulighet til å foreslå minstesatser for hva medlemmene bør ha rett på – selv om dette er sterkt etterspurt. Det er nemlig usikkert om dette er i tråd med konkurranselovgivningen eller ikke.
Kompromisset har gjerne vært å komme med «anbefalinger», henvisninger til ulike rammeavtaler eller tariffavtaler, eller å skolere medlemmene i selv å ta høyde for alt som bør være med i priskalkylen.
Noen organisasjoner har også laget kalkulatorer som gjør at man kan regne ut hvilken pris man bør ta for å ta hensyn til pensjon, syke- og feriepenger og lignende.
|
Papirmølla tynger
Et annet tema som går igjen i Fafo-forskernes intervjuer med organisasjonene, er at mange frilansere og selvstendig næringsdrivende føler administrasjon som en stor byrde.
Oppgaver som regnskap, oppdragsinnhenting og annet kontorarbeid kan være tungt å håndtere i tillegg til det kunstneriske arbeidet. Ifølge Heian mfl. (2015:44) går en femtedel av kunstneres arbeidstid med til slike oppgaver.
Flere av organisasjonene bistår i ulike administrative spørsmål.
Samtidig har det blitt startet nye selskaper som tilbyr seg å ta noe av dette ansvaret. Hvordan og hvor mye vil variere. Noen kan fungere som arbeidsgivere for tidligere frilansere, andre vil fungere mer som tradisjonelle agenter.
Tariffavtaler finnes – noen steder
Flere tariffavtaler regulerer betingelsene både for faste og midlertidig ansatte kunstnerne. Frilansere og selvstendig næringsdrivende er i noen tilfeller dekket av rammeavtaler om minstesatser eller rådgivende satser.
At tariffavtaler er utbredt finner man likevel først og fremst i de større kulturinstitusjonene (for eksempel teatre, opera, orkestre, NRK), kulturskoler og lignende aktiviteter og steder hvor arbeidsgiverne har lang erfaring med tariffavtaler og det å forholde seg til fagforbund.
Fafo-forskerne peker ellers på Creo, Filmforbundet, Norsk Skuespillerforbund (NSF) og Norske Dansekunstnere (NoDa) som kunstnerorganisasjoner som forhandler om større tariffavtaler.
LO, særlig gjennom NTL og Fagforbundet, organiserer i tillegg arbeidstakere som har ulike «støtte-funksjoner» i kunst- og kulturinstitusjonene. Dette er først og fremst avtaler for offentlig sektor eller for virksomheter i randsonen til offentlig sektor, med Virke HUK (helse, utdanning og kultur) eller Spekter som motpart.
Frilansere med tariffavtale?
Å forhandle fram kollektive avtaler, slik en kan gjøre for arbeidstakere, er ikke like lett for selvstendig næringsdrivende. Forbudet mot prissamarbeid innen næringslivet kan sette en stopper for dette.
Her har det likevel, gjennom rettsbehandling og uttalelser, vært en viss bevegelse de siste årene, ikke minst på EU-nivå.
Skiftet har gått mot en mer skjønnsmessig vurdering av personens «selvstendighet». Er maktforholdet mellom oppdragsgiver og oppdragstaker svært skjevt i førstnevntes favør, er det nå rettspraksis som tyder på at man vil kunne kreve rettigheter som ansatt, selv om man på papiret ikke er i et ansettelsesforhold.
Her vil det likevel kunne være forskjeller mellom lovverket i Norge og på EU-nivå.
|
Tabell: Hva gjør organisasjonene?
Organisasjonene arbeider altså med en rekke utfordringer knyttet til lønn, inntekt og sosiale rettigheter. Innfallsvinklene varierer mellom ulike kategorier kunstnere.
Fafo-forskerne oppsummerer problemer og mottiltak på følgende vis:
| Utfordringer |
Medlemsbistand/organisasjonsarbeid |
| Press på arbeidstakeres lønns- og arbeidsvilkår |
Tariffavtaler, kontakte arbeidsgivere som ikke overholder tariffavtaler eller annet lovverk |
| Usikkerhet for næringsdrivende |
Politisk arbeid for å styrke næringsdrivendes rettigheter Forsikringer rettet mot gruppens behov |
| Ufrivillig næringsdrivende |
Anbefaler medlemmer å kreve (midlertidig) ansettelse, informasjon om forskjellene mellom det å være fast ansatt / selvstendig, bistår juridisk |
| Administrativt arbeid |
Bistand med kontrakter, forsikringer, osv. |
| «Kombinatører» / små stillinger |
Jobbe for større stillinger |
| Konflikter mellom arbeidstakere og arbeidsgivere eller oppdragstakere og oppdragsgivere i egen organisasjon |
Megler |
| Krevende motpart i forhandlinger |
Dramatikerforbundet meldte seg inn i LO i 2016, samarbeid/samarbeidsavtaler |
| Press på lønn, honorar og vilkår i oppdragskontrakter |
Medlemmer bes om å sende inn kopi av alle avtaler for gjennomgang, standardkontrakter |
| Lav betalingsvilje blant oppdragsgivere |
Sjekke vilkår i kontraktene, standardkontrakter, minstesatser, veileder selvstendige til å ta et påslag på lønnssatsene for å dekke merkostnader til sykepenger og pensjon, «Svartelista» – en liste over virksomheter eller personer med uinnfridde lønns- og honorarkrav (Creo) |
| Usikre inntekter og dårlige muligheter for kunstnerisk arbeid |
Politisk arbeid for bedre stipendordninger,
SKUDA – fond for en mer forutsigbar inntekt |
| Sikre inntekter via strømmetjenester |
Samarbeid med andre organisasjoner i Norge/utlandet, sikre oppdaterte kontrakter/avtaler |
| Ulønnet arbeid |
Bistand i enkeltsaker |
| Sikre opphavsrettigheter |
Advokater med ekspertise, organisasjoner for rettighetsforvaltning, samarbeid med andre organisasjoner i Norge/utlandet |
Flere LO-kunstnere?
Avslutningsvis diskuterer også forskerne mulighetene for et mer forpliktende samarbeid mellom organisasjonene – deriblant om flere vil ønske å tilslutte seg LO.
De viser til at mange organisasjoner allerede i dag samarbeider i regi av Kunstnernettverket, at Creo har samarbeidsavtaler med flere frittstående forbund og at det ellers finnes en rekke andre ulike komiteer og utvalg.
Utviklingen framover tilsier like fullt at ulike kunstnergrupper vil stå overfor felles utfordringer som inntektssikring, sosiale rettigheter og mulighetene for å bevare gode ordninger for opphavsrettigheter og vederlag som argument for et tettere samarbeid.
Når det gjelder LO-medlemskap, viser de til at Creo og Dramatikerforbundet har vist at det er mulig og kan tilby god ryggdekning. Det er likevel varierende syn blant frittstående kunstnerorganisasjoner om et LO-medlemskap vil bli et alternativ.
Video: Opptak 9. oktober: Fafo-frokost: Kunst- og kulturbransjen – interessekamp for «løsarbeidere»
Problemer med avspillingen? Forsøk på Fafos Youtube-profil.
|