Arbeidstakere med funksjonsnedsettelse fikk økt rettslig vern som følge av lovendringer i 2009. I rapporten Diskriminerende barrierer i arbeidslivet, som ble lansert i juni, analyserer Fafos forskere hvordan dette har påvirket bunken med veilednings- og klagesaker som har blitt behandlet av Likestilling- og diskrimineringsombudet (LDO).
Dobling av klagebunken
Siden innføringen av det nye lovverket i 2009, har brorparten av henvendelser og klager til LDO handlet om kravene om universell utforming, for eksempel tilgangen publikum med funksjonsnedsettelse skal ha til offentlige bygninger.
Henvendelsene som har omhandlet funksjonsnedsettelse i arbeidslivet er dertil lavt, men har relativt sett økt kraftig. I 2008 behandlet ombudet 3 klagesaker og 16 veiledningssaker på dette området, ifølge Fafos gjennomgang, mens de i 2011 behandlet henholdsvis 11 og 30 tilsvarende saker. Rundt halvparten av klagene ble tatt til følge i enten LDO eller ombudets overliggende anke- og sanksjonsinstans, Likestillings- og diskrimineringsnemnda.
Siden lovendringene er relativt ferske, er det grunner til å tro at antallet meldte saker er langt lavere enn det reelt sett er grunnlag for.
Hva klages det på?
Halvparten av LDO-sakene ble innmeldt av personer i et ansettelsesforhold, mens en tredjedel gjaldt arbeidssøkende.
En stor andel gjelder individuell tilrettelegging når det ikke foreligger saklige årsaker til at dette ikke er gjennomførbart. Dette kan for eksempel handle om å anskaffe nødvendig teknisk utstyr eller hjelpemidler, bytte av arbeidsoppgaver dersom funksjonsnedsettelsen gjør det vanskelig å utføre de opprinnelige, eller tilpasninger av arbeidstiden.
Den andre store gruppen gjelder søknads- og ansettelsesprosesser. Dette kan være at søkere opplever at funksjonsnedsettelse er en årsak til at de ikke blir innkalt til intervju, eller at intervjuet blir trukket tilbake når arbeidsgiveren har fått disse opplysningene.
En tredje kategori er arbeidstakere som opplever at de enten blir sagt opp eller har blitt forbigått i interne ansettelser.
Rullestolbruker avvist
Forskerne utførte også intervjuet med flere av ombudets ansatte. Ifølge informantene er det lite kunnskap i arbeidslivet om at man har plikt til individuell tilrettelegging. Arbeidsgivere skal også generelt være dårlige på å innhente informasjon om hvordan dette kan løses.
Ifølge informantene vegrer ofte klageberettigede seg for å formalisere klagen, siden dette oppfattes som en opptrapping av den eksisterende konflikten og kan være krevende for den enkelte.
Én av sakene som Fafo-rapporten nevner er slik sett representativ, og antas å ville ha endt i konklusjon om brudd på lovverket om arbeidstakeren hadde valgt å forfølge saken videre. Etter å ha blitt innkalt til intervju, opplyste personen om at han var rullestolbruker. Intervjuet ble da avlyst. Søkeren, som var høyt kvalifisert, lot imidlertid saken falle, siden han raskt etterpå fikk en stilling hos en konkurrerende virksomhet.
Savner flere prøvestener
Informantene viser forståelse for at enkeltpersoner ikke ønsker å utsette seg for påkjenningene ved å gå gjennom en klagesak. De beklager imidlertid at dette medfører at de i liten grad har kunnet uttale seg i slike saker, noe som vil kunne ha gitt mer oppmerksomhet til tematikken og bidra til å tydeliggjøre hvor grensene går mellom hva som er lov og ikke.