I
Dickens.no
Cirka 1850–1900
Jul. På midten av 1800-tallet var ikke dette nødvendig et ord fullt av forløsning og jubel. Mange dagarbeidere, tjenestefolk, husmenn og andre i det som skulle bli hetende arbeiderklassen hadde annet å stri med. Det å koble av fra stress og bekymringer en luksus de knapt kunne unne seg.
I overbefolkede, trekkfulle boliger – kanskje uten noen sikker utsikt til inntekt på andre siden av helligdagenes ro – kunne høytiden ende med å forsterke fattigdommen mange daglig kjempet for å holde unna livet.
Det er ikke lenge siden, men likevel vanskelig å relatere seg til knappe 150 år senere.
Slik skildrer på Charles Dickens-aktig vis Arbeiderforeningernes Blad julaften i sin utgivelse 24. desember 1853:
Nu er der dessverre Juleaften sukker og klager den trætte, forarmede Arbeider, som seer sig omringet av hungrige Børn og en kjær Æktemake og har ingen Mad, ingen Klæder, ingen [brennved], intet Lys i sin usle Hytte og kan nu ei fortjene en eneste Skilling til en Bid Brød til sig og sine Kjære i de mange golde helligdager.
Nu er det Juleaften og Glæden banker allerede på Døren til de Riges og Mægtiges Gjæsteværelser og Dansesale, hvor [Stabbur] og Spisekammere og Kjældere neppe kan rumme Overfloden af sammenhobede Fornødenheder til Julehælgen. (...) Den rige Mand som Du stræver for, glemmer at det er gjennem din blodige Sveed og Træl som hans Formue er samlet og at det er Du som tjener ham og dig han har at takke for, han selv ei behøver at arbeide. |
|
|
Slik skildret, med klare forbilder,
Arbeider-Foreningernes Blad
«Statsbygningen» i 1850.
Fattige/arbeidsfolk må bære
rikfolk, aristokrati og presteskap
på ryggen.
Foto: Worm-Petersen, Severin /
digitaltmuseum.no |
Thranen som fløy
Eksempelet over er fra den offisielle avisa til det første større forsøket på organisering blant arbeidsfolk og fattige i Norge.
Den såkalte Thranebevegelsen ble imidlertid slått hardt ned på av myndighetene. For mange involverte endte det i fengselsstraffer, inkludert for hovedpersonen selv. Etter endt soning emigrerte Marcus Thrane, som i 2018 fikk 200-årsjubileet markert, til USA.
Det skulle da også gå noen flere tiår før andre igjen forsøkte å ta opp tråden. Imens forble forholdene for det som senere skulle bli kalt arbeiderklassen i beste fall skjøre. «Fattige» og «arbeidsfolk» var gjerne overlappende begreper.
Tilstrømmingen til byene (og utstrømmingen til USA) tiltok kraftig på denne tiden. Her havnet stor rikdom og dyp fattigdom skulder mot skulder.
I byene var det som Karl Marx på denne tiden titulerte «filleproletariatet» de verst stilte. Disse måtte gjerne livnære seg på desperate måter – tyver, tiggere, prostituerte eller streikebrytere.
Blant mer tradisjonelle arbeidsfolk i Norge var den mest utsatte gruppen «dagarbeidere» eller «arbeidsmannsklassen», ifølge Eilert Sundts rapportering fra Kristiania (Oslo) på 1850-tallet. Dette var løsarbeidere som tok seg av lossing og frakt ved havnene eller innen trelast.
Bryggearbeidere kunne riktignok tjene en god dagslønn målt etter sin stand. Like fullt var tilgangen til denne lønna svært usikker fra én dag til den neste. Lengre perioder med arbeidsledighet kunne raskt inntreffe.
Særlig om vintrene, da fraktvilkårene ble forverret, havnet disse ofte på Mangelsgården, populært kalt «De fattiges kvartal».
I Amalie Skrams novelle Karens Jul (1885) forsøker en politimann å få den forkomne Karen og hennes barn til å dra nettopp dit, etter å ha funnet dem i en forkommen tilstand i et fergeskur. Men hennes stolthet – eller kanskje det fåfengte håp om redning ved å komme i tjenestearbeid – nekter henne et slikt steg.
«Gud bevare mig vel for et Slags Stel,» mumled Konstablen. «Du maa gaa og melde Dig til Fattigvæsenet,» sagde han højere, «saa der kan bli en Greje paa detteneherre.»
«Nej det gjør jæ inte,» svarte hun pludselig stædig.
«Det er da vel bedre aa komme paa Mangelsgaarden og faa Mad og Husly, fremfor det, Du gaar paa naa,» sa Konstablen.
«Ja, men naar bare Madam Olsen kommer – hu er saa snil, Madam Olsen – hu tar mig til Maanespike, jæ ved det saa vist (…)» |
 |
«Prindsen», etter stiftelsen «Prinds Christian Augusts Minde» som var institusjonens utspring, var i utgangspunktet ment å tilby frivillig lønnsarbeid til trengende – et «fattigvæsen». Likevel ble også tvang, gjennom drift som tukthus (arbeidstvang som straff), utbredt. Loven som forbød «løsgjenger»-virksomhet skulle da også først fjernes på 1970-tallet. Også et «galehus» ble lagt til gården, som fremdeles er å finne i Storgata i Oslo.
Bildet er fra Prindsen-institusjonens nest siste år, i 1914.
Foto (her beskåret): Forbech, Ludvig / Digitalarkivet.no |
Vindusbrød og gryteinnsamling
Prekær fattigdom satte selvsagt julas fredsbudskap i et grelt lys. Protestene økte i styrke, ledet an av kunstnere som under realismen og naturalismen satte seg som mål å kle makta naken. Som i Skrams novelle ble da jula ofte en god ramme for å kritisere samfunnsordenen.
 |
BRØD-KAMP: Utsnitt fra Kroghs ikoniske maleri fra fattigdommens byliv. En gullring-pyntet hånd deler ut brød til en desperat klynge fattige på gata.
(Wikipedia Commons)
|
Fattigdommen skulle bli skildret i brede strøk. Internasjonalt er Charles Dickens En julefortelling en klassiker med både jul og arbeidsforhold som ramme.
Også H.C. Andersens fortelling Piken med svovelstikkene er som en slik sosialt orientert julefortelling å regne, selv om historien her er lagt til nyttårsaftenen.
Andre sosiale urettmessigheter ble også skildret med jula som fikspunkt, for eksempel Henrik Wergelands dikt «Juleaftenen», som rettet sterk kritikk mot datidens jødeparagraf.
Mest iøyenfallende er kanskje likevel Christian Kroghs «Kampen for tilværelsen» (1889). Her skildres en scene som var et vanlig syn i byene i juletida, der en rufsete og desperat flokk fillete barn og eldre får tildelt brød i vintergatene.
Og dette var ikke bare et vanlig syn i hovedstaden. Andreas Munch skildret i 1874 de fattige i Kristiansand i juletidene en gang i 1820-årene, som gjengitt i boka Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie:
Ogsaa Byens Fattige, og af dem var der en sørgelig Mængde, maatte paa visse Festdage modtages, riktignok ikke inde i Stuerne, men ude paa Gaden, foran de aabnede Vinduer.
Juleaften, f.Ex., var det Skik, at store Hobe av Strandgadernes trængende Befolkning drog i deres værste Pjalter omkring til de mere anseelige Borgeres Huse hvor Brød og andre Levnetsmidler uddeltes til dem in natura fra Vinduerne.
Jeg har ofte seet flere Hundreder af saadanne pjaltede og elendige skikkelser forsamlede udenfor vore Vinduer, hvor de under Hyl og Spetakel formelig stredes om de af Tjenerne til dem udrakte Brød. |
Munch fortsetter med å lovprise at Fattigvesenet siden har klart å dempe slike «primitive Tilstande».
Likevel: Å dele ut mat viser at jula innebar at formuende følte på en plikt til å hjelpe mer direkte. Selv om det offentlige etter hvert tok et klarere ansvar, synes dette personlige ansvaret blant formuende – om det så var rituelt eller ektefølt – å ha blitt forsterket ettersom 1800-tallet nærmet seg slutten.
