15. mars 2013 meldte Arbeidsdepartementet i en pressemelding om nye tiltak mot ufrivillig deltid: to former for drøftelsesplikt og lovfestet rett til stillingsprosent tilsvarende siste års reelle arbeidstid (inkludert overtid, ekstravakter osv.).
Omtrent 40 prosent av norske yrkesaktive kvinner og 14 prosent av mennene arbeider deltid, ifølge Statistisk Sentralbyrå[1]. Dersom man begrenser tallene til gruppen som hovedsakelig er yrkesaktive – og ikke for eksempel kombinerer arbeid med studier – er andelene henholdsvis 33 og 6 prosent.
Deltid er altså først og fremst et kvinnefenomen. Likestillingsperspektivet har da også vært vektlagt i den politiske debatten.
Over tid, siden 1970-tallet, har imidlertid kvinners gjennomsnittlige arbeidstid økt jevnt og trutt. Det siste tiåret har dette også innebåret en forskyvning fra kort (1-19 timer i uka) mot lang deltid (mellom 20–36 timer).
Yrkesgruppene med mest utbredt deltidsarbeid er butikkmedarbeidere, hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, servitører og kantinemedarbeidere.
De nordiske landene – med unntak av Finland – har høy deltidsandel blant kvinner. Men samtidig er den kvinnelige yrkesdeltakelsen høyere enn i de fleste andre land.
Frivillig og ufrivillig deltid
80 prosent av arbeidstakerne oppgir at deltidsarbeidet er basert på frivillighet. Dette synker til rundt tre fjerdedeler for dem som regner seg som yrkesaktive (personer som for eksempel kombinerer studier eller skolegang med en deltidsjobb er da «luket ut» fra statistikken).
Den resterende andelen på rundt 20 eller 25 prosent, avhengig av avgrensningen, arbeider innenfor såkalt uønsket deltid. Arbeidstakeren ønsker da egentlig å arbeide mer. Denne prosentandelen er noenlunde lik blant både menn og kvinner, men siden kvinnegruppen i antall er større, er langt flere kvinner berørt.
De som ønsker å arbeide heltid, ønsker i hovedsak å få dette på plass hos sin nåværende arbeidsgiver. Et flertall har da også gjort framstøt for å få dette til (omtrent 3 av 5, blant yrkesaktive øker andelen til rundt to tredjedeler).
Statistisk Sentralbyrå benytter begrepet «undersysselsatt» om denne gruppen, og anslo at dette i 2011 angikk 70.000 arbeidstakere. Betegnelsen er definert som deltidsansatte som har forsøkt å få lengre arbeidstid, og som i praksis kan utvide nåværende stillingsandel innen en måned. Ikke alle studier benytter denne definisjonen.
Deltidens årsaker
Les mer om dette i artikkelen Barna først, pensjonen sist.
Kombinasjonen av høy sysselsetting blant kvinner og en sterk kjønnsdeling av arbeidsmarkedet (kvinne- og mannsdominerte bransjer) holdes fram som en sentral årsak til at deltidsarbeid har blitt såpass utbredt i Norge.
Kvinner med kortere utdanning arbeider oftere deltid enn andre kvinner. De er også oftere misfornøyd med arbeidstiden.
Arbeidskraftundersøkelsene fra 2008 og 2009, som samlet i et Fafo-notat, fordeler begrunnelsene til frivillig deltidsarbeid blant yrkesaktive slik:
- Andre personlige eller familiemessige grunner: 20 prosent
- Egen sykdom/uførhet: 20 prosent
- Omsorg for egne barn: 18 prosent
- Kunne ikke få heltidsarbeid: 8 prosent
- Arbeidet er for krevende/belastende: 7 prosent
- Omsorg for både egne barn og andre pleietrengende: 4 prosent
- Skolegang/studier: 3 prosent
- Andre grunner: 20 prosent
Lovregulering
Fortrinnsretten er den viktigste lovregulering av deltidsansattes mulighet til å kreve utvidelse av stillingen. Denne er innlemmet i Arbeidsmiljøloven, paragraf 14-3.
