Blant annet gjennom IA-avtalen, har det blitt rettet stor oppmerksomhet mot hvordan man skal øke yrkesdeltakelsen blant funksjonshemmede. Ifølge Statistisk Sentralbyrå¹, hadde 540.000 nordmenn mellom 15 og 60 år en funksjonshemming i 2011. Under halvparten – 42,3 prosent – er sysselsatte, og andelen har siden 2008 vært svakt synkende.

I et forsøk på å øke yrkesdeltakingen i denne gruppen, trådte den nye Lov om forbud mot diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne i kraft i 2009. Arbeidslivet ble blant annet pålagt en aktivitets- og rapporteringsplikt på innsatsen overfor funksjonshemmede. Nærmere bestemt må alle offentlige virksomheter og alle private bedrifter med flere enn 50 ansatte årlig rapportere om hva man gjør og har gjort for å oppfylle kravene om tilrettelegging og fravær av diskriminering.

I fafo-rapporten Diskriminerende barrierer i arbeidslivet undersøker Fafo-forskerne Inger Lise Skog Hansen og Hilde Haualand hva slags gjennomslagskraft denne lovpålagte plikten har hatt.

Så langt synes effekten å være svært begrenset.

Vag eller fraværende rapportering

Fafos forskere samlet inn årsberetninger fra 15 private og 15 offentlige virksomheter, med bestrebelser om spredning i geografi og bransjer. Herunder ble flere foregangsvirksomheter på området kvotert inn.

Blant de private virksomhetene fant man at 7 av 15 manglet den påkrevde rapportering på området funksjonsnedsettelse i årsberetningen. Andre lignende rapporteringskrav som gjelder kjønn (alle) og etnisitet eller nasjonalitet (9) var sterkere representert.

Der den forelå, var imidlertid rapporteringen svært lite konkret. Tre virksomheter omtaler standardiserte og forankringsløse intensjonsformuleringer. Kun to rapporterer om konkrete tiltak, men for Fafos forskere framstår tekstens forhold til lovkravet noe uklart og definerte mål er også her fraværende.

Blant offentlige virksomheter er det også få som fullt ut oppfyller lovkravet. Kun fem rapporterte i det hele tatt for nedsatt funksjonsevne. Kun tre av disse nevner i sin rapportering konkrete tiltak.  

De offentlige virksomhetene som faktisk rapporterte på området funksjonsnedsettelse, lå imidlertid langt tettere opp mot lovens bokstav enn de private. 

Forvirring og frustrasjon

For bedre å forstå virkeligheten bak disse tallene, foretok Fafos forskere også en rekke intervjuer med representanter for virksomhetenes lederskap og tillitsvalgte.

I intervjuene nevnes flere forhold som reelt eller potensielt forvansker det å oppfylle lovens krav fullt ut for en eller flere av intervjuede.

I målgruppen:

• Få eller ingen relevante søkere, selv om funksjonshemmede nevnes spesielt som ønsket i utlysningsteksten.

Blant arbeidsgiverne:

• Mangel på viten og kunnskap om lovkravet.
• Fragmentert personalansvar
• Komplisert bedriftsorganisering, for eksempel gjennom franchiseordninger, eller annen organisering hvor man feilaktig tror at lovkravet ikke er gjeldende.
• Aktivitets- og rapporteringsplikten skaper mer byråkrati, og dermed frustrasjon og en mindre positiv innstilling.
• Begrenset mulighet for å dokumentere arbeidet med funksjonshemmede siden personvernhensyn vanskeliggjør etableringen av databaser og statistikk.

På arbeidsplassen:

• Sikkerhetsmessige krav, som behov for evakuering.
• Økonomi- og effektivitetskrav
• Begrenset aksept blant kolleger av tilretteleggingen enkeltpersoner har behov for. Dersom funksjonshemmede overføres til mindre belastende arbeidsoppgaver, kan dette at belastende arbeid må fordeles på færre.

I tillegg understreker noen informanter at begrepet «funksjonsnedsettelse» er et stort og løst begrep som derfor kan være vanskelig å definere lokalt. 

Lys bak dokumentene

At det hersker forvirring om hva begrepet funksjonsnedsettelse innebærer, gir faktisk også indirekte et positivt anstrøk til Fafo-rapporten.

I caseintervjuene kommer det nemlig fram at selv om virksomhetene innledningsvis oppgir at de ikke har noen tiltak overfor denne arbeidstakergruppen, viser det seg ved nærmere spørsmål at de tvert imot at de allerede har personer i arbeidsstokken som oppfyller kriteriene.

I en virksomhet hadde for eksempel en mellomleder av idealistiske årsaker ansatt mange psykisk syke. Andre steder har de lagt til rette for at blant annet syns- og hørselshemmede skal kunne fortsette å arbeide.

• Les også: Økende antall diskrimineringssaker til ombudsbehandling
• ALT OM: Inkluderende arbeidsliv

¹ SSBs arbeidskraftundersøkelse: Funksjonshemning etter arbeidsstyrkestatus og kjønn, 2006-2011.