I tillegg til kirkens menigheter, ble en rekke filantropiske foreninger som skulle gi de fattigste bistand, særlig i juletida, stiftet. Indremisjonen og Frelsesarmeen ledet an. Frelsesarmeens «gryter» ble fra 1901 et vanlig innslag i byene. Køene til utdeling av klær og mat kunne begynne å forme seg fra 6-tida om morgenen lille julaften.
Blant arbeidsfolket selv kunne de i mangel på støttetiltak innføre solidariske ordninger. For eksempel innen gruvedriften var det tradisjon å arbeide ekstra for å gi pengene til familien til personer som hadde blitt skadet eller omkommet under arbeid. I tillegg betalte de skatt til fattigkassa.
For julefeiringen ble det også arrangerte egne «arbeider-fester». Thrane-bevegelsen kjempet med kristne organisasjoner om å tilby arbeidsfolk kulturelle tilbud og samlingspunkt i romjula. En rekke forsamlingshus ble tatt i bruk for dette, trolig med inspirasjon fra bygde-tradisjoner.
Også mellom gårdene på landsbygda var det filantropiske tendenser. En kvinne fra Aust-Agder, født 1886, fortalte følgende fra oppveksten fra en bondegård i Aust-Agder til Norsk Folkeminnesamlings minneoppgaver:
| Når julen nærmet seg kom mange mennesker til gårds med kurver og poser, og fikk disse fyldt med et utvalg av så vel bakverk som av andre matvarer. Dette var av de medlemmer i samfunnet for hvem utkommet ikke var lett, de som på grunn av alderdom eller sviktende helse uten noe vid[e]re å falle tilbake på måtte føre en beskjeden levemåte i det daglige og ikke hadde midler til å skaffe seg noe av det ekstra som hører julen til. Således var denne tradisjonen i gagnet et ledd i den tids form for sosial omsorg. |
Gøyere på landet – en stakket stund
Ja, folk som bodde på landsbygda hadde det ikke nødvendigvis bedre enn i byene – ofte tvert imot. Høye fødselstall la et sterkt press på bygder og jordbruksland, samtidig som at en rekke teknologiske nyvinninger begynte å svekke behovet for store mengder manuelt arbeid. Industrien i byene hadde derfor god tilgang av arbeidskraft som kom fra landsbygda.
Kårene til norske husmannsfamilier – en grunnleggende kampsak for Thrane-bevegelsen – var usle. Pliktene de hadde for å arbeide for selveiende bønder ga få eller ingen rettigheter. Også disse kunne bli behandlet som løsarbeidere, hvor tider uten arbeid ledet mot fattigkassa eller tukthuset.
Også tjenestefolk og svenner kunne leve trangt og kummerlig, uten særlige utsikter til en forbedret stilling. Når arbeidsevnen ble for svekket, kunne de raskt ende med å tilbringe sine siste år i de store sovesalene på fattighusene.
En mann fra Nordland, født rundt 1890, forteller til Norsk Folkeminnesamling om fattige kår
Vi var meget fattige, ja jeg gjentar meget fattige. Vi hadde ikke hus, men bodde på borgstueloftet hos [en kjøpmann] i Skjoldehamn. Værelset bestod av 1 rom og der oppholdt vi oss (…)
Kjøtt hadde vi ikke råd å kjøpe. Når vi barn til jul kunne få en skive hvetekake, helst med rosiner i, og en talerken risengrøt med rosiner, var det jul for oss barn i dobbel forstand, og jeg husker hvor misundelig vi kunne bli, dersom en anden hadde fått en rosin eller 2 mere. |
Jula var imidlertid et kortvarig avbrekk i slitet, understrekte en noen tiår yngre kvinne fra Aust-Agder (teksten er her noe språklig korrigert):
| … og når julen var slutt var det arbeide og aldri å tenke på kino eller fester. De kom efter hvert som tiden gikk fremover, men en nøisom tid var dette og tungt å arbeide efter nutidens målestokk |
For de fattigste var det nok i juletida likevel bedre å befinne seg på bygda, ifølge boka Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner. At man i langt større grad hadde rikholdige lager av mat og drikke i landbruksområder hjalp selvsagt. Mange familier, også fattige, hadde dessuten gjerne en slaktegris som de kunne beholde hele eller deler av til julefeiringa. Og ølbrygging var dessuten en lovpålagt plikt i gamledager.
Viktigere, sosialt sett, var likevel at de tradisjonelle juleskikkene gjerne sto langt sterkere som en «demokratisk» feiring her. Man så i større grad forbi forskjeller i økonomi og stand. Feiringen i byene var gjerne mer privatiserte og lukkede på tvers av skillelinjer. Røttene til religiøse eller overtroiske skikker stakk generelt dypere på landsbygda. Solens rolle for grøden er åpenbar, så mørketida måtte ikke hale ut.
Hele lokalsamfunnet skulle inkluderes i feiringen, ikke bare den innerste familien. Juletrefester i regi av prester eller lærere var for barna ofte et av årets høydepunkt. Ellers var det gjestebud på kryss og tvers. Å forlate verten uten å ha blitt traktert var syndefullt – da «bar man jula ut».
To kvinner oppvokst på bygda i Buskerud i 1890-årene minnes barneårene blant annet slik:
| Julen var en herlig aveksling. En ting jeg husker godt, var mors fattigmansbakkels, for da smakte jeg slik, at jeg altid, hadde mareritt om natten. |
| Julefesten ble holdt i skolestuen, og det store vakre tre, med levende lys, pynt av alle slag, kurver fulle av nøtter og rosiner, og rødeepler fra lærerens have, det var vel en stas, for os som ikke var vant til festligheter. Forresten var vi jo i julebesøk, til onkler og tanter, og høstet deres juletre, og mine små veninder var hjemme hos os, og ribbet mit. |
 |
| Landlige motiv preger også i dag vårt juleunivers. Det innbefatter i dette tilfellet nisser og den såkalte julegrisen, om den så er ekte eller i marsipan. Julekortet over er poststemplet i 1921 og er å finne i Kystmuseet Hvalers samlinger / Digitaltmuseum.no. |
Jul i fiskens tegn
Langs kysten var fisket selvsagt en integrert del av jula. Det kunne handle om å klare å fange nok fisk som kunne selges til å sette av penger til juletida, så vel som matauk til eget bruk.
Julekveita hadde en særlig status, framhever informanten vi straks skal høre fra – en mann fra Troms født i 1892, som nedtegnet sine minner for Norsk Folkeminnesamling.
Han er dessuten et vitne på at jula også innebar forberedninger til nytt fiske, ikke minst det viktige lofotfisket.
Praktiske forberedelser var likevel ikke alt. Julaften hadde tradisjon for spådomskunst rettet mot det forestående slitet på havet.
I henhold til denne mannens tradisjon skulle dette bli avslørt 1. juledag:
Et gammelt ordtak sa at vist ikke husmora hadde rømme til grøt skulle hun sitte på fjøstaket julenatta. Husbonden skulle sitte på naustaket vist han ikke hadde julekveite.
Det var jo så mange skikker ved juletider og nyttårsnatten. Et fat med vann blev satt på bordet. Rundt det blev fiskeverene i Lofoten av merket. Et flatbrød lakt over. Der det rydde mest av flatt brødet blev det best fiske. Et annet tegn var og gi sjura mat nyttårsdagen. Flaug ho med maten mot sjøen blev inntekta derfra. |
Det fortelles at også gårdsfolk langt unna kysten brukte juledagene på å gjøre klær og utstyr klart for lofotfisket, denne viktige næringsøkta som tok til i januar og som oftest først ble avrundet et stykke ut i april.
En mann uten like lang reisevei, fra Nordland, født i 1893, fortalte følgende om hvordan jule-forberedelsene til fisket fikk sitt etterspill på nyåret:
Siste helg før Lofotferden kaldtes for 'Vågamannshelga' av den grunn at nesten alle lofotkarer herfra reiste til Vågan (Kabelvåg), for å ro fisket der. Da var det en storhelg, og med nadverd i kirken.
