Antallet asylsøkere som ankom Norge i løpet av 2015 oversteg 31 000, ifølge UDI-tall. Dette er nesten tre ganger så mange som i 2014.

Etter innstramminger både i Norge og våre naboland har antallet asylsøkere som har dukket opp ved den norske grensen falt. Selv om ikke alle som allerede har ankommet vil få innvilget varig opphold, står vi overfor en rekke nye spørsmål og utfordringer når et stort antall nyankomne skal bli en del av det norske samfunnet i årene som kommer.

– Jeg har prøvd å helle litt kaldt vann i blodet på dem som entusiastisk snakket om at vi i Norge trenger så mye arbeidskraft. At «nå må vi bare få dem kjapt ut i arbeid, om nødvendig ved å lempe litt på reglene som gjelder», sier Fafo-forsker Jon Erik Dølvik.

• Les også: Lang vei til ansettelse for mange innvandrere

Jobb, jobb, jobb

For den norske samfunnsmodellen vil flyktningenes jobb-deltakelse være alfa og omega. Dette gir skatteinntekter framfor utgifter til ulike velferdsoverføringer. Samtidig er gjerne arbeid en kilde til integrering, sosialisering og god selvfølelse for den enkelte.

Mye oppmerksomhet har blitt rettet mot hvordan vi kan få dette til. Den lange veien fra asylsøknad til arbeidstillatelse trekkes særlig fram som et hinder.

FAFO-FORSKER Jon Erik Dølvik holdt et innlegg om flyktningers intregrering i det norske arbeidsmarkedet under et møte i Fafo Østforum i desember.

– Fra 4 til 6 år i lediggang er en oppskrift på at en person mister motivasjon og arbeidsevne. Til sammenligning vil en arbeidstaker som er på sykepenger i snitt ha en halvert sannsynlighet for retur til arbeidslivet etter at et halvår har gått, framholder Dølvik.

• Les samarbeidspartner LOs oppsummering: Hvordan er flyktningenes ferd mot arbeidsmarkedet?

Advarer mot standard-senking

Raskt å sluse asylsøkerne inn i arbeidslivet er derfor en god tanke, påpeker Fafo-forskeren. Samtidig advarer han sterkt mot at dette må innebære å lage snarveier eller bakveier.

– Vi har allerede store grupper på IA- og arbeidsavklaringsprogrammer, unge med hull i CV-en og ledige innvandrere og arbeidsmigranter. Om man skal lage en snarvei for noen, kan det fort bli en omvei for andre, advarer han.

Noen vil også tenke seg at dette er en situasjon som åpner for liberalisering av en rekke reguleringer av arbeidslivet.

Ferske eksempler er det danske renholdselskapet ISS’ som foreslo en egen «innslusingslønn» for flyktninger og det Finanspolitiske Rådet i Sverige som foreslår lavere lønn og svakere stillingsvern for flyktninger.

Innføringen av et ytterligere «c-lag» i arbeidslivet vil innebære «et adjø til den norske modellen», ifølge Dølvik:

– Nå har troen på slike kjappe løsninger dempet seg litt i Norge. Men når mange av flyktningene og etter hvert deres familier skal inn i arbeidsmarkedet – og ikke lykkes – kan man se for seg at presset for ulike liberaliseringer vil forsterkes, skisserer han, og viser til en slik «forsinket» reaksjon etter gjenforeningen av Øst- og Vest-Tyskland:

– Det tok ti år før man der fikk en relativt kraftig liberalisering av arbeidsmarkedet – og dype kutt i velferdsytelsene.

Men hva kan vi gjøre, da?

Dølvik mener like fullt at situasjonen lar seg løse. «Et sannhetens øyeblikk kan også være et oppvåkningens øyeblikk», som han sier:

LYSARK (PDF): Med flere stikkord, fra Jon Erik Dølviks innlegg i Fafo Østforum.

– Det finnes ingen «sesam sesam»-svar. Men dette kan man klare i et så ressurssterkt samfunn som det norske – iallfall om vi er litt dristige.

Fafo-forskeren mener politikerne bør satse djervere. Kanskje er det da også mulig å slå to fluer i en smekk?

Dette kan blant annet innebære at NAV gis ressurser og armslag til «å ruste opp A-en» i navnet sitt – altså å satse stort på å hjelpe til økt arbeidsdeltakelse. Dette bør skje gjennom investeringer i kompetanse og tiltak for opplæring på arbeidsplassene, råder han.

– Denne satsingen bør ikke bare rettes mot flyktninger, men også de andre gruppene som har falt ut av arbeidsmarkedet. Når arbeidsstyrken uansett vil stagnere i årene framover, har vi behov for å få flest mulig ut i arbeid. Store grupper trenger da betydelige løft. Dette mangler vi per i dag institusjonelle løsninger, redskaper og kapasitet for å lykkes med, oppsummerer Fafo-forskeren.

• Mer fra Dølvik: Flyktningene – stresstest nummer to

Syv punkt

I en overgangsperiode bør det offentlige ta et hovedansvar for å få nye arbeidstakere integrert i arbeidslivet, mener Dølvik. Videre lister han opp følgende mål og problemstillinger som han mener vi må studere grundig:

• En mer effektiv bosettingsmodell.
• Rask kartlegging av erfaringer, kompetanse og ferdigheter.
• Plassering av folk der deres ferdigheter kan tas i bruk.
• Mer skreddersydd, arbeidsrelatert opplæring, påbygging av yrkesopplæring fra hjemlandene  og lengre utdanningsløp for noen.
• Raskere aktivering, arbeidstrening og sysselsettingstiltak.
• Tettere kobling med bedriftene, partene, arbeidslivsentrene og utdanningssystemet.
• Motvirke fremvekst av «tiltaksghettoer» – skape møter med andre jobbsøkere.

Lenker

Dølvik skrev om flere av de ovennevnte problemstillingene i en kronikk i Klassekampen allerede 24. oktober: «Tilbudssjokket» (krever innlogging).

Se også hans kronikk i Dagens næringsliv, «Realisme i flyktningdebatten» (krever innlogging), fra 6. november.

Dølvik ble også intervjuet om problematikken på NRKs radioprogram Ekko 7. desember.

Det omfattende Nordmod 2030-prosjektet, som Dølvik var en sentral del av, publiserte i 2014 en egen rapport om innvandringens påvirkning på den nordiske modellen.

Flere tall og fakta om flyktningproblematikken: Store norske leksikon: Asylsituasjonen i Norge 2015