Med få unntak gir direktivet EØS-borgere som har rett til å utøve yrket sitt i hjemlandet den samme retten til yrkesutøvelse i andre EØS-land. Bare unntaksvis kan vertslandet stille krav som språkferdigheter, tilleggsutdanning eller praksis.

Direktivet erstatter 15 tidligere direktiver om godkjenning av yrkeskvalifikasjoner, og har forenklet godkjenningsprosessen.

Direktivet gjelder for alle yrker som er lovregulerte i vertslandet, med unntak av noen få yrker som er regulert i særdirektiver, blant annet innen transportsektoren. Lovregulerte yrker innebærer at myndighetene stiller krav om minimumskvalifikasjoner i lov eller forskrift for å utøve yrket eller benytte en bestemt tittel. Det kreves en formell godkjenning eller autorisasjon for å utøve yrket.

I Norge finnes det rundt 180 lovregulerte yrker. Yrker som ikke er lovregulerte i Norge krever ingen godkjenning og EØS-borgere kan ansettes i slike jobber på lik linje med norske arbeidstakere. Dette gjelder selv om yrket er lovregulert i hjemlandet.

Hvem gjelder det for?

For å inkluderes i direktivet må man ha fullført utdanningen/praksisen sin i et EØS-land i 1995 eller senere. Personer som har utdanning fra et tredje land dekkes av direktivet dersom utdanningen er godkjent i et EØS-land, og de i tillegg kan dokumentere tre års praksis i det samme landet

Les også: Hva skjer når kompetansen er ukjent? (arbeidslivet.no, mai 2016)

Yrket ikke regulert i hjemlandet

Hvilke yrker som er lovregulerte varierer fra land til land. Dersom yrket er lovregulert i Norge, men ikke i EØS-landet hvor man har tatt utdanningen sin, vil norske myndigheter kreve at man dokumenterer to års praksis i løpet av de siste 10 årene.

En oversikt over hvilke yrker som er lovregulerte i de ulike EØS-landene finnes i IMI – EUs Internal Market Information System. Her finnes det også informasjon blant annet om enkeltpersoner som er blitt fradømt retten til å utøve yrket sitt permanent eller for en avgrenset periode.

Mange får automatisk godkjenning

Enkelte profesjoner får godkjenning som følge av sam­ordning av minstekrav for utdanning. Det vil si automatisk godkjenning. Vertslandet – altså der hvor vedkommende jobber - har ingen rett til å sjekke utdanningen eller etterspørre dokumentasjon. Foreløpig dreier dette seg om lege, sy­kepleier, tannlege, veterinær, jordmor, farmasøyt (mastergrad) og arkitekt.

For jordmødre kan det stilles krav til praksis dersom de har fulgt et alternativ utdanningsløp i hjemlandet.

Fem kvalifikasjonsnivåer

Dersom yrket ikke kvalifiserer til automatisk godkjenning kan man søke generell godkjenning. Utgangspunktet er at yrkeskvalifikasjoner som man har opparbeidet seg i ett medlemsland skal aksepteres i et annet.
Kvalifikasjonene defineres i fem nivåer. Disse dokumenteres i et kompetansebevis som utstedes av hjemlandets godkjenningsmyndigheter. Kravene til dokumentasjon avhenger av om man skal tilby tjenester i en midlertidig periode eller etablere seg i et nytt land.

Frihet til å tilby midlertidig tjenesteyting

Direktivet fastsetter et prinsipp om frihet til å tilby midlertidige tjenester. Det vil si at EØS-borgere kan arbeide midlertidig uten krav til godkjenning. Hva som er defineres som midlertidig avgjøres fra sak til sak basert på ytelsens varighet, hyppighet, regelmessighet og kontinuitet. Det kan gjelde ulike tidsgrenser for et typisk sesongbetont yrke, enn for en aktivitet som er forventet å vare over en lengre periode, for eksempel et stort byggeprosjekt.

Midlertidige yrkesutøvere er unntatt nasjonale krav om for eksempel tillatelse, registrering eller medlemskap i yrkesorganisasjon eller annet organ. Norske myndigheter kan kun kontrollere yrkeskvalifikasjoner hos en borger fra et annet EØS-land dersom utøvelsen av yrket kan ha konsekvenser for offentlig helse og sikkerhet, og bare første gang han/hun tilbyr tjenester i landet. For yrker som omfattes av automatisk godkjenning har man ikke rett til å kontrollere kvalifikasjoner.

Direktivet forutsetter et samarbeid mellom godkjenningsmyndighetene i de ulike landene og deling av opplysninger om blant annet strafferettslig forfølging og yrkesdisiplinære reaksjoner. Dersom en søknad om godkjenning ikke er behandlet innen fristen på to måneder gis søkeren automatisk rett til å tilby sine tjenester.

Strengere ved etablering

Kravene til dokumentasjon er noe strengere ved etablering. En søker kan blant annet bli bedt om å dokumentere statsborgerskap, levere vitnemål og attester, og i visse tilfeller også en vandelsattest. Det kan stilles krav til norskkunnskaper dersom det er relevant for å utøve yrket.

Gangen for en EØS-borger som ønsker å etablere seg i et annet EØS-land er avhengig av type yrke. For yrkene som er omfattet av ordningen om automatisk godkjenning kreves ingen ytterligere godkjenningsprosess.
Søkere som ikke får automatisk godkjenning søker generell godkjenning.

Dersom det er minst ett års forskjell i utdanningstid og vesentlige forskjeller i innhold, kan godkjenningsmyndigheter i vertslandet kreve at søker gjennomfører en prøveperiode eller egnethetstest. Forutsetningen er at forskjellen må være «avgjørende for utøvelsen av yrket». Søkeren skal først gis mulighet til å dokumentere kurs, praksis og liknende som kan dekke gapet.

Revisjon av direktivet

EU vedtok i 2013 en revisjon av direktivet for godkjenning av yrkeskvalifikasjoner. Endringsdirektivet innfører blant annet et europeisk profesjonskort, mulighet til å bli godkjent for å utøve deler av et yrke og regulering av plikten til å varsle til andre lands myndigheter.
Endringsdirektivet fra 2013 er ennå ikke tatt inn i EØS-avtalen, men dette vil trolig skje i løpet av 2016. Særlig retten til delvis utøvelse av et yrke er omstridt.
Et høringsforslag fra Helse og omsorgsdepartementet er nå ute, med høringsfrist 16.09.2016.