Alle som kunde komme seg ivei reiste da til H.berget for å ta avsked med sine husbonder, sønner og kjærester. Så bad også de ugifte om Lofotbrev fra den de aller helst vilde høre fra. Enkelte var vel også slik i den tid også, at de likte å få flest mulig Lofotbrev. Så kunde de 'føle seg' og skryte av det. Den tids flirt. |
(artikkelen fortsetter)
|
Værhard fattigdom
For fiskere sett som arbeidsfolk var det særlig væreier-problematikken som kunne få det til å ulme – kanskje også etterfulgt av ønsker om å kaste kapitalismen over bord.
Opprinnelig hadde fiskeværene vært i kongens eie, slik at alle leide bruksrett. Men grunnet finansielle problemer på 1800-tallet hadde han solgt unna masse land, forteller boka Veiviseren til Lofotens historie.
Lokale handelsmenn – som gjerne allerede hadde fått tilnavnet «nessekonger» grunnet sin makt langs kysten – var ivrige kjøpere og utvidet dermed sin makt. Selv om de hadde mistet Lofotlovens (1816–1857) råderett over fiskerettighetene i bestemte områder, hadde de fremdeles et økonomisk overtak over mange enkeltskjebner.
Lokalt eierskap kunne ha mange fordeler, og maktmisbruk var det ingen automatikk i. Men makten var iallfall omfattende i de små forholdene som da fantes. Væreierne leide ut jordbruksland og tomter til lokalbefolkningen og rorbuer til sesongfiskere. Alt mot betaling som gjerne var en tvungen andel av fangst eller et bestemt antall dager man måtte stille arbeidskraften sin til dispensasjon. Med andre ord en slags husmann-ordning. De tilbød også kapitallån til båter og annet fiskeutstyr.
Denne lokale vendingen svekket makten som bergenske kjøpmenn hadde hatt på pris og investeringer, men kunne skape nye konflikter for dem som måtte være avhengig av væreieren. Det kunne selvsagt være langt vanskeligere å ha gjeld til personen tre hus bortenfor eller til en handelsmann hundrevis av kilometer unna.
|
|
GARNBØTING blant fiskere et sted rundt år 1900. Ukjent sted. Foto: Severin Worm-Petersen / Norsk Teknisk Museum.
|
Med det samme havet er tema, bør selvsagt også de mange norske sjøfolkene nevnes. Det kunne gå tiår før de kom tilbake til familien og norsk jul. Her må vi likevel hoppe noe fram i tid, til å høre fra en Aust-Agder-mann født i 1892.
I heseblesende stil forteller han om et juleopphold han hadde på New Foundland, midt mellom reiser på kryss og tvers av kontinentene (teksten er noe språklig redigert):
... det blev jul mens vi lå der, og jeg husker vi fik gåsestek og det var jo ikke formeget efter alt preservert kjøt som vi hadde fåt hele sommer. Der lå et dansk skonnertskip som manskapet var rømt fra, vesentlig unge gutter som os. Vi var ombord der og hjalp med å binde seil å gjøre den seilklar og når det var middag fik vi kokt fisk og poteter.
Den andre dagen fik vi bare fiskesuppe, men en dram skulle ha til maten, meget simpelt brennevin, og så var den ferdig å skulde seile og jeg og danske skipperen var iland å skulde hente nogen av manskapet som var arrestert og der var en unggut han gråt og sa nu må de ikke slå mig mer Kaptein.
Ja det var mentaliteten på skutene den gang og det var ikke noget bedre ombord hos os. |
Pater familias og pater arbeidsplass
Samfunnsidealet på denne tiden, og langt ut på 1900-tallet, var som kjent at mannen skulle være den som utførte lønnet arbeid, mens kvinnen tok seg av alt arbeidet knyttet til hjem og barn.
Fattigdom innebar likevel en form for framtvungen likestilling. Ut fra Sundts undersøkelser midtveis på 1800-tallet hadde, avhengig av stand, mellom annenhver og hver sjette gifte kvinne en form for arbeid utenfor huset – da som regel i tillegg til ansvaret i hjemmet.
Lønnsarbeidende kvinner fikk uansett dårligere betalt. Det samme gjaldt i mange tilfeller menn uten familie.
Også barna måtte trø til, i byen som på landet. At barna kom i den alder der de kunne jobbe – små hender og kropper kunne for eksempel være hendige i fabrikker og gruver – var en økonomisk befrielse for mange familier.
 |
|
«VASKARRYSS» ved Christianus Sextus gruve på Røros i 1890-åra. Begrepet betegner unge gutter – i hovedsak barn – som sorterte malmen fra gråstein. Johan Falkberget nr. fire fra venstre bakerst. Kilde: Rørosmuseet
|
Best av alt var likevel om mannen fikk seg en fabrikkjobb. Da kunne man til og med «krafse til seg en bolig». For selv om datidens industri gjerne framstår som grufulle arbeidsplasser for dagens mennesker, var dette ettertraktede stillinger. Etter dagens standarder var alle fattige, men på den tiden hadde (mannlige) lønnsarbeidere det slettes ikke verst målt mot andre grupper. Fabrikker, skipsverft eller ved bergverk hadde derfor rik tilgang på arbeidskraft.
Mange av de nye fabrikkene som ble anlagt på midten av 1800-tallet hadde dessuten helårsdrift, noe som sikret stabil tilgang på arbeid og inntekt, i motsetning til i landbruket.
Før fagforeningene tok form, blir forholdet mellom arbeidergiver og arbeidere på disse store arbeidsplassene gjerne kalt «paternikalsk» – faderlig. Arbeidsgiveren tok et langt større ansvar for arbeiderne enn det som i dag ses på naturlig. Dette innebar at man hadde egne arbeiderboliger nær fabrikken, gjerne med egen distribusjon av mat og andre varer hvor utgiftene ble trukket fra lønna.
Både husmann- og arbeidsmannsfamilier levde svært trangbodd og tett, kanskje med et gjennomsnitt på 5 fastboende per rom, slik det ble målt i den beryktede Pipervika i Oslo, datidens Kristiania. Søvn kunne gjerne foregå på skift i sengene, noe lus og basiller selvsagt satte umåtelig stor pris på.
Arbeiderboliger, som arbeidsgiverne bygget for lønnsarbeidere og deres familier, var gjerne noe bedre. I bydelen Sagene i 1865 bodde det også i snitt 5 mennesker per leilighet, men da hadde de et eget kjøkken, altså kunne kvintetten breie seg ut på 12 + 9 kvadratmeter.
|
Tips: På Arbeidermuseet i Oslo kan du besøke et noe senere eksempel på denne stilen (Leiligheten «Brenna» i Sagveien 8).
I bygården bodde det på det meste 80 mennesker fordelt på 12 ettromsleiligheter.
|
Disse boligene holdt altså god standard etter datidens mål for arbeidere, men nærheten til fabrikken innebar selvsagt også en viss sosial kontroll. «Faderligheten» var tross alt preget av myndighet. Forhandlinger åpnet man sjelden for. Prissettingen av korn og andre varer fra bedriftsbutikken er et klassisk eksempel på en kampsak da arbeiderne begynte å bli mer organiserte.
«Faderligheten» omfattet også regulering av arbeidsforholdene. Dette var noe bedriftsledere og statsmenn skulle «gi» til arbeiderne om de så behovet for det. Enkelte progressive bedriftseiere kunne være langt forut for sin tid i å legge til rette for gode og sikre arbeids- og leveforhold, mens andre nektet å fjerne foten fra bremsen.
Om man hadde noe spesielt ansvar for å sikre arbeiderne en god juletid var det derfor helt opp til den enkelte arbeidsgiver å avgjøre.
 |
|
Mange kvinner inntok også fabrikkhallene på 1800-tallet, selv om det sjelden kunne kalles frigjørende å jobbe med den lønn og arbeidstid de ble tilbydd. Skjønt, frigjorte i både adferd og lukt kunne de være også fabrikkjentene, ifølge en oslokvinne som til Norsk Folkeminnesamling mimret fra sin arbeider-barndom rundt 1. verdenskrig, nærmere bestemt fra matpausene da arbeiderne trakk til den lokale «mjælkebutikk'n»:
«Fabrikkgjengene grafset ned i godbitene og håndfòr dem for å finne de beste. Denne grafsinga i matvarene kunne ofte ta kjøpelysten fra andre kunder og det samme gjorde den lukten fabrikkjentene førte med seg. Noen vellukt var det just ikke, og så det ord forrådet jentene vartet opp med. Det kunne t.o.m. få de temmelig grovkorna ølkjørerne til å bli tause. Vi unger spisset ører naturligvis.»
