Innvandring og integrering står jevnt over høyt på de undersøkte landenes dagsordenen, konstaterer Fafo-notatet Hovedtrekk ved integreringspolitikken i Norge, Sverige, Danmark, Storbritannia, Frankrike og Canada. Notatet ble skrevet på forespørsel fra inkluderingsutvalget og NOU-en «Bedre integrering», lagt fram i juni 2011.
Problemet de seks landene søker å løse er i stor grad det samme: N ivåene for sysselsetting, utdanning og politisk deltakelse er lavere for innvandringsgrupper enn befolkningene for øvrig. Sektorene arbeidsliv og utdanning tillegges derfor stor vekt.
Ut over dette benytter imidlertid de seks landene seg av ulike definisjoner og strategier. Internt i EU har dette ledet til et mål for å samles om en felles integreringspolitikk.
Norden: like muligheter
De nordiske landene legger opp til at innvandrere skal ha de samme mulighetene, rettighetene og pliktene som landenes majoritetsbefolkning, men at de også har mulighet til å videreføre sin egen kultur der dette ikke kolliderer med lovverket eller prinsipper om likestilling og økonomisk selvhjulpenhet.
Danmark er likevel et delvis unntak. De har innført et todelt velferdsregime, hvor enkelte innvandrergrupper ikke får tilgang til de samme ordningene for inntektssikring som befolkningen for øvrig.
Alle disse tre nordiske landene har imidlertid utformet et introduksjonsprogram «rettet mot en bredt definert gruppe av innvandrere fra ikke-vestlige land». Riktignok skiller også her Danmark seg noe ut, ved at de innlemmer arbeidsinnvandrere i denne målgruppen. I Norge og Sverige er innsatsen først og fremst rettet mot flyktninger og familiegjenforente.
Canada, Storbritannia og Frankrike
Canada og Storbritannia er mer åpne for unntak fra lover og regler, for eksempel der hvor disse kommer i strid med religiøse pålegg. Uniformering er ett typisk eksempel. Generelt ligger deres tilnærming i større grad en «multikulturell» politisk strategi for å samle en sammensatt befolkning.
For å sikre integrering, har Storbritannia satset på en avansert lovgivning mot diskriminering, så også i Frankrike. (Også Norge har en lov mot diskriminering, med plikter til likestilling og mangfold på virksomhetsnivå og et vern mot usaklig forskjellsbehandling på indivinivå.)
I Canada og Frankrike er tilgang til statsborgerskap en del av politikken. Canada har dessuten i flere tiår bevisst forsøkt å rekruttere innvandrere med utdanning, språkferdigheter og eksisterende formue.
Hvordan gjør Norge det?
 |
| DIFFERANSE i sysselsettingsandelen mellom utenlandsfødte og personer født i landet 15-64 år. Prosentpoeng. (klikk for full størrelse) |
Ut fra statistikken, som vel å merke er beheftet med noe statistisk usikkerhet, konkluderer notatet med at Norge ikke ser ut til å ligge dårligere an sammenlignet med de fleste andre land, og gjør det noe bedre enn OECD-gjennomsnittet.
Både innenfor utdanning og arbeidsliv er innvandrere relativt godt integrerte. Skillet i sysselsetting mellom majoritet og minoritet er større i Sverige og Danmark, men betydelig mindre i Frankrike.
Enkelte undergrupper, spesielt innvandrerkvinner med enkelte landbakgrunner, bærer imidlertid preg av en spesielt lav sysselsettingsgrad.
Når det gjelder utdanning, skåret norske elever med innvandrerbakgrunn omtrent det samme som OECD-gjennomsnittet på PISA-undersøkelsene i 2009, men høyere enn Frankrike, Sverige og Danmark.
Politisk underskudd
Et område Norge synes å gjøre det spesielt dårlig er politisk interesse og deltakelse. I Stortingsvalget i 2009 var valgdeltagelsen blant innvandrere nesten 25 prosent lavere enn i befolkningen for øvrig. Et tilsvarende fravær finner man i andelen som er medlem i et politisk parti eller som på andre måter har deltatt politisk – for eksempel ved å ha gått i demonstrasjonstog eller skrevet avisinnlegg.
Innvandrerungdom i Oslo skårer dessuten lavere på politisk interesse enn tilsvarende grupper i andre europeiske sammenlignede byer.