Siden EU-utvidelsen i 2004, da en rekke østeuropeiske land ble del av EUs frie arbeidsmarked, har Norge har en rekordstor arbeidsinnvandring. Samtidig har den norske produktiviteten dalt.
Bidrar arbeidsinnvandring til at det norske samfunnet blir mindre produktivt?
Isolert sett ja, iallfall i enkelte år, skriver den såkalte Produktivitetskommisjonen i deres første rapport. De viser til at mange arbeidsinnvandrere har blitt sysselsatt i såkalte arbeidsintensive næringer. Ellers trekker de få generelle konklusjoner, noe som de også har blitt kritisert for av Civita-fagsjef.
Klare svar er vanskelig å finne.
– Arbeidsinnvandrernes bidrag til produktivitet i det norske arbeidslivet er intet enkelt regnestykke, forteller Fafo-forsker Jon Horgen Friberg.
Billig arbeidskraft eller investeringer?
Fafo-forskeren har spesialisert seg på arbeidsinnvandring i sin forskning. Her har han imidlertid ikke studert produktivitet som sådan. Han understreker derfor at heller ikke han kan gi noen klare svar på dette store samfunnsøkonomiske spørsmålet.
Forholdet mellom produktiviteten til en arbeidstaker, bedrift eller bransje og den totale nasjonale produktiviteten er da heller ikke åpenlys, som vi skal komme nærmere inn på.
– Likevel er det åpenbart noen mekanismer som gjør at arbeidsinnvandring kan senke produktiviteten, bemerker han.
Billigere og mer tilgjengelig arbeidskraft kan nemlig svekke bedriftenes interesse for å investere i teknologi og kompetanse.
– Dersom man har ubegrenset tilgang til relativt billig arbeidskraft kan man heller ansette flere enn å øke produktiviteten til arbeidsstokken man allerede har. Det ser vi da også mange eksempler på at skjer.
Grøftegravere vender tilbake
Fafo-forskerens studier av norske byggeplasser og særlig polske arbeidstakere har gitt ham noen inntrykk på hvordan dette i praksis kan fortone seg.
Her har han ved selvsyn sett flere eksempler på hvordan billig og fleksibel arbeidskraft gjør at bedriftene ikke benytter tilgjengelig teknologi eller andre «knep» som kan effektivisere arbeidet.
Dette kan for eksempel være ved behov for å få en stabel gipsplater transportert til syvende etasje. I stedet for å leie inn en heis kan arbeidsgiveren heller velge å hyre inn for eksempel polske arbeidstakere til å bære dem opp trappene. Dette ville norske arbeidstakere trolig ha nektet, forteller Fafo-forskeren.
En praktisk og enkel løsning. Likevel innebærer det at man får ting gjort med manuell muskelkraft framfor effektivisering gjennom teknologi, bedre organisering eller andre produktivitetsfremmende tiltak.
– I dag kan man se ti mann grave en grøft for hånd. Det var noe man ikke gjorde for ti år siden. Da ville man ha bragt inn en gravemaskin, eksemplifiserer han.
Lærlingen taper mot vikaren
Samme vridning mot kortsiktig tankegang kan man finne man når det gjelder arbeidstakernes kompetanse. Dersom arbeidsgiverne har begrenset tilgang til arbeidskraft, tvinges de til å rekruttere gjennom utdanning. Nærmere bestemt skjer dette gjennom å rekruttere lærlinger til bedriften.
Tidligere, om man ikke hadde dette, ville man mangle arbeidskraft noen år senere. I dag er dette mindre nødvendig. Tallene på lærlinger har da også falt i bygg- og anleggsbransjen, forteller Horgen Friberg.
Delvis fordi ungdommen vender seg mot andre yrker, men også fordi arbeidsgiverne ikke i samme grad trenger lærlinger lenger:
– Fleksible tilbud om arbeidskraft fra blant annet bemanningsbyrå har kommet som et alternativ. Men dette kan være kortsiktig, siden man da i mindre grad får påfyll av framtidig nøkkelpersonell, advarer han.
Dette trenger ikke bare å ramme rekrutteringen av lærlinger, men også for arbeidsstokken generelt.
I sterkest grad rammes imidlertid arbeidsinnvandrerne selv. De har i stor grad flyktige arbeidsforhold gjennom midlertidige stillinger, bemanningsbyrå eller underleverandører.
Oppholdene i hver enkelt bedrift er dessuten gjerne svært kortvarige. Passgang fra byggeplass til byggeplass gir dem dårligere lærevilkår.