Bildet er fra fabrikken «Reperbanen» i Tønsberg, ukjent år. Kilde: Vestfoldmuseene IKS / Kompetansesenter for museum og arkiv
|
Høytid under arbeidstidas åk
Å ha råd til å markere julehøytiden var altså et grunnleggende problem for mange fattige. Å ha tid til å tilbringe tid med familie og venner noe helt annet.
I industrien var lenge normen 12 timers arbeidsdager seks ganger i uka, året rundt. Offentlige reguleringer av arbeidsforhold var generelt et fremmedord på denne tiden. Foruten i tariffavtaler, ble åttetimersdagen først lovfestet i Norge i 1919.
Unntakene var noen få kristelige helligdager. Fra et tidlig tidspunkt finner vi her 1. juledag.
Fabrikker kunne likevel holde stengt lenger – kanskje til over nyttår. Men det var ikke nødvendigvis noen lettelse. For det innebar fravær av lønn, slik arbeidersønn og forfatter Oskar Braaten gjenforteller i Aftenposten 24. desember 1921:
… julen af os blev imødeset med heftig glæde og forventning, ikke saa meget for julefestenes skyld som for den store og ufattelige lykke, at naar julen kom, da fik vi lot til at have far og mor hjemme hos os fra morgen til kveld. Ikke paa mange, mange dage skulde fabrikpiperne faa lov til at sende det stygge ulet sit efter dem tidlig om morgenen, mens vi laa og sov! (…)
Vistnok havde vi en følelse af, at det ikke var nogen billig glæde, dette. Vi hørte jo et og andet ord, ja kanske et stille suk ogsaa, - Aasen skal dette gaa, naar vi ikke skal paa arbe mellom jul og nyttaar! Det bliver nok længe, før vi kommer paa ret kjøl igjen! |
 |
|
«Barn fra arbeiderklassen, Kristiania/Oslo.» Særlig skotøyet bar preg av trange kår. Bildet ble brukt i Barselhjemustillingen i 1916, men kan være tatt så tidlig som 1910.
Ukjent fotograf. Kilde: Norsk Teknisk Museum / Digitaltmuseum.no
|
For handelsfolk kunne også førjulstida være arbeidsom. Fram til 1897 hadde julaften ingen begrensning i arbeidstid. Særlig for dem som var involvert i handel innebar det at dagen måtte stå i arbeidets tegn, med lite tid til egne forberedelser for ikke å si fornøyelser.
Det var likevel mye penger å tjene på en julehandel som ble mer og mer omfattende ettersom tradisjoner og lommebøker vokste.
Det var også mange som trekker fram julegaven som de fikk fra sine faste kjøpmenn på denne tida. Dette kunne være god vin eller sprit, eller en hel gås.
|
Arbeidsfreding av julekvelden
Fra og med 1897 ble det ilagt «forbud mot arbeid og næringsvirksomhet» etter klokka 18 på julaften. I dag setter «lov om helligdager og helligdagsfred» denne grensa til klokka 16 (tariffavtaler har i enkelte tilfeller andre grenser). Så i dette tilfellet var lovgiverne den gang enten tidlig ute – eller vi i dag sent ute, kanskje avhengig av om du er seindrektig gavehandler eller varehandelansatt med ønske om å komme deg hjem.
Å kunne «ta juleferie» var ellers generelt et ukjent begrep for arbeidsfolket på denne tida, om man da ikke hadde slekt eller venner man kunne søke ly hos uten altfor lang reisevei. Tariffavtaler skulle først brøyte vei på dette området.
Ellers måtte man vente helt til 1947, da ferieloven kom, for at alle arbeidstakere fikk rett til (sommer)ferie – og da minst tre uker. Dette ble i lovs form utvidet med én uke i 1964, senere ytterligere én dag, den såkalte Gro-dagen.
|
Fra tidlig på 1900-tallet og utover, fortelles det om hvordan jula fikk stadig mer innhold. For borgerskapet ble en serie juleball for voksne og barn innført, trolig inspirert fra England. Og for dem med bedre råd, fikk faktisk juletida et anstrøk av ferie. De søkte ut i naturen, for skigåing, festligheter eller begge deler.
En tysker på besøk i Norge fortalte lettere forbløffet følgende i 1905:
| 1.ste Juledag drog Kristianias Societet Skarevis med specielle Ekstratog fra Byen for at tilbringe Festdagene i et af de komfortable Hoteller på Landet. |
|
Julepresanger – de rikes skikk
Et bevis på at tidene ble bedre, var at skikken med julepresanger også spredte seg til de lavere lag i den økonomiske pyramiden. Julegaver var opprinnelig noe som de aller mest velstående hadde begynt med, trolig fra første halvdel av 1800-tallet. Disse endret etter hvert karakter fra å være mer små og morsomme påskjønnelser til å bli verdifulle presanger.
Blant de fattige ser det ut som at denne skikken først bredte om seg helt i begynnelsen av 1900-tallet.
Ren økonomi satte fortsatt grenser for hva man kunne tillate seg. Ifølge arbeidergutten Hans Johansen, som skulle bli lokomotivpusser og stortingsrepresentant på tjuetallet, var det i Drammen rundt år 1900 vanlig at barna mottok noe som foreldrene hadde lagd som de uansett behøvde. Barna lagde også noe til hverandre.
Men, selv om rene nyttegjenstander var normen, forteller han i boka Glædelig jul:
«… kunne det nok bli plass til en liten filledokke med lange fletter av ulltråd og noen dokkeklær av gammelt tøy, eller en lodden, god bamse av noen utslitte strømper»
På bygda var det også lignende tilstander. En husmannssønn fra Buskerud, oppvokst på 1890-tallet, forteller følgende til Norsk Folkeminnesamling:
«Den føste julepresang jeg fikk var i 1902. Til jul var det forresten slik at vi så sant det var mulig fikk et nytt klesplagg. Dette var viktig for den som ikke hadde noe nytt å ha på seg til jul fikk besøk av julegeita, hun 'skeit' på denne som ikke hadde noe nytt å stase seg med.»
Etter hvert skulle også godter og frukt komme til også de lavere sjikts bord. Kanskje røde «amerika-epler» eller etter hvert den berømmelige appelsinen.
|
| Det var ikke vanlig dengang i min barndomsgate å lese juleevangeliet på julekvelden, en nøyde seg med julesangene. De var julebudskap nok. De var enkle å forstå. Evangeliet var for innviklet og religiøst, ikke noe for fattigfolk.
Kvinne oppvokst i arbeiderstrøk i Oslo rundt 1. verdenskrig.
|
Jula som en kristen høytid kunne være ei vrien nøtt for sosialismen og kommunismen som raskt vokste i styrke på siste halvdel av 1800-tallet – og er det for mange fremdeles, uansett politisk legning.
Mens deler av venstresiden har valgt å omfavne Jesus som en (sekulær) revolusjonær og «før-sosialist», har andre valgt en prinsipiell ateisme. Sistnevnte kunne hente støtte i opprør mot gamle klasseskiller. Kirken i Norge hadde i århundrer hatt sterke bånd til overklassen. Mange anså som kjent at religion var et tilslørt maktmiddel– «opium for folket».
