Dette er et utdrag fra Fafo-rapporten Fleksibel arbeidstid: En analyse av ordninger i norsk arbeidsliv (side 35–39) forfattet av Kristine Nergaard, Rolf K. Andersen, Kristin Alsos og Johannes Oldervoll. For øvrige funn og omtale med mer kontekst, se artiklene:
I denne artikkelen, derimot, vil vi blant annet presentere følgende
- Det er først og fremst tariffavtalene i offentlig sektor som har bestemmelser om fleksibel arbeidstid. Her skiller særavtalen i statlig sektor seg ut ved å gi omfattende regulering av hvordan slike ordninger skal bygges opp. Avtalen ble reforhandlet i 2018, og det skal bli enklere å avspasere opparbeidet tid. I kommunal sektor (KS-området og tariffavtaler som bygger på denne) legges det til grunn at ordninger med fleksibel arbeidstid skal drøftes med tillitsvalgte.
- I privat sektor finner vi først og fremst generelle formuleringer i tariffavtalene på sentralt nivå. Mange avtaler åpner for å avtale avvikende arbeidstidsordninger med utgangspunkt i individuelle behov, og at det kan inngås lokale avtaler om fleksibel arbeidstid. Noen få avtaler har bestemmelser om hva som må reguleres i lokale avtaler, for eksempel kjernetid. Det er unntaksvis at tariffavtalene knytter forbindelsen mellom plusstid, avspasering, kompensasjon og overtid.
- Hjemmekontor er sjelden regulert i tariffavtalene med unntak av at dette kan være en form for tilrettelegging for eldre arbeidstakere. Ett unntak er flere av Virke sine avtaler.
Nærmere bestemt skriver Fafo-forskerne følgende i rapporten (Arbeidslivet.nos uthevinger):
Offentlig sektor
Det er få landsdekkende tariffavtaler som har detaljerte reguleringer om fleksitid. Fleksitidavtalen i staten er sannsynligvis den mest kjente, men også nesten det eneste eksemplet på at partene sentralt har forhandlet fram utfyllende reguleringer på dette området. Avtalen beskrives som en gjennomsnittsberegnet arbeidstidsordning ved at totalregnskapet skal være tilnærmet null ved periodens utløp.
For at ordningen med fleksibel arbeidstid skal kunne innføres i statlige virksomheter, må dette avtales i den enkelte virksomhet. Ved uenighet blant arbeidstakerne avgjøres spørsmålet gjennom avstemning.
Selve fleksitidavtalen inneholder bestemmelser om kjernetid (09.00 til 14.30) og en ytre arbeidstid (06.00 og 21.00 mandag til fredag). Avtalen setter videre begrensninger på hvor mye den enkelte arbeidstaker kan jobbe, og åpner for individuell avtale om arbeid på lørdager.
 |
| FAFO-FORSKERNE Kristine Nergaard, Rolf K. Andersen, Kristin Alsos og Johannes Oldervoll har skrevet Fafo-rapporten om fleksibel arbeidstid som denne artikkelen er et utdrag fra. |
Avregningsperioden fastsettes av arbeidsgiver, men må være mellom seks og tolv måneder. Avtalen begrenser også hvor mange pluss og minustimer som kan overføres til neste periode, og fastsetter hvordan avspasering skal avtales.
Partene i staten inngikk i 2017 en ny særavtale om fleksibel arbeidstid. Den nye avtalen er en prøveordning for perioden 1. januar 2018 til 30. juni 2019, og den skal evalueres.10 Prøveordningen innebærer en utvidelse av de ytre rammene for den fleksible arbeidstiden og skal gjøre det enklere å ta ut opparbeidet plusstid i avspasering.
Det finnes ingen tilsvarende avtale i KS-området. I hovedtariffavtalens fellesdel kapittel 1 § 4.5 heter det at «eventuell innføring av fleksibel arbeidstid, fastsettes etter drøftinger med vedkommende organisasjons tillitsvalgte».
