I en tradisjonell turnus vil den totale arbeidstiden være relativt jevnt fordelt utover kalenderen.
Riktignok kan denne være to- eller tredelt og bestå av en kombinasjon av vakter på dag, kveld, natt og/eller helger, men den reelle arbeidstiden i hver enkelt uke vil i høy grad sammenfalle med det kontraktfestede timeantallet (for eksempel 35,5 timer).
Langturnus er derimot en form for innarbeidingsordning (IAO) hvor man benytter seg av gjennomsnittsberegning over flere uker. Dette innebærer at arbeidstid og fritid «komprimeres» i egne avgrensede blokker. Arbeidsintensive perioder avløses med andre ord av lange friperioder. Fordelingen kan riktignok variere.
Ordningene befinner seg i randsonen av dagens lovverk, i form av strengt regulerte unntaksbestemmelser i Arbeidsmiljøloven. Den mest profilerte forekomsten av slike ordninger er i et prosjekt i Bergen kommune.
Som kompensasjon kan de ansatte ved forhandlinger blant annet sikre seg lønnstillegg og/eller en reduksjon i den totale arbeidstiden uten svekkelse av forutgående lønnsbetingelser.
- NB: Siden dette ble skrevet har Solberg-regjeringen lansert forslag til endring av Arbeidsmiljølovens regulering av bl.a. arbeidstid og dispensasjonsadgang.
|
Ulike langturnuser
Ordningene for ulike langturnuser har mange navn og er ikke nødvendigvis klart definert.
Noen eksempler er:
- Nordsjøturnus/oljeturnus: Brukes gjerne som en sekkebetegnelse på alle typer langturnuser, noe som raskt blir misvisende. Ordningen er i norsk sammenheng ekstrem og opprinnelig rettet mot offshore-arbeidere som på grunn av praktiske forhold må bo på arbeidsstedet (plattform). Består gjerne av lange skift (for eksempel 12 timer) hver dag i to uker, etterfulgt av en lang friperiode.
- Medleverturnus/heldøgnturnus: De ansatte er i prinsippet på jobb hele døgnet (aktivt arbeid + hvilende vakt). Vil riktignok kunne inkludere korte friperioder i løpet av døgnet (for eksempel to timer), under forutsetning av raskt oppmøte ved behov (for eksempel innen femten minutter). Mest aktuelt på bo-institusjoner innenfor psykiatri- og rusomsorgen, hvor bruken er regulert av en egen forskrift[1],en også andre institusjoner kan søke om anvendelse av ordningen.
- Andre typer langvakt-turnuser: Mer ubestemmelige ordninger. Består av «uvanlig» lange vakter, for eksempel 13 timer, men disse kan fordeles høyst ulikt på hver enkelt arbeidsplass. For enkelte vil disse vaktene kun bli lagt til helger, for andre til en hel uke. En oversikt over hvordan fem virksomheter i Bergen kommune la opp dette finner du her.
Debatt og kontroverser
Arbeidstid er ofte et kontroversielt tema i arbeidslivet og politikken. Arbeidsgiveres adgang til å innføre alternative turnusordninger har da også vært et stridstema over lang tid.
Synet er også delt på hvilke bransjer ordningene passer til og under hvilke premisser de kan innføres.
De politiske posisjonene har fordelt seg relativt klart etter høyre-/venstreaksen[2].
Vern mot overanstrengelser og arbeidstakeres adgang til en stabil ramme for fritid og familieliv, mest mulig i takt med normalarbeidsdagen, er argumenter brukt i favør av å opprettholde klare begrensninger i bruken av langturnuser.
Det blir også uttrykt bekymring for at lange vakter kan medføre oppmerksomhetssvikt og dermed være en fare for pasienter og brukere og/eller påvirke de ansattes helse og familieliv negativt.
Argumenter for det motsatte handler gjerne om at dette kan gi større personalmessig ro rundt brukerne (i helse- og sosialsektoren), noe som i neste omgang kan komme de ansatte til gode («den gode sirkelen»).
Enkelte døgnkontinuerlige virksomheter vil lettere kunne få turnuslistene til å gå opp og herunder dempe behovet for deltidsstillinger. Flere heltidsstillinger vil kunne gjøre det enklere å øke andelen av faglært arbeidskraft.
Man knytter også tro til et lavere sykefravær ved bruk av ordningene. I tillegg argumenteres det med at «premieringen» i form av utvidede friperioder i seg selv kan være et gode for arbeidstakerne.
Et sentralt stridspunkt er hvem som skal kunne gi dispensasjonen til turnusordningene. Partiene på høyresiden mener ansvaret bør ligge hos Arbeidstilsynet, ikke hos fagforeningene slik det er i dag.
Tematikken var blant annet oppe til debatt i Stortinget i 2010[3].
Forskning på området møter ofte på såkalt selekteringsproblematikk: Siden ordningene er relativt lite utbredte, vil den tiltrekke seg bestemte arbeidstakere som aktivt ønsker ordningen eller av ulike årsaker er mer immune mot negative konsekvenser.
Lover og regler
Regler og begrensning for arbeidstiden din reguleres av arbeidsmiljøloven i samspill med tariffavtaler. Lengde, plassering, pauser og ubekvemme tider av døgnet eller uka er sentrale tema.
Turnusordninger som baserer seg på svært intensive arbeidsperioder, enten om det er i løpet av enkeltdøgn eller uker/en måned, er helt i randsonen eller bryter med lovens hovedregel.
Arbeidsmiljøloven har imidlertid siden 1984 åpnet for unntak. Fagforeninger med såkalt innstillingsrett har mulighet til å avtalefeste arbeidstidsordninger som går ut over denne hovedregelens rammer.