I Norge kunne likevel sosialistisk orienterte forsøke å ta hensyn til og samle både kristne og verdslige perspektiver. I Arbeiderpartiets årlige magasin «Arbeidets Jul» i 1930 kunne man lese følgende (gjengitt i boka «Glædelig jul»):
Julen var engang hedningenes fest, den ble kristendommens fest. I socialismen møtes begge disse fester, finnes det som begge to gav uttrykk for: hedningenes lengsel efter lys og sol, de kristnes trang til fred og kjærlighet, en kjærlighet som ikke kjenner nogen grenser, men oppfatter det hele folk, den hele jord., (…)
Denne verden den skal skapes om, ikke med drøm og glade budskap, men av bevisste kjempere. I denne hær av klassekjempere ligger det arbeidende folks juleevangelium gjemt i dag. Av den avhenger det om det årtusengamle budskap skal gå i oppfyllelse, budskapet om fred på jord, og det ennu eldre budskap om de sollyse tider der skulde komme.» |
«Den hedenske jul» som nevnes overfor var ikke bare en historisk referanse til vikingenes tidsalder. På 20- og 30-tallet fikk arbeidernes sosiale og økonomiske kamp utløp i et tidvis iherdig forsøk på å lansere et alternativ til Jesus-dyrkelsen som basis for julefeiringen.
Dette innebar altså en restaurering av skikken som den kristne julefeiringen hadde bygget videre på: vintersolverv. Men solsnu fikk en dobbel betydning. «Julefesten» skulle med samhold og festligheter markere arbeiderklassens gryende vei mot endelig seier.
På forsiden av Klassekampens julenummer i 1919 ser man det som muligens er en familie skue ut mot horisonten. Og over randen gløder den store røde sol med påskriften «KOMMUNISMEN».
Også andre verdslige symboler ble forsøkt lansert, enten kommunistiske eller nasjonale. I tillegg utarbeidet man julesanger som kun hadde verdslig innhold.
I Norge antok den «sosialistiske jul» likevel ikke like organiserte former som for eksempel i Danmark, hvor egne håndbøker for dette ble utgitt. I svært kompakt form her, i Chr. Christiansens «Arbejderfester», fra 1932:
| Den 21. December [er] den korteste Dag. Solen vender og der gaar mod de lange Dage. Trods Vintertidens Øde og Mørke vil Foraaret bryde igjennom, og Solen og Socialismen vil sejre. |
Sekulære tanker ble ikke stående helt uimotsagt. Faktisk forårsaket striden om julas kristne tradisjoner den eneste dommen etter blasfemi-paragrafen på 1900-tallet. Venstresosialisten og «fritænkeren» Arnfred Olsen ble i Bergen byrett bøtelagt for å ha publisert en artikkel i desember 1911 hvor han blant annet beskrev:
| …et complet religiøst cirkus hvor prædikanterne optrær med sine klown-glansnumre for en skare mennesker som væsentligt bestaar av oldingeagtige individer og halvtullinger |
Urolige framsteg
Sosialismen og kommunismen vokste fram i en tid med store omveltninger, og ble selv en sterk faktor i historiens gang.
Mot tampen av 1800-tallet hadde storting og regjering så smått begynt å lovregulere arbeidslivet for å skåne arbeidstakerne fra fare og misbruk. Først satt på dagsordenen av datidens Venstre, senere ved det mer radikale Arbeiderpartiet.
 |
| KRIG OG REVOLUSJON: Første verdenskrig utløste den russiske borgerkrigen som igjen ledet til et kommunistisk styresett. I Arbeiderpartiets årlige julehefte ble dette behørlig presentert på forsiden. Kilde: SNL.no |
En viktig faktor var at fagbevegelsen hadde begynt å vokse seg sterk nok til å få på plass egne krav, enten gjennom tariffavtaler eller politisk påvirkning. «Verkstedoverenskomsten» i 1907 trekkes gjerne fram som en milepæl, både ut fra innhold og omfang.
Arbeidstakerne så vel som arbeidsgiverne fant i økende grad interesse i å samles i paraplyorganisasjoner på tvers av bransjer og geografi.
Denne perioden så en rekke store framskritt innen teknologi, kultur og kommunikasjon og samkvem på tvers av landegrensene. Byene vokste seg stadig større. Den økonomiske utviklingen og ny industri løftet mange ut av fattigdom. Hygiene og kosthold ble drastisk forbedret. Kort sagt: Levestandarden økte.
Mange av de sosiale framskrittene hvilte imidlertid på et skjørt grunnlag. At det ble bedre å være arbeidstaker, krevde at du hadde jobb – og da helst helårsjobb.
Et krakk i 1899 skulle avløses av optimisme først etter Norges selvstendighet i 1905, da investeringer i industri og store byggeprosjekter igjen skjøt fart.
1. verdenskrig skapte deretter ny uro og satte store spørsmålstegn ved om den gamle aristokratiske samfunnsorden var rettvis. Den russiske revolusjon i 1917 representerte selvsagt et klart «nei» på denne problemstillingen.
Også her til lands ble den et varsko. Misnøye blant arbeidstakerne ble i økende grad forsøkt døyvet. To store seire for fagbevegelsen kom raskt, i 1919: lovpålagt åttetimersdag og, for mange, en ekstra tariffestet ferieuke.
«De arbeidsløses jul»
Arbeidsledighet og sosial nød var tidvis epidemisk. Lederen for Oslo sosiale register, fortalte at jula 1926 var «uten sammenligning den værste som har været paa aar». 100 000 mennesker trengte hjelp og 50 000 hadde ikke mat til julehøytiden.
Tivoli Folketeater i Oslo arrangerte talende nok lotteriet «De arbeidsløses jul». Hovedstadsavisene hadde faste spalter om «De fattiges jul» hver desember, men foreningene sleit i mange tilfeller med å samle inn nok penger til å bistå slik de ønsket.
Organiserte arbeidstakere stiftet på sin side gjerne egne «arbeidsledighetskasser», som fungerte som en solidarisk redningsplanke. For eksempel på Tofte Cellulosefabrik i Buskerud ble den økonomiske støtten som oftest ytt før jul.
Livet utenfor byene var heller ingen dans på roser. En mann født i Nordland i 1908, trekker fram hardere økonomiske tider for fiskerne i mellomkrigstida:
| ... det var mange som søkte arbeid og det var liten betaling, det var svært dålige priser på fisk, jeg var som landarbeider på ett fiskebruk i Ballstad i 1926 da blev lofotskreien betalt med 18 øre stk. og var fiskene små telte de to for en, så fiskeren hadde ikke stort for sitt slit, med livet som insats på dårlige båter som det den gang var, men alikevel jeg begynte som fisker for det var ikke noget andet å ta sig til, jeg drev lofotfiske og delvis i Finnmark med garn i 30 år, men det gav liten fortjeneste det var mye slit men også mye morro når vi møttes på rorbuene. |
 |
| I 1932, som del av en internasjonal markering, ble det arrangert egne «hungermarsjer» i Norge, i protest mot arbeidsledigheten. Den ene gikk fra Trondheim til Oslo, den andre fra Sarpsborg til Oslo. Rundt 60–70 arbeidsledige gikk hele den lange veien turen fra Trondheim, med politiske mønstringer underveis. På bildet har de nådd ankomstsstedet. Foto (her beskåret): Wilhelm råger / Oslo Museum / Digitalmuseum.no |
Bedre skulle det ikke bli. Det store krakket i USA i 1929 fikk store og alvorlige ringvirkninger også i Europa. Den sosiale uroen spredte seg.
Arbeiderdikteren Rudolf Nilsens dikt «Arbeidsløs jul» ble utgitt i 1925 og oppsummerer noe av både forargelsen og nøden som ulmet i sinn og magesekker. Pengene de arbeidsløse fikk – som rakk til en julegran, «en hel sekk ved», en bayerøl og noe hestekjøtt – kunne ses som et dårlig omen for senere «korsfestelse».
Første og siste vers går som sådan (Gråbeingårdene er et kjent arbeiderboligkompleks i Oslo, som også Oskar Braaten har skrevet om):
Vi som er dømt til livet
i gråbeingårdenes by
feirer i dag en solfest
for ham, som er født på ny
(…)
Vi i de mørke gater
feirer i dag en fest.
Til jul får vi tyve kroner,
til påske: Korsfest! Korsfest! |
(for hele diktet: Forlagsliv.no)
Imens, etter de første års borgerkrig, hadde Sovjetunionen vokst fram som et kraftsentrum for kommunismen. Dette la press på politikken i andre land. I Norge «sprakk» Arbeiderpartiet. Partiet hadde lenge hatt både en sosialdemokratisk og kommunistisk fløy, men tidene tillot ikke slike ideologiske spenn. Mange fra sistnevnte fløy brøt ut og startet i 1923 Norsk Kommunistisk Parti.