De to første leddene, som gjengitt på Lovdata.no[2], lyder som følger:
|
«1: Deltidsansatte har fortrinnsrett til utvidet stilling fremfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten.»
«2: Fortrinnsretten er betinget av at arbeidstaker er kvalifisert for stillingen og at utøvelse av fortrinnsretten ikke vil innebære vesentlige ulemper for virksomheten.»
Arbeidsmiljøloven § 14-3, 1-2
|
Fortrinnsretten for arbeidstakere som er «sagt opp på grunn av virksomhetens forhold» trumfer imidlertid fortrinnsretten for deltidsansatte.
En eventuell tvist avgjøres av tvisteløsningsnemnda. Ved brudd på reglene kan retten kreve at arbeidstakeren skal gis utvidet stilling. Det kan også bli aktuelt med et erstatningskrav.
På motsatt side, gir Arbeidsmiljøloven også rett til redusert arbeidstid under visse vilkår, for eksempel begrunnet med omsorg for barn (utviklet praksis på området er fram til barna fyller ti år).
Norge er også bundet av ILOs/FNs deltidskonvensjon[3] (1994) og EUs deltidsdirektiv[4] (1997). Disse medførte ingen store endringskrav overfor norsk lovgivning. Like fullt inneholder de formuleringer om at deltidsansatte bør ha den samme tilgangen til forfremmelser og karriere som heltidsansatte, noe som i liten grad er eksplisitt formulert i norske lov- og avtaleverk.
Nye regler i 2013
I juni 2013 vedtok Stortinget enkelte innskjerpelser i regelverket med sikte på å øke tilgangen til heltidsstillinger.
- Lovestet rett til stillingsbrøk som tilsvarer reell arbeidstid (avtalt arbeidstid pluss overskridelser av denne) for deltidsansatte siste 12 måneder.
- Plikt for arbeidsgiver å drøfte bruken av deltidsstillinger med tillitsvalgte minst én gang i løpet av et år.
- Før arbeidsgiver fatter beslutning om ansettelse i stilling som arbeidstaker krever fortrinnsrett til, skal spørsmålet så langt det er praktisk mulig drøftes med arbeidstaker – med mindre arbeidstaker selv ikke ønsker det.
Bakgrunn, diskusjon og høringssvar er samlet i Proposisjon 83 L (2012–2013), kapittel 4: Endringer i arbeidsmiljøloven mv. (søksmålsrett for fagforeninger mv., overtredelsesgebyr og ufrivillig deltid)
Om ikke annet er angitt, er opplysningene i artikkelen hentet fra Fafo-publikasjonene «Avtalt arbeidstid og arbeidstidsønsker blant deltidsansatte» og «Frivillig deltid – en privatsak?».
Flere figurer
Relevante Fafo-rapporter
|
|
Heidi Nicolaisen og Ketil Bråthen:
Frivillig deltid – en privatsak? (Fafo-rapport 2012:49)
Oppdragsgivere: Fagforbundet, Fellesorganisasjonen og Musikernes Fellesorgansisasjon
|
Noter
1 Statistisk Sentralbyrå: Likestilling i Norge - temaside (per 28. november 2012)
2 Lovdata.no: Lov om arbeidsmiljø, arbeidstid og stillingsvern mv. (arbeidsmiljøloven): Ansettelse mv.; Fortrinnsrett for deltidsansatte (§ 14-3)
3 ILO.org: C175 - Part-Time Work Convention (1994), som viser til deltidsarbeideres «relevans» for konvensjonen C168 – Employment Promotion and Protection against Unemployment Convention (1988)
4 EUR-Lex: Council Directive 97/81/EC – Framework Agreement on part-time work (klausul 5, 3d)