Arbeidstilsynets rolle på området ble innskrenket i 2005, som en tilpasning til EUs arbeidsdirektiv. Opphevelsen gjaldt blant annet dispensasjoner for arbeid «av særegen art» og rollen som godkjenner (som regel i siste instans) av blant annet søndags- og nattearbeid.
Arbeidslivets parter har med andre ord nå en større unntaksadgang enn myndighetene.[4]
Paragraf 10-12 (4)[5] inneholder den mest omfattende adgangen til å fravike arbeidstidsbestemmelsene.
|
«Her gis store fagforeninger mulighet til å inngå avtale med arbeidsgiver om arbeidstidsordninger som går ut over de fleste grensene som er fastsatt i loven, det vil si uten at de hindres av reglene i arbeidstidskapitlet. Slik sett er det i prinsippet omfattende adgang til å fravike lovens bestemmelser om arbeidstid (det forutsettes likevel at arbeidstidsordningene det gis dispensasjon for, skal være forsvarlige).»
Fafo-rapport, 2012:60
|
Saksgangen
For at alternative arbeidstidsordninger skal være aktuelle, vil i praksis de lokale partene først måtte bli enige om at dette er et delt ønske, og foreslå hvordan ordningene skal organiseres.
Forhandlingene vil gjerne være komplekse. Hovedtillitsvalgte og faglig bistand fra fagforeningene vil derfor kunne trekkes inn.
Avtalene vil blant annet kunne inneholde begrunnelser og behov, beskrive fordelinger av vakter, friperioder og helgearbeid, samt angi gjennomsnittsberegning av arbeidstiden.
Arbeidsgiver sender deretter avtalen inn til godkjenning hos fagforbundenes sentrale instanser.
Fagforbundene sentralt har gjerne utarbeidet retningslinjer for godkjenning av alternative arbeidstidsordninger. Disse gjelder kun for forbundenes egne medlemmer og inneholder ofte formuleringer om at søknadene i hovedsak skal være faglig begrunnet ut fra brukernes behov.
Videre kan det legges inn krav om evaluering etter en viss periode, om at arbeidstidsordningen baseres på frivillighet fra den enkelte arbeidstaker, samt tariffmessige krav i forbindelse med helge- og høytidsdager.
Avtalene vil som regel være av kort varighet, gjerne ett år om gangen, og/eller med bestemmelser om at de på kort tid kan avvikles dersom forutsetningene for godkjenningen brytes.
Nedenfor følger to eksempler på retningslinjer i henholdsvis FO og Fagforbundet.
|
«Arbeidstidsordninger med bakgrunn i AML § 10-12 (4) skal være faglig begrunnet og brukes i de tilfeller hvor beboerne/brukerne har spesielle behov for kontinuitet og stabilitet i lengre perioder. Ordningen skal først og fremst brukes med tanke på tjenester til helt spesielle brukere.»
Brev fra FO v/forbundsleder Randi Reese, 18.02.08
|
|
«Slike søknader om utvidelse av arbeidstiden har tidligere i hovedsak dreid seg om arbeidstidsordninger for helt spesielle brukere/behandlingstilbud. De fleste søknadene har vært begrunnet i bedre kontinuitet, faglig tilnærming, samt kvalitetssikring av beboernes/brukernes behov for struktur, stabilitet og forutsigbarhet.»
Fagforbundets Rundskriv nr.: 10/06
|
Internt i LO, NSF og Delta
Hos LO ligger adgangen til å godkjenne øverst i organisasjonen, men behandlingen vil kunne skje sentralt hos det enkelte forbund. Det gjelder flere industriforbund, samt FO.
Avtaleadgangen innen Spekter-området og staten ligger hos LO Stat.
Lokale avtaler om avvikende arbeidstidsordninger som gjelder Fagforbundets medlemmer, behandles av forbundets regionale kompetansesentre.
Avtaler som gjelder medlemmer i NSF og Delta, behandles sentralt i disse forbundene.
Historisk bakgrunn
Adgangen til unntak fra arbeidstidlovgivningen ble innført med Arbeidervernloven av 1958. Den kunne avtales lokalt («lokalt fravik»), men hadde liten utbredelse.
Innstillingsretten (fagforeningers adgang å innføre arbeidstidsavvik gjennom tariffavtaler) ble innført i Arbeidsmiljøloven av 1984. Etter en revidering av loven i 1992 så man en liten økning i omfanget avvik.
Dette skulle bli «klart fremtredende» og «voksende» ved endringene i Arbeidsmiljøloven i tiden rundt 2005.
NB: Siden dette ble skrevet har Solberg-regjeringen lansert forslag til endring av Arbeidsmiljølovens regulering av bl.a. arbeidstid og dispensasjonsadgang.
Denne oversikten er i hovedsak basert på Fafo-rapportene «Langturnus og hele stillinger i Bergen kommune» (2012) og «Arbeidstidsordninger som fraviker arbeidsmiljøloven» (2010).
Noter
1 Lovdata.no: FOR 2005-06-24 nr 686: Midlertidig forskrift om arbeidstid i institusjoner som har medleverordninger.
2 Se blant annet video med Erna Solberg hos Samordningsradet.no: «En tid for alt? Arbeidstidsordninger på brukernes og arbeidstagernes premisser»
3 Bl.a. Stortinget.no: Spørsmål til Statsråd Hanne Inger Bjurstrøm om alternative turnusordninger (14.04.2010) og referat fra møte 18. november 2010 om representantforslag om alternativ turnus
4 Se Fafo-rapporten Arbeidstidsordninger som fraviker arbeidsmiljøloven, delkapittel 1.1.
5 Lovdata.no: Arbeidsmiljølovens 10-12. Unntak