For mange andre ble kommunismens vekst en grunn til å søke seg mot radikale motsvar i nasjonalistisk eller fascistisk retning.
Norge ble på trettitallet preget av store og kaotiske streiker. Det såkalte Menstad-slaget ved Skien trekkes gjerne fram som den mest dramatiske arbeidskonflikten.
Uroen skulle likevel lede over i regulerte former. I 1935, samme år som ny lov om arbeidervern, kom den første hovedavtalen mellom LO og N.A.F. (senere NHO). Den ble en viktig trendsetter. Her ble det nedlagt både spilleregler ved forhandlinger og arbeidskamp så vel som arbeidstakeres rett til medbestemmelse på arbeidsplassen.
De nye spillereglene skulle likevel fort settes fullstendig til side.
III
Jul under jernhælen
1940-45
|
| Ministerpresident Vidkun Quisling inspiserer «seidene» fra Arbeidstjenesten etter ankomst fra Tyskland i februar 1942. Den såkalte Arbeidstjenesten ble dette året obligatorisk for alle menn i vernepliktig alder. Spadene etterapet soldaters geværer. Foto (her beskåret): Riksarkivet |
De tunge og splittende tjue- og trettiåra skulle som kjent ende med millioner av menneskers død, i konsentrasjonsleire, på slagmarken eller i krigens lange, skitne hale av sult og sykdom.
Her i Norge varte ikke de faktiske krigstilstandene så lenge før hæren overga seg, og soldater vendte hjem til sivile liv. Okkupasjonstiden innebar imidlertid for mange en skygge-krig, både med og uten våpen. Norske arbeidsplasser ble i mange tilfeller også en «slagmark» mellom ideologier og interesser.
For arbeidstakerne la dessuten andre verdenskrig et sterkt press på den «oppadstigende solen» i mange land. Nazismen og fascismen hadde grodd fram som både et motsvar til, og krigshissig motstander av, sosialismen og kommunismen. «Lyset i øst» ble dessuten nær slukket da Nazi-Tyskland forsøkte å radere det enorme Sovjetunionen fra kartet.
Nazistene var ikke vennlig innstilt til arbeidstakernes norske organisasjoner. De anså fagbevegelsen, med LO i spissen, som den potensielt farligste kraften i det norske samfunnet. Hovedstrategien for okkupantene var likevel til å begynne med «myk erobring» gjennom samarbeid og gradvis overstyring.
Uansett om du var fagorganisert eller ei, ble arbeidsmarkedet preget av okkupasjonsmaktens krav til produksjon på vegne av den sultne krigsmaskinen på kontinentet. En rekke yrker i offentlig sektor ble dessuten politisert, ved at ansettelsen skulle kreve medlemskap i, eller være underlagt kontrollen til, partiet Nasjonal Samling.
Krigsseilerne, som holdt den norske handelsflåten under alliert kontroll, befant seg i en særskilt farlig «arbeidssituasjon» i de lumske farvannene mellom havner.
Hjemme i Norge var det nok likevel ikke nordmenn, men krigsfangene som ble fraktet hit, gjerne fra Balkan eller Øst-Europa, som hadde det verst som gruppe. De ble satt til svært tunge og omfattende arbeidsprosjekter under svært dårlige kår, med tilsvarende høy dødelighet.
Lønnsnekt og dødelig melkestreik
Klubbformann Rolf Wickstrøm ved Skabo Jernbanevognfagbrikk skulle måtte forholde seg til mange nye dilemmaer i førjulstida 1940 – den første jula under okkupasjon. Fabrikkarbeiderne murret under direktør Mørks manglende framskaffing av de mest basale ting, fra vaskemidler til toalettpapir.
Et vers på toalettveggen lød som følger, ifølge Harald Berntsens bok To liv – en skjebne:
Vær økonomisk i disse tider
Bruk papiret på begge sider
Heng det så siden opp til tørk
Ærbødigst Birger Mørk |
Mange av fagbevegelsens seire på trettitallet sto lagelig til for hugg. Okkupasjonsmakten, med rikskommisær Josef Terboven i spissen, hadde for eksempel skjøvet det norske lønnsforhandlingssystemet til side denne høsten. Lønnstillegg var forbudt. Vilter prisstigning på mange varer (kombinert med varemangel) kom dermed til å svekke kjøpekraften til den vanlige arbeidstaker.
Som i Wickstrøm-klubbens tilfelle, forsøkte da gjerne arbeidstagerne å rette krav mot andre tema enn lønn, for eksempel et bedre arbeidsmiljø. Deres ønske i desember 1940 var derimot enkelt: en sammenhengende juleferie, ved hjelp av merbetalt overtid som kunne tas ut som avspasering tre inneklemte dager.
Lang historie kort: Det gikk ikke direktøren med på. Romjula ble dermed stående i arbeidets tegn.
Dragkampen om lønnstillegg og overtidsbetaling skulle imidlertid fortsette. Arbeidstakerne hadde nemlig et godt forhandlingskort i et hasteprosjekt hvor direktøren krevde at de skulle jobbe overtid: en luksuriøs salongvogn som var bestilt av Terboven personlig. Eller «Terrorboven», som arbeiderne hadde døpt jernbanevogna.
Selv om Terbovens luksus lå på forhandlingsbordet, vant de heller ikke her fram. Arbeiderne anla en stadig tøffere tone. På nyåret endte det med tariffstridig overtidsnekt og sit down-streik. Og de vant: lønnstillegg-forbudet ble omgått ved hjelp av et forsinket julegratiale på 70 kroner til gifte arbeidere og 50 kroner til ugifte.
 |
| ROLF WICKSTRØMS dødsannonse i svenske Social-demokraten. Foto: Riksarkivet |
Bruddet på tariffbestemmelsene førte imidlertid til at klubbens lederskap ble stevnet for Arbeidsretten, med Terbovens navn i sakspapirene. Også flere konflikter og dragkamper fulgte utover våren og sommeren, med sterk involvering av fagforbund og arbeidsgiverforening.
For Rolf Wickstrøm skulle denne opptrappingen ende på tragisk vis. Da han overfor opprørske kolleger ikke var i stand til å forhindre arbeidsnekt under den såkalte melkestreiken i september 1941, møtte Gestapo brått opp på døra. Okkupasjonsmakten hadde bestemt seg for å stramme grepet og framsette et eksempel overfor den ulydige fagbevegelsen. Sammen med LOs advokat og de facto leder, Viggo Hansteen, ble Wickstrøm henrettet 10. september.
Henrettelsene sendte sjokkbølger gjennom det norske samfunn, men ikke nødvendigvis til okkupantens fordel. Saken bidro til å hardne frontene på norske arbeidsplasser og skapte internasjonal fordømmelse, ikke minst i nøytrale Sverige.
Og nå ble det i mindre grad hvisket om streik og forhandlingskrav blant opposisjonelle på norske arbeidsplasser, men heller om sabotasje og aktivt motstandsarbeid. I ordene til Sverre Løberg, typograf, motstandsmann og stortingspolitiker etter krigen, skrevet i retrospekt i Sarpsborg Arbeiderblad jula 1945:
| Mordene som begynte med Wickstrøm og Hansteen og fortsatte med mange av de prektigste kamerater noen mann eller kvinne har hatt, hadde utløst en stemning som etter hvert ga ekko i hele det norske folket. Den følelsesmessige julen var avløst av en bitende, jernhard tross. |
|
Arbeid som verneplikt
Ikke bare produksjonen, men også selve arbeidskraften ble forsøkt formet og styrt av okkupasjonsmakten.
«Nasjonal Samlings Arbeidstjeneste» ble etablert i 1940, basert på en tidligere ordning (se bilde lenger opp). Tjenesten skulle fungere som ideologisk smeltedigel for norsk ungdom av begge kjønn. Til å begynne med var dette en frivillig ordning der man bidro med sin arbeidskraft til ulike prosjekter. Men fra og med 1942 ble den obligatorisk for menn i vernepliktig alder, fra 1943 også kvinner.
