I et bredt perspektiv kan Norge i moderne tid vise til god vekst i produktiviteten. Siden 1930 har verdiskapningen blitt syvdoblet.
Først og fremst skyldes dette en mer produktiv arbeidsstyrke. Med andre ord har den gjennomsnittlige nordmann klart å skape stadig større verdier per arbeidstime.
Denne utviklingen har imidlertid nærmest stagnert. Produktiveten per arbeidstime i markedsrettede næringer i fastlandsnorge (olje- og gassnæringene holdt utenfor) falt for eksempel fra 2005 til 2006.
Før dette tidspunktet lå snittet på rundt 3 prosent årlig vekst. I kjølvannet av disse årene, fra 2006 til 2013, har veksten holdt seg under 1 prosent per år.
Norge er ikke alene om dette. En relativt lik utvikling ser man også i Japan, USA og EU, mens Storbritannia faktisk har opplevd en negativ vekst.
Produktive eksperter
Dette er noe av bakteppet for at et eget utvalg har blitt oppnevnt av regjeringen for å kartlegge Norges produktivitet.
Den såkalte Produktivitetskommisjonen, ledet av Jørn Rattsø, begrunnet sitt arbeid slik:
«Vår framtidige velstand og velferd forutsetter at produktiviteten fortsetter å vokse. For å understøtte dette peker kommisjonen på flere politikkområder der det bør gjennomføres endringer eller særskilte tiltak».
Peiler seks farer
Utvalgets første rapport ble overlevert finansminister Siv Jensen 10. februar i år.
Her peker kommisjonen særlig på seks farer for den norske økonomien generelt og produktiviteten spesielt.
- Færre ringvirkninger fra en skrumpende olje- og gassbransje – muligens også akselerert av brått fallende oljepriser.
- Som en følge av dette vil Norge kunne få dårligere «bytteforholdsgevinst» med utlandet. Det vil si at de totale inntektene av norsk eksport vil falle målt mot kostnadene for import av varer og tjenester.
- Sterk lønnsvekst og høye lønnskostnader: innebærer at den norske arbeidskraften er betydeligere dyrere enn i nesten alle andre land. For både dette og forrige punkt bidrar imidlertid svekket kronekurs i en viss grad til å tette gapet mot omverdenen.
- Aldrende befolkning: Tross økende produktivitetsvekst også i helse- og omsorgstjenester, gjennom ny eller tilpasset teknologi, antar kommisjonen at økende sysselsetting her vil senke de norske målene på produktivitet sett under ett.
- Svakere internasjonal vekst: Særlig svak økonomisk vekst i Europa vil kunne påvirke Norge. Lav rente innebærer dessuten at et viktig pengepolitisk verktøy faller bort.
- Endringer i arbeidsmarkedet og behovet for kompetanse: Globalisering skjerper konkurransen på stadig nye områder. Samtidig har man lenge sett en deling av produksjonskjeden mellom for eksempel Kina og vestlige land. Dette har bidratt til økt produktiviteten hos begge parter, men i for eksempel Norge har dette forutsatt et skifte mot høyproduktive oppgaver, for eksempel oljebransjen. Denne vridningen krever imidlertid stadig påfyll og oppdatering av arbeidstakernes kompetanse gjennom blant annet utdanningssystemet. Behovet for fagarbeidere. Såkalt kunnskapsproduksjon løftes fram som viktig.
Tøffe reform-krav
I delrapporten peker kommisjonen på en rekke områder i det norske samfunnet hvor man kan øke produktiviteten.
Tema de ser nærmere på er blant annet byggevirksomheten, arbeidstidsreguleringer, offentlige støtteordninger, offentlig eierskap og offentlig sektor – inkludert kommunesektoren – så vel som utdanning og samferdsel.
«For å utløse dette potensialet kreves politisk initierte tiltak, enten i form av enkelttiltak på bestemte områder eller større reformer som favner bredere», skriver de.
Å få gjennomført reformer kan like fullt være krevende, medgir de videre, og særlig når enkeltgrupper og -organisasjoner blir rammet direkte. At gevinstene fra reformene først vil kunne vise seg på lang sikt er heller intet godt utgangspunkt for politisk håndverk, påpeker de.