I Norge, Sverige, Danmark og Finland har man ulikt vern av faste stillinger.
De største forskjellene ligger likevel i tilgangen til å kunne ansette folk i midlertidige stillinger.
– Å være godt integrert i arbeidsmarkedet innebærer å ha en fast jobb. Muligheten til å bli godt integrert i arbeidsmarkedet ser ut til å være bedre i Norge, hvor det er vanskelig å ansette folk midlertidig, enn i Sverige, hvor dette er lett, forteller Jørgen Svalund.
Et splittet Norden
Fafo-forskeren disputerte i november for sin doktorgrad ved Universitetet i Oslo. Her har han blant annet sett på hvordan regelverk for midlertidige stillinger har påvirket nordiske lands arbeidsmarked og innbyggernes tilgang til faste stillinger i perioden 2000–2007.
Funnene viser blant annet at (se også: fakta):
- Andelen midlertidige ansatte lå på hver tiende arbeidstaker i Norge og Danmark og rundt hver sjette i Finland og Sverige.
- Av dem som var arbeidsløse og fikk jobb i løpet av et år, gikk omtrent hver fjerde svenske og finne inn i en midlertidig jobb, mot hver sjette nordmann og danske.
- Ser man på overgangen fra arbeidsløshet til midlertidig jobb, gikk omtrent hver fjerde svenske eller finne denne veien, mot hver sjette nordmann eller danske.
- Blant dem som i utgangspunktet hadde midlertidig jobb, var risikoen for arbeidsledighet lavest i Norge, og høyest i Sverige.
– I Norge, som har strenge regler for midlertidig ansettelser, hadde du langt større sjanse til å få en fast stilling dersom du var arbeidsledig enn dersom du var midlertidig ansatt i Sverige, poengterer Svalund.
Innenfor og utenfor
Forkjempere for enklere tilgang til midlertidige ansettelser viser gjerne til at dette vil senke arbeidsgivernes risiko for nye ansettelser. Dermed kan flere få prøve seg og sikre seg den verdifulle første jobberfaringen.
Dette gjelder gjerne grupper i randsonen av arbeidslivet: unge, funksjonshemmede, innvandrere og i enkelte land kvinner.
Ifølge Svalund er dette en sannhet med en sterk slagskygge.
– Enkelte analyser tyder på at strengt stillingsvern kan ha en viss utestengningseffekt, så for noen personer kan dette være viktig for å få en fot innenfor. Men kostnaden er at desto flere arbeidstakere lettere blir «sittende fast» i dårlige jobber under dårlige vilkår, uten tilbud om å utvikle seg, forteller han.
Fafo-forskeren viser til at en rekke undersøkelser i ulike land ikke har klart å finne noen økt grad av sysselsetting som følge av enkel tilgang til midlertidige ansettelser.
– Noen økonomer har argumentert for at enkel tilgang til midlertidig arbeidskraft vil gjøre det lett for næringslivet å holde tritt med svingninger i etterspørselen, og at regulering i seg selv skaper ineffektivitet. Tanken var at dette også ville få flere til å delta i arbeidslivet. Men tross mange forsøk, har ingen studier klart å vise en slik effekt.
Festninger og omflakkere
En konsekvens er derimot at det dannes en kløft i arbeidsmarkedet, ifølge Svalund: Personer med fast jobb nøler med å bytte beite av frykt for å miste sine opparbeidede rettigheter, mens de med midlertidige stillinger må leve med en vedvarende usikkerhet.
Denne «stillingskrigen» er en rådende utvikling i store deler av Europa, mener Fafo-forskeren.
– I land som Frankrike, Spania og Italia ser man den samme trenden mot et todelt arbeidsmarked. En stor andel av arbeidsstyrken må veksle mellom midlertidige stillinger og arbeidsledighet, uten å ha noen særlig lyse utsikter til en fast jobb.
Disse nyvunne erfaringene har ledet blant annet OECD-forumet til å bli langt mer betenkt i sine råd, ifølge Svalund.
– For noen år siden presset OECD på, siden de mente midlertidige ansettelser bidro til å gjøre arbeidsmarkedet mer fleksibelt. I de senere år har de gått tilbake på dette.
Konsekvent for alle?
Ut fra Svalunds Norden-funn, er det likevel ikke slik at enkel tilgang til midlertidige ansettelser i seg selv er et onde for at mange skal kunne få fast jobb.
Danmark har nemlig et svakt stillingsvern, men utmerker seg samtidig med å ha en rask og trafikkert vei inn mot faste ansettelser for arbeidstakerne.
Årsaken er at reguleringen av faste stillinger er like liberal som for midlertidige.
– Danmark har en sterk mobilitet i arbeidsstyrken. Likevel har de en vel så liten andel midlertidige ansatte som Norge har, og tilgangen til faste stillinger er like god, oppsummerer Fafo-forskeren.
For å sammenligne, har vi i Norge strenge regler for begge arbeidsforholdene, mens man i Sverige kombinerer liberale regler for midlertidige stillinger med et svært sterkt vern av faste stillinger og vektlegging av ansiennitet.
– At to «ekstremer» begge framstår som velfungerende, kan slik sett tyde på at det viktigste er å ha en balanse i reguleringen av både fast og midlertidig arbeid. I den svenske varianten mangler denne balansen, noe som gjør at todelingen i arbeidsmarkedet forsterkes, sier Svalund.
Svalunds doktorgrad omhandler også bruk av permittering, omtalt her: Permittering i krisetid reddet jobber.
Fakta:
Jørgen Svalund har hentet inn data fra fire nordiske land fra perioden fra 2000 til 2007. Finanskrisa spiller med andre ord ikke inn. Dataene er så blitt justert for strukturelle forskjeller mellom landenes arbeidsmarkeder og demografiske forhold.
Funnene blant yrkesaktive personer mellom 19 og 63 år viser at:
- I løpet av et år forble 37 og 38 prosent av finske og svenske arbeidsledige. I Norge var tallet 21 prosent, i Danmark 29.
- Av dem som var arbeidsledige og fikk jobb i løpet av et år, gikk flest til midlertidig arbeid i Sverige (24 prosent) og Finland (23 prosent). Norge og Danmark: 16 prosent.
- For dem som i utgangspunktet hadde midlertidig arbeid, hadde flest nordmenn i løpet av et år sikret seg fast jobb (55 prosent). Deretter fulgte Danmark (44 prosent), Sverige (34 prosent) og Finland (26 prosent)
- En stor andel av dem som hadde fast jobb i utgangspunktet, hadde fremdeles fast arbeid etter et år. Denne stabiliteten var høyest i Norge (94 prosent) og lavest i Sverige (90 prosent)
- I perioden 2000–2006 fordelte andelen midlertidige ansatte av arbeidsstyrken seg slik: Danmark 9,5 prosent, Norge 9,8, Sverige 15,6 og Finland 17,2.
Kilde: Jørgen Svalund: The impact of institutions on mobility, labour adjustments and cooperation in the Nordic countries.