Avtalen gir ikke noe nærmere retningslinjer for hvordan en slik avtale kan se ut. Tilsvarende gjelder for andre avtaler som bygger på KS-avtalen. Det gjelder for eksempel overenskomsten for Private barnehagers landsforbund og enkelte av HUK-avtalene i Virke.
Oslo kommune er et eget tariffområde, og her er det også inngått en rammeavtale om fleksibel arbeidstid som synes å bygge på den statlige avtalen slik den var før den ble reforhandlet i 2017.
Privat sektor
I privat sektor er reguleringene knyttet til fleksibel arbeidstid relativt kortfattede. Som en del av innføringen av den femte ferieuken i 2000 ble det tatt inn bestemmelser om fleksibilitet i avtalene i privat sektor.
En av disse bestemmelsene fastslår at det kan foreligge individuelle behov for avvikende arbeidstidsordninger, fritidsønsker med videre, og at slike ordninger kan avtales individuelt eller med tillitsvalgte. Konkret pekes det på gjennomsnittsberegning eller timekontoordning.
Disse formuleringene er i mange avtaler de eneste som omhandler fleksibel arbeidstid. Det er litt ulikt hvor de er plassert – i noen avtaler står de i feriebilaget, mens de i andre avtaler er løftet fram i overenskomsten. Materielt er imidlertid innholdet det samme.
Noen overenskomster har imidlertid reguleringer ut over dette. Et eksempel på dette er bestemmelsen i industrioverenskomstens fellesdel § 5.3 som også sier noe om hvilke elementer en avtale skal regulere:
«Innenfor rammen av denne overenskomst kan partene lokalt avtale fleksibel arbeidstid for alle ansatte eller for grupper av ansatte i bedriften. Avtalen må inneholde bestemmelser om rammetid, kjernetid og glidetid. Kjernetiden skal være lik alle dager.»
En noe tilsvarende bestemmelse finnes også i andre overenskomster hvor Fellesforbundet er part, for eksempel biloverenskomsten § 16. Fellesoverenskomsten for byggfag har en annen type regulering. I § 62 gjentas formuleringen fra loven. Det innebærer at retten til fleksibel arbeidstid er sikret uavhengig av om lovteksten endres.
Ut over dette brukes formuleringene fra feriebilaget, men noe mer detaljert med hensyn til hva en avtale om gjennomsnittsberegning eller tidskonto skal inneholde.
I mange av de øvrige avtalene heter det kort og godt at de lokale partene kan inngå avtaler om fleksibel arbeidstid. Eksempler på slike avtaler er medieoverenskomsten § 5.5, oljeoverenskomsten pkt. 4, flyavtalen adelen § 5, riksavtalen for hotell og restaurant § 7 siste ledd og landsoverenskomsten mellom Virke og Handel og kontor pkt. 2.10.6.
I journalistavtalen mellom MBL/NHO og NJ er retten avgrenset til tilfeller der «bedriftsmessige hensyn tillater det», se § 20.
Det synes ikke å være store forskjeller på reguleringen i funksjonæravtaler og arbeideravtaler. Funksjonæravtalen NHO Parat/YS fastlegger at det kan innføres arbeidstidsordninger der det foreligger individuelle behov, se § 5.8 bokstav c. Slike ordninger kan enten avtales med den enkelte arbeidstaker eller med tillitsvalgte, og bestemmelsen bruker formuleringer fra feriebilaget.
I funksjonæravtalen mellom Virke og YS-forbundene Parat og Negotia pkt. 3.2.5 gis partene lokalt rett til å inngå en avtale om fleksitid. Det er imidlertid en forutsetning for å inngå en slik avtale at det er mulig å avvikle plusstiden. Mens denne avtalen fastsetter at plusstid som ikke kan avspaseres, skal kompenseres med ordinær lønn, så fastsetter for eksempel flyoverenskomsten (Fellesforbundet og NHO Luftfart) § 3.1.4 at arbeid utover normal arbeidstid i en fireukers periode skal betales som overtid.