I 1943 ble «Nasjonal Arbeidsinnsats» lovfestet. Dette var en planøkonomisk fullmakt til å bruke arbeidskraft etter forgodtbefinnende ved tvangsutskrivning, dog innenfor landets grenser. I 1944 kom også lov om «Arbeidsmobilisering» etter samme lest.
Generelt var motstanden relativt liten mot disse tjenestene (som sivile ordninger, vel å merke). Brorparten av de innkalte møtte på «sesjon».
Motstandsbevegelsen var imidlertid alerte. Aktiv sabotasje skjøt da også fart da det blant styresmaktene ble ymtet frampå om at arbeidstjenestene kunne brukes for å rekruttere soldater til østfronten. Dette var ikke et langt steg – arbeidstjenesten hadde fra begynnelsen av et militært preg. Flere sabotasjeaksjoner i Oslo og Tønsberg, i regi av Osvald-gruppa og Milorg, ble derfor iverksatt.
Det kan også nevnes at det særlig på begynnelsen av okkupasjonen var mange nordmenn som frivillig reiste til Tyskland for å jobbe, visstnok ofte under dårlige forhold.
|
Reservejul
I Løbergs artikkel forteller han om hver jul under krigen slik han opplevde dem. Den bar nødvendigvis preg av at han nesten hele krigen befant han seg i tysk fangenskap, forflyttet fra en leir til den andre, under stadig dårligere kår.
De siste par krigsårene ble julaften først og fremst preget av at krematoriumsovnene i leiren tok seg en sjelden pause, forteller han. Blant de nordmenn som ikke ble tatt av dage ut fra raseteorier eller som straff for motstandsarbeid, var likevel ikke overlevelse noen garanti. Mangelsykdommer og sult tok mange liv.
Mat ble med andre ord en besettelse. Her fra fangeoppholdet i Hamburg, julaften 1942, altså ennå 2,5 år før han vant friheten tilbake, og i en tid da Wehrmacht ennå hadde framgang i krigføringen:
| I måneder forut har det – fordi maten er det viktigste – gått frasagn om tidligere års ekstraforpleining med hvetebrød, ertesuppe, marmelade og ekstra fettrasjon. Nå sitter disse tre fangene overfor en noe mere spartansk virkelighet: en liter te-erstatning og 200 gram grovt brød. Det eneste som skaper en illusjon av gammel norsk jul er en ulovlig tredjedel skarp hvitløk ved hver «kuvert». Klokken 18.30 ble sellelysene slokket og fangene beordret til køys. |
 |
| Lang kø for å få tak i fisk i Oslo sept. 1942. «Selv i fiskelandet Norge er det nå stor mangel på fisk til de norske forbrukere», heter det i den opprinnelige bildeteksten. Foto (beskåret): Ukjent / NTB scanpix / Riksarkivet |
Også for mange «frie» nordmenn var «gammel norsk jul» et speilbilde i ørkenen. Varemangel og rasjonering skapte vedvarende problemer. Overskudd fra landbruk og øvrig produksjon ble i stor grad skippet ut av landet for å mette krigsmaskineriet.
Det satte selvsagt preg på julefeiringen. Kokebøker fra krigens dager er kjente symboler på dette, der man søkte kreative løsninger på manglende basisvarer. Retter som potetkarbonader og kålrotsteik kunne stå på menyen.
Arbeidsplassene kunne likevel spille en viktig rolle her. Iallfall på større fabrikker ble det organisert matutlevering til de ansatte – både som arbeidsmat og til familien. Tofte Cellulosefabrikk delte for eksempel ut 16 000 kilo salt sild, 8000 kilo klippfisk og rundt 7000 kilo av andre matvarer i løpet av krigsårene.
På hjemmebane var det likevel slaktegriser som fremdeles kunne være julas redning i fattig nød. Den ble nå også et byfenomen, da kalt villagris. Grynt og skrik ble kjente lyder i mangt et urbant nabolag. Kjellere ble grisebinger, eller grisefjøs ble bygget i forlengelsen av utedoen i hagen.
For barna i huset kunne kjæledyrets endelikt ende mer i gråt over tallerkenen enn glede over en sjelden kjøttbit. Andre tok det med større fatning. En oslokvinne som var barn under krigen husker tydelig juledramaet da den skulle slaktes, i en skildring til Norsk Folkeminnesamling:
| ... nesten alle omkring oss hadde gris i skjulet, og til jul - o redsel og gru - kom bestilt slakter og gjorde rent bord. Det var naturligvis strengt forbudt å se på dette blodige drama - noe som naturligvis fristet oss unger over evne, og jeg kan godt huske hvordan de ulydige av oss fulgte slakteren omtrent som i sin tid barna etter 'Der Rattenfänger aus Hameln'. Jeg husker at grisen ble slept skrikende og meget uvillig ut, og at slakteren dunket den ettertrykkelig i skallen med baksiden av øksen. Så til jul hadde vi i all fall ribbe og medisterkaker. |
Rasjonering skulle for svært jule-aktuelle godsaker som kjøtt, sukker og kaffe vare helt til 1952. Ressursene skulle forbli begrenset ennå ei stund – og så også pengepungen i mange husholdninger.
Som oppsummert i juleguide-boka «Juleboka : håndbok for alle hjem» fra 1949:
| I vår tid, da en selv lager så lite, men kjøper desto mer, har julen i hvert fall i byene lett for å bli et pengeproblem (...) Noen redder seg ved et fast julegratiale, andre kanskje ved et regelmessig lite lønnstrekk gjennom året, som utbetales før jul, men alle de andre er henvist til å gjennomføre sitt eget sparesystem. |
Da krigen var over lå store deler av Europa i ruiner. Norge sett under ett var årelatet, i tilfellet Finnmark brent ned til jorden.
Den første jula i frihet kunne derfor ikke nødvendigvis tilby noen form for luksus. I den stund var likevel ikke mat den viktigste «næring», som Løberg avrunder sin artikkel med 22. desember 1945:
|
Og nå står julen igjen for døren. Denne gang skal den feires på norsk jord. Vi kom gjennom disse årene fordi vi hadde suget inn med morsmelken det beste landet kunne gi oss: Demokratiet. Og det skal også bære oss gjennom årene som kommer. Inntil vi engang har lært, uten å trekke veksler på evigheten, selv å skaffe oss «Fred på jorden». Varig.
|
Mange krigstrøtte nordmenn delte nok dette ønsket. Fred, frihet og demokrati ble et sterkt lim de første etterkrigsår. Samstemt nasjonsbygging og velferdsstatens tilblivelse preger gjerne historikernes kapitler om den første etterkrigstiden.
Arbeiderbevegelsen, gjennom samarbeidet mellom fagbevegelse og Arbeiderpartiet, hadde en svært sterk posisjon etter krigen. De neste tiårene skulle mange goder for arbeidstakerne lov- og tariffestes – for eksempel i form av Ferieloven i 1947.
Alt i alt skulle mange arbeidstakere få en langt bedre økonomi – og mer fritid og ferie. (Ja, til og med julelønna skulle bli regulert, helt i nyere tid – med pålagt (sparing til) halv skatt i desember. Nå trenger man verken å stole på julegratiale eller «sitt eget sparesystem».)
Underveis skulle jernteppet og den kalde krigen – med Arbeiderpartiets vedtak om NATO-medlemskap og mer bastante vending vekk fra kommunismen som tunge symbolske veivalg – lede Norge mot en sosialdemokratisk samfunns- og velferdsmodell. Kapitalismen ble regulert, men ikke jagd på dør.
Reform og forhandling, ikke revolusjon, ble altså det norske arbeidslivets oppskrift. Partssamarbeidet som det hadde blitt lagt grunnlag for før krigen ble videreført og forsterket.
Moderniseringen skjøt fart, så også produktiveten – og lønnsutviklingen.
Og ikke minst: Lille julaften 1969 skulle et økonomisk mirakel åpenbare seg for den lille og tradisjonelt sett lutfattige nasjonen mot nord. En telefon til Industridepartementet: olje er funnet!
|
|
| JULEKORT SOM SMURT: Vi har ikke funnet julekort med oljeplattform-motiv, men disse ålesundskara fra Bunker Service A/S kan få representere det norske oljeeventyret – med nisseluer. Ukjent år. Foto: Ukjent / Digitalarkivet |
Hul velferdsjul?
