Fleksibel arbeidsordninger er svært utbredt, ifølge Fafo-rapporten Fleksibel arbeidstid: En analyse av ordninger i norsk arbeidsliv.
Rapporten er blant annet basert på tre ulike spørreundersøkelser, og er bestilt av Arbeids- og sosialdepartementet.
- Nær halvparten av lønnstakerne i Norge har en ordning med fleksitid. Dette utgjør over 1,1 millioner lønnstakere.
- Andelen har vært i vekst: fra 2007 til 2017 økte andelen arbeidstakere med fleksitid med 12 prosentpoeng.
- Også fleksibelt arbeidssted – gjerne kalt «hjemmekontor» – er en utbredt mulighet. Noe over en tredjedel – 36 prosent – av norske arbeidstakere kan jobbe hjemmefra ved behov eller som en fast ordning.
Sentrale begrep:
- Fleksible arbeidsordninger: En samlebetegnelse på at arbeidstakeren har en viss mulighet til å styre når og hvor man jobber.
- Fleksibel arbeidstid: Kan bestå av mange ordninger. Vanligst er fleksitid der man styrer når man begynner og avslutter arbeidsdagen (eventuelt med «kjernetid»). Dette er gjerne kombinert med en mulighet for avspasering eller «tidsbank».
- Fleksibelt arbeidssted: Hjemmekontor eller annen fjernjobbing, hvor man kan arbeide uten å måtte befinne seg fysisk i arbeidsgivers lokaler.
Mer bakgrunn: «Hva er «fleksibel arbeidstid» og «hjemmekontor» – og hvordan fungerer det?» |
Jobb-typen styrer mest
Det er likevel store forskjeller innad i det norske arbeidsmarkedet når det gjelder sannsynligheten for å ha en sånn fleksibilitet.
Arbeidstakere som oftest har slike ordninger, er å finne innen lederyrker eller såkalte funksjonærstillinger – kontorstillinger, om man vil – og blant de høyest utdannede.
Innen operatør-, håndverker og serviceyrker er derimot adgang til fleksitid og hjemmekontor langt sjeldnere. Skift- eller turnusarbeid vil dessuten sjelden kombineres med slike ordninger.
«Har du en ordning med fleksibel arbeidstid?»
Ja-prosent. Etter bransje.
(Klikk på bildet for forstørring)
Kilde: SSB AKU 2017, 3. kvartal «Vet ikke» er tatt ut. N = 9654
«Har du mulighet til å jobbe hjemmefra om du skulle ønske det?»
Ja-prosent. Etter bransje.
Kilde: SSB AKU 2017, 3. kvartal. N = 9660
Ifølge en AKU-undersøkelse fra 2017 henger utbredelsen av ordningene i større grad sammen med type stilling og type arbeid, enn om arbeidstaker har individuelle behov.
Med andre ord har forhold som kjønn eller alder lite å si. Det samme er om man er småbarnsforelder eller eldre arbeidstaker eller ei. Yrket vil som oftest bestemme.
 |
| FAFO-FORSKERNE Kristine Nergaard, Rolf K. Andersen, Kristin Alsos og Johannes Oldervoll har skrevet Fafo-rapporten om fleksibel arbeidstid. |
At det er typen jobb som bestemmer er selvsagt i mange tilfeller logisk, siden mange arbeidstakere har oppgaver som ikke lett kan løses utenfor arbeidsplassen.
Samtidig kan dette ha en problematisk side, påpeker rapporten: «Det er store og systematiske forskjeller i arbeidsmarkedet mellom arbeidstakere som kan benytte arbeidstidsfleksibilitet for å få hverdagen til å gå opp, og de som ikke kan det», skriver forfatterne.
Ja, hva med de «ufleksi»?
Som nevnt har så vidt over halvparten av norske arbeidstakere ikke noen ordning for «å flekse».
Dette betyr likevel ikke at arbeidstakere uten fleksitidsordning nødvendigvis står uten muligheter for å få tilpasset arbeidstiden ved behov.
Ifølge rapportens undersøkelse blant arbeidstakere, er det da også et mindretall som per i dag ikke har fleksibel arbeidstid som ønsker seg slike ordninger: 31 prosent svarer ja, 63 prosent nei til om dette er ønsket. Personer med barn oppgir riktignok i større grad at det hadde vært fint med en slik ordning.
Spør man arbeidsgiverne om hvorfor de ikke tilbyr slike ordninger, vises de aller oftest – i 9 av 10 tilfeller – at arbeidsoppgavene vanskelig tillater slike ordninger. Samtidig synes mange å tilby en mer uformell adgang til å få fri ved behov. Blant ledere som ikke har åpnet for en fleksitidsordning svarer 8 av 10 at dette er en mulighet, ifølge Fafos spørreundersøkelse:
Lederens forklaringer på at arbeidstakere ikke har
fleksibel arbeidstid. Prosent. Flere svar mulig.
Hvor mange bruker – og hvorfor?
Har man adgang til fleksible arbeidsordninger benytter de aller fleste muligheten. Kun én av fire svarer at de i liten grad bruker mulighetene.
Når det gjelder fleksitid, svarer drøye halvparten at de bruker mulighetene i nokså eller svært stor grad.
De flittigste brukerne finner vi i de gruppene som oftest har tilgang på slike ordninger, arbeidstakere i funksjonæryrker, høgskoleyrker og lederyrker.
«Dette kan tyde på at bruken ikke kun avhenger av at man har tilgang til en slik ordning, men at det er lettere å utnytte potensialet i ordningen i visse typer stillinger» påpeker Fafo-forskerne i rapporten.
Begrunnelsen for å benytte seg av ordningene er mange. Fritid, reiser og langhelger er den vanligste begrunnelsen. Samtidig er også arbeidssituasjonen ofte relevant, ved at halvparten «flekser» for å håndtere krevende perioder på jobben.
«I hvilke av følgende situasjoner har du
benyttet muligheten for fleksibel arbeidstid
i form av fleksibelt oppmøte og avspasering?»
Prosent. Flere svar mulig
Kilde: SSB AKU 2017, 3. kvartal. N = 1088.
Mønstret er noenlunde det samme når det gjelder hjemmekontor, selv om forskerne her ikke inkluderte reiser/fritid i spørsmålsstillingen.
Årsaker til å jobbe hjemmefra.
Kilde: SSB AKU 2017, 3. kvartal. N = 805
1 av 3 jobber mer
30 prosent av arbeidstakere som har fleksitid oppgir at de i stor grad jobber mer enn det arbeidskontrakten krever – uten at dette kompenseres for, for eksempel ved avspasering.
Dette er klart vanligst blant ledere, men forekommer også blant ansatte uten lederansvar. Det er også mest utbredt på arbeidsplasser hvor ordningene er mindre formaliserte.
Her er det ingen forskjell mellom privat og offentlig sektor i svargivingen, og heller ingen markante forskjeller ut fra om man har timebank eller en mer tillitsbasert ordning. Om ordningene er kollektive og mer formaliserte daler likevel andelen «i svært stor» og «nokså stor grad» noe, til 20 prosent.
I hvilken grad gjør fleksitidsordningen
at du jobber timer du verken får
betalt for eller avspasert?
.
Selv om man finner en sammenheng mellom fleksitid og manglende kompensasjon, er det likevel ikke sikkert at det her er en direkte sammenheng – at det er fleksitiden som fører til merarbeid uten belønning, understreker forskerne. Typen yrke eller stilling – hvor mange i dette tilfellet har stor innflytelse over egen arbeidsutførelse – kan nemlig være en bakenforliggende faktor både for å ha fleksitid og det å jobbe mer enn avtalt.
Hvordan er ordningene administrert?
Rundt halvparten av arbeidstakerne som har fleksitid oppgir ifølge AKU-undersøkelsen fra 2017 at dette er en kollektiv ordning, nedfelt i reglement eller tariffavtale som gjelder alle eller iallfall brorparten av kollegene.
Rundt en tredjedel oppgir derimot at dette er bestemt ved en individuell avtale, som altså ikke behøver å inkludere flere enn den avtalen gjelder. De resterende 15 prosentene oppgir at ordningen ikke er regulert på noen spesiell måte.
Tillitt er en viktig bestanddel for ordningene. Tidsregistrering ved bruk, for eksempel ved stempling, innregistrering på PC-en eller i timebank, er da heller ikke rutinemessig i bruk blant et flertall av arbeidstakerne som har adgang til fleksible arbeidsordninger.
Arbeidsplasser hvor ordningene er kollektiv bestemt har like fullt oftere «timebank»-ordninger enn steder med andre avtaleforhold. Fafo-forskerne peker i så måte på trekket ved at man gjerne kan del bruken i to: Virksomheter med brede avtaler og mer formelle spilleregler og virksomheter med mer løse avtaler hvor den ansatte i større grad må administrere og vise seg ansvaret verdig for egen kjøl.
«Når arbeidsgiver i mange tilfeller ikke har innført tidsregistrering, tyder det på at virk-somhetene ikke ser noe behov for slike kontrollmekanismer. En forklaring kan være at arbeidstakere ikke først og fremst måles ved oppmøte, men ved jobbutførelse. En annen forklaring er at ekstra innsats dokumenteres på annen måte enn formell tidsregistrering, for eksempel at arbeidsplassen eller enheten er så liten at det er god oversikt over hvem som har tid til gode» skriver Fafo-forskerne i rapporten.
|
Kilder til tall og andre funn
Fafo-rapporten bygger på følgende grunnlagsmateriale:
- En litteraturgjennomgang (tidligere forskning)
- En tilleggsundersøkelse til Statistisk Sentralbyrås arbeidskraftundersøkelse (AKU) 3. kvartal 2017 blant 9600 arbeidstakere.
- En spørreundersøkelse i egen regi blant 2000 arbeidstakere
- En spørreundersøkelse blant 600 virksomheter som del av Norstats NæringsBuss.
- Gjennomgang av tariffavtaler og Tvisteløsningsnemndas saksbehandling
Dersom kilde ikke er angitt for figurene, er tallene hentet fra Fafos egne undersøkelser og ikke AKU-tall. |