Innen finanssektoren finnes det en sentralavtale mellom Finansforbundet og Finans Norge som regulerer mer overordnede spørsmål. I tillegg skal det inngås bedriftsavtaler i konsernene og virksomhetene. Sentralavtalen understreker at «tilrettelegging av arbeidstiden i forhold til den enkeltes livsfase, vil kunne være et effektivt virkemiddel for nyrekruttering, reduksjon av sykefraværet og økning av produktiviteten i bedriften».
I bedriftsavtalemalen utarbeidet av Finans Norge er det gitt eksempler på en fleksitidavtale som kan innføres lokalt. Det understrekes likevel at det er ingen plikt til å inngå en slik avtale, og at den kan utformes på andre måter. Avtalen som foreslås, synes å legge innføringen av fleksitid til arbeidsgivers styringsrett. Det foreslås en ytre ramme (07.00–18.00) og en kjernetid (09.00–15.00) samt regler for antall pluss og minustimer som kan overføres fra en måned til en annen.
I tillegg inneholder avtalen regler for avspasering.
Andre fleksible ordninger
Også andre ordninger enn fleksibel arbeidstid kan bidra til større fleksibilitet for arbeidstaker. Et slikt eksempel er adgang til å arbeide fra et hjemmekontor eller et annet fjernkontor. Mange avtaler har reguleringer hvor hjemmekontor nevnes som mulig for tilrettelegging av arbeidssituasjonen for eldre arbeidstakere eller arbeidstakere med nedsatt helse.
Dette gjelder mange av arbeideroverenskomstene, herunder industrioverenskomsten. Ut over dette er imidlertid ikke hjemmekontor kollektivt regulert i disse avtalene.
Den mest omfattende reguleringen av fjernarbeid finner vi i flere av Virkes avtaler. I avtalene med Handel og Kontor er det inntatt både reguleringer om fjernarbeid og en mønsteravtale som kan brukes ved inngåelse av individuelle avtaler om fjernarbeid. I landsoverenskomsten med HK heter det:
«Partene er positive til fjernarbeid og har utarbeidet en rammeavtale og forslag til mønsteravtale om fjernarbeid. Dersom det er forenlig med bedriftens behov, kan arbeidstakeren gis mulighet for en fleksibel arbeidssituasjon innenfor en forpliktende ramme. Partene anbefaler at rammeavtale og mønsteravtale om fjernarbeid benyttes ved fjernarbeidsforhold, jf. bilag 8.
Partenes utgangspunkt er at alt fjernarbeid skal baseres på frivillighet og at arbeidstakerens tilhørighet til det sosiale miljøet på arbeidsplassen opprettholdes.»
I bilag 8 reguleres det i mer detalj hva som regnes som fjernarbeid, samt hvilke vilkår som gjelder ved inngåelse av fjernarbeid. Både arbeidstid, arbeidsmiljø med mer reguleres.
I øvrige avtaler i privat og offentlig sektor er hjemmekontor og fjernkontor sjelden nevnt. I avtalen mellom NHO og Tekna vises det i en protokolltilførsel at eventuell avtale om fjernarbeid skal inngås individuelt.
I noen andre avtaler nevnes også fjernarbeid, men formålet synes da å være å sikre at dette ikke innføres mot arbeidstakernes vilje. Disse situasjonene vil falle utenfor det vi her mener med fleksible arbeidstidsordninger. Eksempler på dette finner vi i avtaler i petroleumsindustrien.
I 2002 inngikk partene på europeisk nivå en rammeavtale om fjernarbeid. Denne rammeavtalen ble tiltrådt av de norske hovedorganisasjonene, men er ikke tatt inn i avtaleverket.
Ut over dette er det få eksempler på konkrete reguleringer av fleksibilitet i de landsdekkende tariffavtalene. Det finnes reguleringer som anbefaler at de lokale partene utformer en livsfasepolitikk, se for eksempel arbeidslederavtalen og avtalen for tekniske funksjonærer mellom NHO og FLT/LO § 22.
Bestemmelsen sier imidlertid ikke noe mer om hva en slik politikk skal inneholde med hensyn til arbeidstid og tilrettelegging.
Mer om fleksible arbeidsordninger: