I seg selv er «arbeidstid» et ganske enkelt begrep. Å forstå hvordan arbeidstiden er regulert og administrert er likevel et stort og vanskelig tema.
I det norske arbeidslivet finnes det en vrimmel av ulike arbeidstidsordninger. Den grunnleggende årsaken til dette er at arbeidsoppgavene og behovene for arbeidskraft kan være svært forskjellige.
Selv om lovverket setter rammer, kan arbeidsgiverne og arbeidstakerne i fellesskap relativt fritt tilpasse arbeidstidens plassering og lengde. Disse tariffavtalene eller særavtalene kan ha egne regler på en rekke områder, for eksempel antall timer ukentlig arbeidstid, hviletid, ferie, arbeidsfri perioder og kompensasjon for overtid og ubekvem arbeidstid.
I denne artikkelen skal vi kort forsøke å forklare følgende sider ved temaet «arbeidstid».
Fersk i jobben?
Når man ansettes skal man «snarest mulig» få og undertegne skriftlig arbeidsavtale. Og denne arbeidskontrakten skal blant annet angi.
- Lengde og plassering av den avtalte daglige og ukentlige arbeidstiden – samt lengde av pauser.
- Avtale om særlig arbeidstidsordning etter bestemmelsene om redusert arbeidstid, fleksibel arbeidstid og lignende.
- Opplysninger om eventuelle tariffavtaler som regulerer arbeidsforholdet.
|
Definisjon
Arbeidstid er tida du jobber. I denne tida går du med på at arbeidsplassen bestemmer over arbeidskraften din mot at du kompenseres med lønn. Dette står i motsetning til fritid, som er den tida du ikke jobber og som du selv styrer helt fritt.
Dette er formulert helt grunnleggende i Arbeidsmiljølovens arbeidstidskapittel:
- Med arbeidstid menes den tid arbeidstaker står til disposisjon for arbeidsgiver.
- Med arbeidsfri menes den tid arbeidstaker ikke står til disposisjon for arbeidsgiver.
Arbeidstid vil som regel beskrives og reguleres i form av enkeltstående arbeidstimer, hele arbeidsdager og arbeidstid per uke, måned og år.
Et viktig skille når det gjelder arbeidstid går dessuten mellom:
- Heltid: Man jobber fulltid, det vil si 100 prosent av det som er lovens eller tariffavtalens timeantall – da gjerne enten 37,5 eller 40 timer i uka på en arbeidsplass uten ordninger for skift eller turnus.
- Deltid: Man jobber en stillingsbrøk, for eksempel 40 prosent av antallet timer man ville jobbet fulltid. Fordelingen kan skje på mange måter.
- Det finnes ellers en rekke ulike midlertidige eller kortvarige arbeidsformer, som vikar eller i prosjektstilling. Når det gjelder arbeidstid er tilkallingsvakt mest aktuelt. Da har man ingen kontraktfestet rett til et bestemt antall arbeidstimer, men får betalt for de timene man jobber.
Mer bakgrunn:
Loven i bunn – (tariff)avtaler oppå
I Norge, som i de fleste land, regulerer staten hvor lenge, ofte og når du kan jobbe. Lovverkets helt grunnleggende krav er at tilpassingen av arbeidstiden ikke skal utsette arbeidstakere for «uheldige fysiske eller psykiske belastninger» eller gå ut over sikkerhetshensyn.
Siden fagorganisering er utbredt i Norge har samtidig også tariffavtalene stor frihet til å ha egne bestemmelser. Dersom et flertall er fagorganiserte og dekket av tariffavtale, kan arbeidsgiveren dessuten gjøre den gjeldende for alle relevante ansatte.
Generelt har man i Norge fire nivåer for hvordan arbeidstida formes:
- Lovverket: Arbeidsmiljøloven bestemmer hva som er hovedregler for arbeidstid. Den har også bestemmelser for unntak – når og hvordan man har lov til å omgå hovedreglene gjennom avtaler.
- Kollektive avtaler: Virksomheter som har tariffavtale kan inngå egne arbeidstidsavtaler med tillitsvalgte om hvilke overordnede regler som skal gjelde for arbeidstida. Her er friheten stor så lenge arbeidstakerne samlet sett kommer like godt eller bedre ut av det enn det lovens hovedregler forutsetter.
- Individuelle avtaler: Der man ikke har tariffavtale, vil arbeidstaker inngå arbeidsavtale som regulerer arbeidstid direkte med arbeidsgiver. Her er spillerommet til belastende ordninger generelt langt mindre enn ved en kollektiv avtale.
- Fagforeninger med innstillingsrett / Arbeidstilsynet: Kan på enkelte områder gi egne dispensasjoner til mer ekstreme avvik fra hovedreglene, så fremt de er forsvarlige.
Unntak
Ikke alle er (alltid) bundet av arbeidsmiljølovens krav til arbeidstid (se Arbeidsmiljølovens § 10–12).
- Arbeidstaker i ledende eller særlig uavhengig stilling: Er fritatt fra alle lovkrav med unntak av paragraf 10-2 første, andre og fjerde ledd (fysisk eller psykiske belastninger, nattarbeid og arbeidstakere som er 62 år eller eldre).
- Selvstendig næringsdrivende: Regnes som næringsaktør – oppdragstaker og ikke arbeidstaker – og er derfor generelt unntatt arbeidsmiljøloven. I utgangspunktet skal likevel denne da selv fritt bestemme og styre over egen arbeidstid.
- Det finnes også ulike unntak for blant annet statlige tjenestemenn, ansatte ved utenriksstasjonene, forsvaret, kommunalt brannvesen, polititjenestemenn og kirkelig betjening og betjening ved film og teatre.
- Man kan se bort fra loven ved arbeid som kan avverge fare for eller skade på liv eller eiendom ved naturhendelser, ulykke eller andre uforutsette begivenheter
- I helt spesielle tilfeller kan også Arbeids- og sosialdepartementet bestemme egne regler for særegne yrkesgrupper gjennom forskrift.
|
Normalarbeidsdagen og unntakene
Den største andelen av arbeidstakere jobber på dagtid, innenfor en såkalt normalarbeidstid. Denne er av Arbeidsmiljøloven begrenset oppad til 40 timer i uka, men de fleste tariffavtaler opererer med 37,5 timer.
Ikke alle typer arbeid lar seg innpasse i en slik norm, og unntakene er derfor mange og vidtfavnende.
- To- eller tredelt turnus er vanlig blant bedrifter og institusjoner med mer døgnkontinuerlige behov, for eksempel i helsesektoren.
- Innenfor industrien er helkontinuerlig skiftarbeid vanligst.
- I tillegg har man sjeldnere ordninger som medleverordning, «nordsjøturnus» og så videre.
Slike ordninger har etter loven egne grenser for ukentlig arbeidstid. Du kan lese mer om bakgrunn og regelverk i følgende artikler:
Reguleringen av arbeidstid er ellers i stadig endring. Regjeringen innførte en rekke endringer i lovverket med virkning fra 1. juli 2015. Et eget arbeidstidsutvalg la dessuten fram sine synspunkter 6. januar 2016.
Generelt forekommer det brudd på bestemmelsene om arbeidstid i en stor andel virksomheter i løpet av et år, selv om alvorlighetsgraden vil kunne variere sterkt fra det grove til mer tekniske. Mer: Tidvis hyppige brudd på regler om arbeidstid (2016).
Noen regler for timetall
1. Om ikke annet er avtalt eller gitt dispensasjon for, fastsetter Arbeidsmiljøloven følgende hovedregler for arbeidstid:
- Ordinær arbeidstid skal som hovedregel ikke overstige 9 timer i løpet av 24 timer og 40 timer i løpet av ei uke.
- Hviletid: Arbeidstaker har krav på minst 11 timer sammenhengende fritid i løpet av 24 timer og 35 timer sammenhengende fritid i løpet av ei uke.
- Overtid: Maks 10 timer i løpet av sju dager, 25 timer i løpet av fire sammenhengende uker og 200 timer innenfor et år.
- Hvorvidt arbeidet er av «belastende» eller «passiv» karakter kan åpne for strengere eller løsere lovkrav – for eksempel har skift/turnus i loven et tak på enten 36 eller 38 timers arbeidsuke.
2. Bedrifter som omfattes av tariffavtale kan derimot blant annet avtale inntil følgende grenser:
- Reduksjoner i hviletid ned til 8 timer daglig / 28 timer sammenhengede ukentlig. Videre kan den daglige fritiden fravikes under spesielle vilkår, mens den ukentlige fritid er absolutt.
- De kan også gjennomsnittsberegne arbeidstiden på årsbasis, men med et tak på 54 timer for enkeltuker.
- Siden en lovendring i 2015 kan partene lokalt avtale overtidsarbeid på opptil 20 timer per uke, 50 timer i fire sammenhengende uker og inntil 300 timer per år. Dette må imidlertid være
Grensene man har ved dispensasjon fra Arbeidstilsynet ligger omtrent på samme nivå, men vil kunne ha noe andre regler.
|
Fleksibel arbeidstid
Med det forbehold at det «kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten», har alle arbeidstakere lovfestet rett til fleksibel arbeidstid. Hva dette konkret vil innebære, er det imidlertid i stor grad opp til arbeidsgiver og -tager til i fellesskap å definere.
Avtaler om såkalt fleksitid er kanskje den mest kjente varianten. Dette innebærer en gjennomsnittsberegning av arbeidstiden, for eksempel i løpet av et år. Dermed står arbeidstakeren friere til å fastsette den daglige arbeidstidens lengde og plassering. Med 7,5 timers arbeidsdag kan man da for eksempel jobbe 6 timer én dag og 9 timer den neste.
Mange vil også ha avtalt et krav om kjernetid – for eksempel at arbeidstakeren må være på jobb mellom klokka 09 og 15, men administrerer resten av arbeidstiden fritt.
Ordninger åpner gjerne også for at arbeidstid ut over gjennomsnittlig arbeidstid (merarbeid) kan «utbetales» i form av avspasering. Om timebruken bikker over i overtid skal dette kombineres med en økonomisk kompensasjon.
Andre rettigheter
1. Arbeidsplan: På arbeidsplasser der de ansatte arbeider til ulike tider på døgnet (skift/turnus), «skal det utarbeides en arbeidsplan som viser hvilke uker, dager og tider den enkelte arbeidstaker skal arbeide. Arbeidsplanen skal utarbeides i samarbeid med arbeidstakernes tillitsvalgte. Dersom ikke annet fremgår av tariffavtale, skal arbeidsplanen drøftes med arbeidstakernes tillitsvalgte så tidlig som mulig og senest to uker før iverksettelsen. Arbeidsplanen skal være lett tilgjengelig for arbeidstakerne.» (Arbeidsmiljølovens paragraf 10-3)
2. Pauser: Dersom arbeidsdagen er 5,5 timer eller lengre, har man lovfestet rett på pause i løpet av arbeidstiden. Arbeider man åtte timer eller mer (eller har avtale om dette innen f.eks. 7,5-timersdagen) skal denne være minst en halvtime. Om pausen skal regnes som del av arbeidstiden eller ikke kommer an på forholdene eller avtale. Overtid har egne pauseregler. Se Arbeidsmiljølovens paragraf 10–9.
3. Merarbeid/overtid: Loven definerer merarbeid som arbeid innenfor grensen for alminnelig arbeidstid (hovedregel: 9 timer), mens overtid er tid som krysser denne grensa. Arbeidsgiver kan pålegge ansatte å jobbe overtid innen visse timesgrenser dersom behovet er «særlig og tidsavgrenset».
Man kan be om å få slippe overtiden dersom den uberørt kan utsettes eller overlates til andre – eller det er helsemessige eller vektige sosiale grunner til å slippe.
- Les mer på Arbeidstilsynet.no: Overtid
4. Arbeid på natt eller søndager/helligdager: Dette er i utgangspunktet ikke lov, men mindre «arbeidets art gjør det nødvendig» – eller man har tariffavtale og arbeidsgiver og arbeidstakerne blir enige om at det er greit at særskilte behov dekkes på denne måten i en begrenset periode.
Generelt stilles det krav til drøfting med tillitsvalgte. Ellers er det her en rekke egne regler, blant annet for hvor mange søndager man kan jobbe på rad (i snitt). Helligdager er i utgangspunktet regulert som søndager. Se Arbeidsmiljølovens paragrafer 10–10, 10–11 (og 10–8 (4) for antall søndager).
Merk at det også er egne lovregulerte arbeidstidsbestemmelser for arbeid før helligdager.
NB, unntaksordning: I 2017 ble det innført en adgang til at «arbeidsgiver og arbeidstaker kan inngå skriftlig avtale om at arbeidstaker, på eget initiativ, kan utføre arbeid mellom kl. 2100 og kl. 2300.»
5. Redusert arbeidstid: Arbeidsmiljøloven gir også muligheter for reduksjon av arbeidstida enten på grunn av alder eller særlige forhold – «Arbeidstaker som har fylt 62 år eller som av helsemessige, sosiale eller andre vektige velferdsgrunner har behov for det har rett til å få redusert sin arbeidstid dersom arbeidstidsreduksjonen kan gjennomføres uten vesentlig ulempe for virksomheten.» Man har også rett til å vende tilbake til tidligere arbeidstid etter avtalte reduksjonsperiode. Se Arbeidsmiljølovens paragraf 10-2 (4)
6. Ferie: Alle har rett på ferie minst 25 virkedager per år. Her er det imidlertid såpass mange regler at vi må henvise til en egen artikkel:
Lønn for ubekvem arbeidstid, overtid, helger og rød-dager
Mange tror at man har lovpålagte rettigheter for hvordan overtid og arbeid på ubekvemme tidspunkt, for eksempel på natt, lørdager/søndag eller på helligdager, skal betales. For eksempel at man har rett på 50 eller 100 prosents overtidsbetaling for å jobbe på 1. januar.
Med noen få unntak: Slik er det nok ikke.
Som generelt med lønn er dette første og fremst noe som tariffavtalene har forhandlet fram. Uten ttariffavtale blir det opp til enten andre lokale avtaler eller en individuell avtale å ha regler for dette. Mange uorganiserte arbeidsplasser følger nok uansett dette som standard, men uten noen avtaler er du altså ikke garantert noen bestemt kompensasjon utover vanlig «hverdagslønn».
Følgende er imidlertid lovregulert (tariffavtaler og lokale avtaler kan gjerne ha bedre ordninger):
- Overtid: «For overtidsarbeid skal det betales et tillegg til den lønn arbeidstakeren har for tilsvarende arbeid i den alminnelige arbeidstiden. Tillegget skal være minst 40 prosent.» (Arbeidsmiljølovens paragraf 10-6 (11))
- 1. og 17. mai: Skal i det minste lønnes slik søndager ville ha blitt lønnet, men om det ikke er noen avtale her er timesatsen 150 prosent (altså vanlig lønn + 50 prosent). (Lov om 1 og 17 mai som høgtidsdager)
Historisk bakteppe: arbeidstid
Regulering av ansattes arbeidstid har i flere etapper vært blant fagbevegelsens aller største kampsaker. Målet har vært å begrense antallet timer per dag og/eller antallet ukedager arbeidsgiveren kan kreve at man jobber.
I tillegg har kampen om lengre perioder med arbeidsfri – ferie – vært omfattende.
I blant annet Storbritannia medførte den gryende industrialderen ofte opp til 12 timers arbeidsdager, også for kvinner og barn. Aller først var fagbevegelsen og reformatorers mål derfor å innføre en arbeidstid på ti timer per dag.
Under den internasjonale arbeiderkongressen i 1889 ble imidlertid åttetimersdagen lansert som sentral kampsak. Etter inspirasjon fra USA, ble 1. mai – det som senere ble den internasjonale arbeiderdagen – valgt som demonstrasjonsdag spesifikt for denne saken.
Åttetimersdagen skulle etter hvert få bredt gjennomslag, og blir fremdeles sett på som standarden i de fleste sektorer i vestlige land. Innen døgnets 24 timer vises det gjerne til en tredeling mellom noenlunde lik mengde arbeid, søvn og fritid.
Sekstimersdagen har blitt lagt fram som en mulig eller ønsket etterfølger, men foreløpig uten noe særlig gjennomslag. Dersom digitaliseringen og automatiseringen fortsetter i samme takt er det like fullt mange som mener at videre reduksjoner i arbeidstida er enten en gyllen mulighet eller en ren nødvendighet, avhengig av om man ser dette som et ledd i å fordele produktivitetsveksten på flere hender eller som en måte å fortsette å ha mange yrkesaktive i samfunnet.
I Norge oppsto den første organiserte kampen for begrensinger i arbeidstid på midten av 1800-tallet, representert av blant annet thranitterbevegelsen. Tariffavtalene ble det fremste verktøyet. Med industrien i førersetet, bredte åttetimersdagen om seg fra starten av 1900-tallet.
Siden skulle universelle lovendringer skulle etter hvert følge i kjølvannet.
- Begrensninger i arbeidstida på 54 timer i uka ble innført i 1915.
- 48 timers uke (åtte timer seks dager i uka) i 1919
- 45 timer i 1959.
- Arbeidsfri på lørdager ble utbredt i løpet av sekstitallet.
- Taket per uke ble så satt til 42,5 timer i 1968.
I arbeidsmiljøloven av 1977 ble det slått fast at arbeidstiden ikke skulle overstige 40 timer i uken, noe som fremdeles er gjeldende. Mange tariffavtaler opererer imidlertid med 37,5 timer.
I dag står kampen også om «fleksibilitet». Hvor mye og hvordan kan man flytte på og tilpasse arbeidstidene – enten på grunn av arbeidstakeres kollektive og individuelle behov eller bedriftenes behov for å tilpasse innsatsen etter varierende etterspørsel? Omfanget av atypiske arbeidsforhold, hvor arbeidstakeren har få rettigheter og lite sikkerhet, innleie og midlertidige kontrakter eller såkalte nulltimerskontrakter er ellers noen stikkord.
Historisk bakteppe: ferie
Rett til ferie ble første gang avtalt i en tariffavtale i industrien i 1915.
- Ni dagers ferie ble lovfestet i arbeidervernloven i 1936.
- Dette ble utvidet til tre uker i 1947, i form av Ferieloven.
- Loven ble revidert og rettigheten utvidet med én uke i 1966.
- Deretter fulgte en prinsippbeslutning i 1981 om at dette på sikt skulle utvides med ytterligere én uke, men foreløpig ble ferieretten kun utvidet med én dag («Gro-dagen»).
Ifølge Ferieloven kan tariffavtaler ha et annet innhold enn loven, dersom dette er «minst like fordelaktig». Den femte ferieuka – for de som er dekket av avtale om dette – ble da også gjennomført i tariffoppgjøret i 2000. Andre kan ha avtalt enda lenger ferie (kjent eksempel: lærere).
Merk at arbeidstaker som fyller 60 år i løpet av ferieåret har rett på seks virkedager ekstra – den såkalte senioruka.
Kilder: Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven), Lov om ferie [ferieloven], Store Norske Leksikon: Arbeidstid, samt en rekke Fafo-rapporter.