– En formann på byggeplassen vil se liten grunn til å kurse dem eller å investere for at skal bli flinkere, mot om de kanskje skulle være der i ti år. «De skal jo bare jobbe her to uker.», blir da en lett forståelig tanke.
Men: Ryddehjelp gjør fagarbeideren mer produktiv
Selv om slike tendenser bidrar til å svekke produktiviteten i bedriftene – målt i antall arbeidstimer per oppdrag – er ikke regnestykket fullt så enkelt.
Ja, det er alt i alt en feilslutning kun å se isolert på arbeidsinnvandrernes yter eller bidrar med, for eksempel gjennom skatteinntekter, ifølge Fafo-forskeren. Arbeidsinnvandring har nemlig såkalte komplementæreffekter (utfyllende/supplerende virkninger).
For fiffig nok bidrar i mange tilfeller arbeidsinnvandrere i lavproduktive stillinger til å gjøre andre grupper mer produktive.
– Dette er veldig vanskelig å måle, men åpenbart er det god grunn til å tro at norske fagarbeidere blir mer produktive når manuelt og fysisk tungt arbeid settes bort til arbeidsinnvandrere. De norske fagarbeidere trenger for eksempel ikke å rydde arbeidsplassen etter endt dag lenger. Dermed kan de heller fokusere kun på å utføre det faget de kan best, oppsummerer Horgen Friberg.
Dette gjelder også for den nasjonale økonomien, legger han til. Uten arbeidsinnvandrere vil vi trolig ikke kunne bygd all infrastrukturen vi har fått på plass. Iallfall ikke uten å øke inflasjonen («svekket kjøpekraft»).
Her nevner han blant annet full barnehagedekning, som neppe kunnet skjedd like raskt uten utenlandske arbeidstakere, og det faktum at operaen i stor grad ble bygd med hjelp av polske arbeidere.
– Nye veier gjør at nordmenn står mindre i kø, småbarnsforeldre får barnehageplass raskere, og turistnæringen i Oslo har definitivt blitt mer produktiv som følge av at operaen har blitt bygget. Slike effekter kan man ikke fange opp dersom man bare ser på arbeidsinnvandrerne som adskilt gruppe, understreker han.
Usikker produktivitet – sikre forskjeller
Selv om altså arbeidsinnvandrernes bidrag til norsk produktivitet totalt sett er et vrient spørsmål, peker Fafo-forskeren på et annet fenomen han mener bør bekymre mer enn påvirkningen på produktiviteten på nasjonalt nivå.
Han ser nemlig klare tegn på at det norske arbeidslivet har endret seg som en følge av EØS-utvidelsen i 2004. Nærmere bestemt har vi fått et skarpere skille mellom høy- og lavproduktive jobber.
Dette kan svekke den såkalte nordiske modellen.
– Det som er helt sikkert er at arbeidsmigrasjon fører til økte forskjeller. Man får en todeling når det gjelder arbeidsvilkår og lønnsnivå i det norske arbeidslivet. Og er det noe den norske arbeidslivsmodellen ikke tåler særlig godt er det sosial ulikhet, påpeker han.
Fagarbeideren under press
Tradisjonelt har små forskjeller bidratt til å gjøre store deler av det norske næringslivet svært konkurransedyktig og kompetent, tross – eller kanskje heller mye på grunn av – et generelt høyt lønnsnivå.
Dermed er det ikke bare ingeniørene på kontorene som er høykompetente, men også industriarbeiderne «på gølvet».
Tilgang til billig arbeidskraft gjør imidlertid at mange bedrifter og yrker mister trykket mot langsiktige investeringer i rekruttering og faglighet. Fagarbeideren som utfører arbeidet med en sterk faglighet i bunn, selv når det gjelder manuelle oppgaver, mister da sin posisjon.
– Dette ser vi nå tendenser til i flere bransjer, ikke bare innen bygg og anlegg. Faste ansettelser blir en sjeldenhet, lønningene faller – alle hyres inn på midlertidig basis. I en slik situasjon forvitrer yrkesstolthet og fagtradisjon, mens inntaket av lærlinger faller, forteller Fafo-forskeren.
Blendet av prislappen
Dette kan lede til et «race to the bottom». Når pris styrer hvem som vinner anbud kappes man om innsparinger for hvert enkelte oppdrag. Langsiktig investering må vike for kortsiktige løsninger som involverer underleverandører og billig arbeidskraft.
Anbud burde derfor kanskje ha strengere krav om kvalitet framfor at man stirrer seg blind på prislappen, mener Horgen Friberg:
– Ideen om at konkurranse fører til økt produktivitet gir mening på bedriftsnivå, men ikke nødvendigvis på samfunnsnivået. Det som tvinger fram høy produktivitet er nettopp det at du ikke bare kan konkurrere på pris, men også tvinges til å konkurrere på kvalitet.
Finnes mottiltak?
Hvordan kan Norge demme opp for todelingen av arbeidsmarkedet og styrke fagarbeideren? Ett eksempel Fafo-forskeren nevner er lærling-klausuler. Dette går ut på at man setter krav om at bedrifter som konkurrerer om offentlige anbud må ha et visst antall lærlinger. Dette har også store seriøse bedrifter stilt seg positive til.
Horgen Friberg ser også muligheter for tiltak som kan øke produktiviteten blant arbeidsinnvandrere selv.
Det første punktet han nevner er å regulere arbeidsmarkedet på en måte som begrenser lavlønnskonkurranse og midlertidighet. Dette for å unngå at bedriftene «bare» satser på billig og fleksibel arbeidskraft.
Dette har det vært lite politisk interesse for, og nå utvider jo regjeringen også muligheten for midlertidige ansettelser, bemerker Horgen Friberg:
– Én ting er hvordan innskjerpinger vil virke på de norske arbeidstakerne. Noe annet, som er helt åpenbart, er at et slikt tiltak ville senke terskelen for å hyre inn utenlandsk arbeidskraft på ren midlertidig basis, argumenterer han.
Et annen åpenbart tiltak ville være å sørge for å få mer ut av den arbeidskraften vi allerede importerer, fortsetter han:
– Mange tenker at lav produktivitet er en egenskap ved arbeidsinnvandrere. Det er bare tull. De som kommer er gjennomgående høyt kompetente. De har realkompetanse og arbeidserfaring. Det handler derfor om hvordan de brukes, forteller han.
«Młotek» = «Hammer»
Språk er her et stort hinder. Organisering av rene polske arbeidslag på byggeplassene er for eksempel et utbredt fenomen.
– Hadde de lært språket, vil de i større grad kunne benytte den kompetansen de har. De kunne bidra mer med sin kunnskap, få flere valgmuligheter og også kunne klatre lenger opp i næringskjeden i arbeidsmarkedet. Dette ville øke produktiviteten, råder Fafo-forskeren.
I dag har arbeidsinnvandrere verken rett til subsidiert eller gratis språkopplæring. Tilbudene som finnes er tilrettelagt for flyktninger og pågår på dagtid, når arbeidsinnvandrerne jobber.
Forslag om å tilrettelegge språkopplæring også for dem har blitt meid ned, ofte med henvisning til at det blir for dyrt.
– Det tror jeg imidlertid er en snever og kortsiktig vurdering. Tvert imot ser vi at mange som blir gående uten å lære norsk har høy risiko for å havne på NAV-kontoret. Tilbudet behøver ikke være gratis, men mer tilrettelagt og litt subsidiert. Dette ville også bidra til å løse mange utfordringer vi har med integrering og sosial dumping, mener han.
Norske byggeklosser på utenlandsk grunnmur
Et siste tiltak Fafo-forskeren nevner er en bedre godkjenningsordning for utenlandske fagarbeidere og kurs som bygger videre på hjemlandenes egne fagutdanninger.
Mange arbeidsinnvandrere har fagopplæring for eksempel innen bygg eller verftsindustrien. I Norge blir ikke dette godkjent.
– De blir derfor gjerne gående fra den ene byggeplassen til den andre, en dag satt inn som forskalingssnekker, en annen dag murer, en tredje dag sveiser, en fjerde dag satt til å lempe sandsekker – helt uavhengig av faget de egentlig kan. Dette er superfleksibelt, men samtidig en dårlig utnytting av folks kompetanse.
Han understreker at for eksempel Polen har andre byggetradisjoner og sertifiseringsordninger enn i Norge. Dette gjør at man ikke kan godkjenne disse utdanningene helt uten videre.
Innføring av kurs som bygger bro mellom disse tradisjonene kunne imidlertid ha bøtt på dette problemet, mener han.
– I dag finnes knapt noen slike ordninger. Det ville gitt arbeidsinnvandrerne mulighet jobbe faget sitt og utvikle kompetansen sin. Posisjonen deres ville ha blitt styrket – og igjen gitt oss en bedre produktivitet.