Denne artikkelen er basert på en kronikk i Aftenposten fra 14. januar.

Etter terroren i Paris, med liberale demokratier i Vesten som skyteskive, følger diskusjonen om hvilken metode som er best egnet når ytringsfriheten skal forsvares.

To spørsmål er særlig aktualisert, bør og tør man publisere karikaturtegninger som oppfattes som støtende av muslimer?

Trolig er det slik at flere vil slutte opp om at man bør kunne publisere krenkende ytringer, samtidig som det trolig vil være færre som tør etter at aksjonen «Jeg er Charlie» er over.

I forbindelse med prosjektet Status for ytringsfriheten i Norge ble det i fjor gjort en undersøkelse blant ansatte i norske mediehus. Spørsmålet var om frykten for represalier påvirket hva slags saker som ble satt på dagsordenen.

To prosent av alle ansatte svarte at frykt for represalier fra religiøse grupper faktisk har innflytelse på hvilke saker de dekker. Det så dermed ut til at dette var et lite problem. Men målt i absolutte tall, er det snakk om hele 27 personer, hvorav 19 er journalister.

Ytringsfrihet under press

Antallet vitner om at redselen for trusler og represalier var til stede i fjorårets medie-Norge. Hvor stort tallet hadde vært om vi hadde spurte på nytt i dag, vet vi ikke, men det er åpenbart at ytringsfriheten var og er under press

Når det gjelder ytringsfrihet, kunne man anta at spørsmål om nettopp karikaturtegninger ville være særlig utfordrende. Blant muslimer som ble intervjuet i forbindelse med dette prosjektet, var det imidlertid stor oppslutning om ytringsfrihet som verdi.

Oppslutning om ytringsfriheten innebar likevel ikke tilslutning til at krenkelse er bra i seg selv. Et spørsmål er derfor hvorvidt ytringsfriheten er en verdi som kontinuerlig må praktiseres til fulle for ikke å forvitre.

I avveininger mellom bør og tør er det i den sammenheng interessant at våren 2014 var gjennomgangstonen i mediehusene at de nok ikke ville ha publisert karikaturene. At de hadde lært. Den gang forankret de vurderingen i skillet mellom hva som bør være tillatt å publisere og hva det er klokt å publisere.

Er situasjonen en annen i dag? Er det andre vurderinger knyttet til hva man tør publisere, hva som er klokt, og hva som er unnfallenhet?

Riktig å håne religion?

Våre data viser at fire av ti journalister var reserverte når det gjelder medienes rett til å håne religion før situasjonen i Paris. Blant alle ansatte i mediehusene var det nesten tre av ti som var enda mer restriktive, i form av at de mente at hån av religion ikke burde være tillatt i det hele tatt.

I lys av aksjonen i Paris vil trolig mange i dag mene at dette er ganske store tall.

Er egentlig det beste svaret på terror å teppelegge forsidene med karikaturer av Muhammed, eller skal man snarere fokusere på at terroristene er ekstremister som har utført kriminelle handlinger?

Med utgangspunkt i det siste kan man spørre om en massiv publisering av karikaturtegningene vil bli oppfattet som en kollektiv straff i stedet for at søkelyset settes på de få ekstremistene.

I denne vurderingen er det relevant å trekke inn avisa Independent, hvor det påpekes at like lite som kristne må unnskylde seg for terroren utført av Anders Behring Breivik, bør muslimer måtte unnskylde terroren i Paris.

På samme måte som vi ikke må vise unnfallenhet overfor ytringsfrihet som verdi, bør vi unngå å bruke terror som begrunnelse for å sette doble standarder når det gjelder ytringsfrihet for minoriteter og for majoriteten.

Prøvelsene kommer seinere

Da kommer vi tilbake til de framtidige avveiningene mellom hva mediehusene bør og hva de tør. I den sammenheng vil trolig ikke utfordringen være å tørre å publisere tegninger hentet fra Charlie Hebdo i de kommende ukene, siden de er godt beskyttet av øyeblikkets kollektive fordømmelse av terroren.

Prøvelsen kommer på et senere tidspunkt, når nye tegninger ankommer redaksjonene. Når et mediehus må fatte beslutninger bare på egne vegne.

Da er det lett å mene at mediehusene bør, men mer usikkert hva de tør.