I en egen Fafo-rapport som vi omtaler nærmere i de to artiklene «1 av 4 jobber mest alene – ofte uten å kunne bestemme det selv» og «Hvordan kan det å jobbe alene være farlig?» (kommer i løpet av dagen) går også Fafo-forsker Mona Bråten gjennom hva det norske lovverket krever av arbeidsgiverne som har ansatte som bedriver alenearbeid – altså uten kolleger i nærheten.
Bråten oppsummerer dette i følgende beskrivelse fra rapporten (side 12):
Lovens ordlyd
«Arbeidsmiljøloven stiller visse krav når arbeid skal utføres av arbeidstaker alene. Et eget punkt om alenearbeid ble tatt inn i loven i 2010.
Aml. § 4-1 Generelle krav til arbeidsmiljøet lyder slik:
(3) Det skal vurderes om det er særlig risiko knyttet til alenearbeid i virksomheten. Tiltak som er nødvendig for å forebygge og redusere eventuell risiko ved alenearbeid skal iverksettes, slik at lovens krav til et fullt forsvarlig arbeidsmiljø ivaretas.
|
Videre stilles det krav til utformingen av alenearbeid i § 4 -3 (2), som omhandler krav til det psykososiale arbeidsmiljøet. Det stilles krav om at alenearbeid skal utformes slik at det gis muligheter for variasjon og for kontakt med andre.
Loven legger med andre ord vekt på at både fysiske og psykososiale risikofaktorer skal vurderes ved alenearbeid.
Hva betyr det?
I praksis betyr dette at arbeidsgiver må vurdere og dokumentere risiko ved alenearbeid dersom dette ikke allerede inngår i virksomhetens risikovurdering.
 |
FAFO-FORSKER Mona Bråten har skrevet Fafo-rapporten dette utdraget er hentet fra.
|
Særlig viktig er det her at risiko for vold, trusler og trakasseringer blir vurdert. I kommentarer til arbeidsmiljøloven skriver Johansen og Stueland (2011) at bestemmelsen ikke skal forstås slik at arbeidsgiveren har plikt til å ha flere arbeidstakere enn det saklig sett er behov for. Den innebærer heller ikke et forbud mot alenearbeid.
Videre skriver de at både det generelle kravet om fullt forsvarlig arbeidsmiljø og det særskilte kravet om at arbeidstakere i konkrete tilfeller skal beskyttes mot vold, trusler og liknende kan innebære at alenearbeid ikke er tillatt.
Det er tilfellet dersom arbeidsmiljøbelastningen er uakseptabel og situasjonen ikke kan utbedres med andre tiltak enn med økt bemanning, noe som vektlegges i lovforarbeidene (Ot.prp. nr. 49 (2004-2005) side 100).
Den norske lovbestemmelsen om alenearbeid bygger på tanken om bedriftenes internkontroll og kravene om at risikovurdering skal gjøres i hvert enkelt tilfelle eller for hver yrkesgruppe hvor arbeid skal utføres alene. Dette forutsetter at arbeidsgiver etterlever reglene om internkontroll og driver et systematisk HMS-arbeid, slik loven krever.
Tidligere undersøkelser har imidlertid vist at langt fra alle arbeidsgivere opp-fyller kravene til internkontroll, og at små bedrifter bryter disse reglene oftere enn store bedrifter (Andersen et al. 2009). Arbeidstilsynets tilsynsvirksomhet er et viktig premiss for at kravene om internkontroll skal etterleves.
Bredt og allment
Det norske regelverket omkring alenearbeid er generelt og rettet mot alle yrkesgrupper, bransjer og ansatte, men hvordan det fungerer i praksis, er altså i stor grad opp til den enkelte arbeidsgiver og et resultat av bedriftens systematiske HMS-arbeid.
Til sammenlikning er både det danske og det svenske regelverket mer spesifikt rettet mot enkelte yrkesgrupper og arbeidstakere, men vil i mindre grad fange opp grupper som ligger utenfor de gruppene som reglene spesifikt er rettet mot (Bråten 2016).
Arbeidsmiljøloven kapittel 4 stiller krav om at arbeidsmiljøet i virksomheten skal være fullt forsvarlig ut fra en enkeltvis og samlet vurdering av faktorer i arbeidsmiljøet som kan innvirke på arbeidstakernes fysiske og psykiske helse og velferd. Standarden for sikkerhet, helse og arbeidsmiljø skal til enhver tid utvikles og forbedres i samsvar med utviklingen i samfunnet.
Effektivisering og nedbemanning
Kravet om fullt forsvarlig arbeidsmiljø gjelder også ved alenearbeid. De fem forbundene som har deltatt i kunnskapsstatusen og i spørreundersøkelsen, deler likevel en bekymring når det gjelder utviklingen i omfanget av alenearbeid. De etterlyser større oppmerksomhet knyttet til hvordan eksempelvis omstilling og nedbemanning, innsparingsbehov og krav om fortjeneste, teknologiutvikling som effektiviserer og reduserer behovet for ansatte, samt digitaliserte systemer for kontroll og overvåking av ansatte vil kunne bidra til mer alenearbeid.
HMS-utfordringer ved dette vil naturligvis variere mellom bransjer og yrkesgrupper. De fem forbundene er likevel enig om at utfordringene ved å ikke være del av et kollegialt arbeidsmiljø gir økt risiko for både fysiske og psykiske helseskader.
Mens de fysiske helseskadene kan være akutte, kan de psykososiale i form av mangel på kollegial støtte og oppfølging være utfordringer som utvikler seg, og som blir mer synlige over tid. I arbeidet med dette prosjektet har vi hatt dette som bakteppe i utforming og analyse av spørreundersøkelsen blant medlemmer i de fem forbundene.»