Hva vi spiser, hvor dyre gaver vi får og hvor mange fridager vi har eller kan «flekse» kan fungere som et termometer på vår velstand. Utviklingen i arbeidslivet har bidratt til at Norges innbyggere i dag endte med å bli blant verdens rikeste – og lykkeligste – ved det nye årtusenets begynnelse.
Mange små og store kamper har ført oss hit. Vi skal ikke gå mer i detalj om disse, som for de fleste lesere vil være kjent stoff. Interesserte kan like fullt få litt oversikt i tabellen nederst i artikkelen eller for eksempel lese artikkelen «Lønn og lønnsutvikling i Norge», «Barnefattigdom og juletid» eller «De lavest lønte sakker akterut».
Arbeidsmarkedet og velferdsstaten har selvsagt også utfordringer i dag og vil neppe bli fullstendig fredet i framtida.
Men, tilbake til jula: Selv om innholdet i denne høytida har havnet langt mer i bakgrunnen – om det så er hedensk, kristent, sosialistisk eller borgerlig – finnes det fremdeles tema som kan få ekstra klangbunn på denne tida av året.
Dette kan være både kritikk mot det bestående – appeller om solidaritet eller frihet – eller mer uskyldig nostalgi.
Ferskest ved bordet er kanskje systemkritikken som gjelder forbruksfesten og kommersialismen som jula i økende grad har blitt underlagt. Antallet kilo med julepynt i plastikk, CO2-fotavtrykket til ribbesteiken, forventningene til strengt tatt unødvendige gaver til tusenvis av kroner … Nye tanker om klima- og miljømessig bærekraft har kort sagt kommet inn som en bismak.
Og selv oljen og gassen som ga oss mye av denne rikdom vil for mange framstå som en svart plett på samvittigheten ettersom kloden svetter stadig mer framfor solas fabrikkovn.
I juletida vil fremdeles fattigdom, vold og nød ha sterk ressonans i manges hjerter – om det så er i vårt eget land eller langt unna. 1800-tallets skoløse barneflokker i Christiania er riktignok kun å finne i ei ramme på museum.
Likevel: Når den feite julematen ligger tung og mektig i magesekken kan nok mange av dagens «arbeidsfolk» krympe seg litt under spørsmålet: Er det nå vi som fra innsiden av våre glitrende hus, gjennom frosne ruter, må møte fattigdommens undrende blikk?
Artikkelen er fundert i et utall ulike kilder. Viktigst er bøkene Glædelig jul! Glimt fra julefeiringens historie, Jul i Norge: Gamle og nye tradisjoner og ikke minst minneoppgavene samlet i Norsk folkeminnesamlings arkiv.
Artikkelforfatteren er absolutt ingen historiker og har heller ikke så altfor mange julaftener på baken (selv om antallet er raskt økende). Send derfor gjerne inn tips om regelrette feil eller prekære mangler per epost.
Milepæler innen medbestemmelse og partssamarbeid i arbeidslivet,
1872–2005
- 1872: Den typografiske forening opprettet
- 1885: Arbeiderkommisjonen opprettet
- 1892: Lov om fabrikktilsyn (Arbeidervern). Opprettelse av kommunale tilsynsorganer for fabrikker + to statsansatte inspektører
- 1899: Arbeidernes faglige Landsorganisasjon (AFL) opprettet
- 1900: Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.) opprettet
- 1902: Overenskomst om forliksmekling og voldgift
- 1907: Verkstedsoverenskomsten
- 1915: Arbeidstvistloven, opprettelse av Arbeidsretten
- 1918: Tjenestemannsloven vedtas
- 1918: Arbeiderkommisjonen
- 1919: Ansatte får rett til representasjon i NSBs hovedstyre
- 1920: Lov om arbeiderutvalg
- 1933: Lov om forhandlingsrett for tjenestemenn
- 1935: Hovedavtalen mellom AFL og N.A.F.
- 1935: Lov om arbeidervern
- 1938: Overenskomst mellom Handelens Arbeidsgiverforening (nå HSH) og Norges Handels- og Kontorfunksjonærers Forbund (nå Handel og kontor (HK))
- 1945/1946: Produksjonsavtalen LO/N.A.F. Produksjonsutvalg etableres
- 1947: Styrerepresentasjon for ansatte i statlige militære bedrifter lovfestes
- 1956: Ny arbeidervernlov. Regler om det organiserte vernearbeidet
- 1957/1958: § 9, «samarbeidsparagrafen» i hovedavtalen styrkes
- 1958: Tjenestetvistloven vedtas
- 1965: Aspengrenkomitéens innstilling legges frem (arbeidsdokument til Det norske Arbeiderparti (DnA) sitt årsmøte)
- 1965 – 1969: Samarbeidsforsøkene
- 1965: Styrerepresentasjon i statsbedrifter
- 1966: Hovedavtalens del B, samarbeidssystemet
- 1970: Hovedavtalen åpner for konsernutvalg
- 1971: Innstilling om demokrati i bedriftslivet 8. februar
- 1971: (Eckhoffutvalget)
- 1972: Aksjeloven åpner for ansattes rett til å kreve 1/3 av styrerepresentanter i selskap med flere enn 50 ansatte, bedriftsforsamling i selskap med flere enn 200 ansatte
- 1973: LO og DnAs program for et bedre arbeidsmiljø – understreker sammenhengen mellom ytre miljø og arbeidsmiljø
- 1974: NOU 1974: 60 Ansattes medbestemmelse i offentlig virksomhet (Hollerutvalget)
- 1976: Aksjeloven åpner for styrerepresentasjon og bedriftsforsamling i konsern og grupper av foretak
- 1977: Arbeidsmiljøloven vedtas. Vesentlig styrking av rollene til AMU og verneombud, blant annet stansingsrett
- 1980: Skytøen-komitéens innstilling (felleskomité mellom LO og DnA)
- 1980: Hovedavtalen i staten inngås
- 1982: Hovedavtalen i kommunal sektor
- 1982: Etablering av Hovedorganisasjonenes Fellestiltak for bedriftsutvikling
- 1985: NOU 1985: 1 Videreutviklingen av bedriftsdemokratiet (Brubakkenutvalget)
- 1988: Midlertidig lønnslov setter gulv og tak i lønnsdannelsen
- 1989: Grensen for å kreve styrerepresentasjon i aksjeselskaper senkes til 30 ansatte, bedriftsforsamling kan avtales bort mot utvidet representasjon
- 1992: Kommuneloven – administrasjonsutvalg innføres NOU 1992: 26 En nasjonal strategi for økt sysselsetting i 1990-årene (Sysselsettingsutvalget). Foreslår Solidaritetsalternativet. NOU 1992: 20 Det gode arbeidsmiljø er lønnsomt for alle (Arbeidsmiljølovutvalget)
- 1993: Lov om allmenngjøring av tariffavtaler (allmenngjøringsloven) vedtas
- 1994. EØS-avtalen. Regler om informasjon og drøfting ved masseoppsigelser (75/129/EF og 92/56/EF). Regler om informasjon og drøfting ved virksomhetsoverdragelser (77/187/EØF)
- 1995: Hovedavtale i Spekterområdet (tidligere NAVO)
- 1996: EØS-direktiv om europeiske samarbeidsutvalg (ESU/EWC) (94/45/EF). Ny aksje- og allmennaksjelov. NOU 1996: 6 Arbeidstakers stilling i konsernforhold mv. (Konsernutvalget)
- 1999: NOU 1999: 34 Nytt millennium – nytt arbeidsliv? Trygghet og verdiskapning i et fleksibelt arbeidsliv (Arbeidslivsutvalget/Colbjørnsenutvalget)
- 2001: Intensjonsavtale om et mer inkluderende arbeidsliv inngås
- 2004: NOU 2004: 5 Arbeidslivslovutvalget, Et arbeidsliv for trygghet, inkludering og vekst (ALLU)
- 2005: Ny arbeidsmiljølov. Generelle regler om informasjon og konsultasjon (2002/14/EF) inn i loven
Kilde: NOU 2010: 01 Medvirkning og medbestemmelse i arbeidslivet