Erna Hagensen har vært dobbeltarbeidende alenemor og vet hva det vil si å stå på omtrent døgnet rundt.

Om livet på forbundskontoret sier hun:

– Jeg tenker ikke på at dette er jobb! Jeg er veldig takknemlig for det jeg har fått være med på.

Erna leder et tradisjonsrikt og mannsdominert forbund. Renholdere, anleggsarbeidere, og vektere er de store gruppene i Norsk Arbeidsmandsforbund. Selv startet hun som renholder i 13-årsalderen, men hadde allerede da vært med mamma – som også var renholder – på jobb i flere år.

Erna jobbet ved siden av skolen, og etter ni års skolegang bar det ut i renholdsyrket på full tid.

– Det var helt naturlig for meg å gå ut i arbeidslivet etter ni år på skolen. Men siden tok jeg handelsskolen ved siden av jobb, forteller hun.

Tøffere renholdsbransje

Renholdsbransjen er bare blitt tøffere siden den tid, ifølge Erna Hagensen, og tenker på de mange useriøse aktørene, høyere arbeidspress og fremdeles lav organisasjonsgrad.

Renhold er fortsatt en kvinnebransje, selv om det har kommet flere menn til i løpet av de siste årene, spesielt menn med innvandringsbakgrunn.

– Å drive tillitsvalgtarbeid er ikke blitt noe enklere. Tidspresset har blitt større. Renholderne jobber spredt, og det finnes ingen felles arenaer. Mange arbeidsgivere vil dessuten at fagforeningsarbeidet skal foregå på fritida, og for renholderne blir det for vanskelig å ta opp kampen. Renholderne opplever også å være konflikt-tillitsvalgte. Når man ikke har kontakt med arbeidsgiver i det daglige om stort og smått, men bare møtes når det er en konflikt, så er det ekstra utfordrende å være tillitsvalgt, forklarer Erna.

Hun forteller at forbundet sliter med å få med jentene, for eksempel i avdelingsstyrene.

– Mange av dem er renholdere og har lite overskudd til faglig arbeid. Kvinner tar fremdeles mye av ansvaret også på hjemmefronten. Vi har prøvd å legge til rette, for eksempel med å ha kurs midt i uka og ulike stipendordninger for å delta på kurs og møter. Men vi klarer ikke å gi dem like mye penger som de ville ha fått i lønn. Med lav lønn i utgangspunktet er det ikke så mye å gå på.

Dobbeltarbeidende alenemor

Allerede som 18-åring ble Erna mor for første gang. Og det har resultert i at den ungdommelige forbundslederen i dag er bestemor til tre. Via sin tredje ektemann er hun også oldemor. Mange vil kjenne henne som Erna Dynge. Hva i all verden er det som gjør at voksne kvinner skifter etternavn når de gifter seg?

– Jeg giftet meg for tredje og siste gang! Og det forrige navnet hadde jeg fra min andre ektemann, så det var heller ikke mitt. I mitt miljø var det vanlig å ta mannens navn, så det er veldig lenge siden jeg hadde mitt eget. Det er den enkle forklaringen.

Eldstebarnet ble født i 1975, og Erna var da hjemme fra jobben i tolv uker. Hun ble etter hvert alene med to gutter. Men hun fikk ikke fri med lønn da barna var syke, og det fantes ingen skolefritidsordninger på den tiden.

– Det var tøffe år, men vi klarte oss. Jeg tror ikke dagens unge tenker på hvor kort tid siden dette faktisk er. Det har skjedd utrolig mye for å bedre kvinners og familiens situasjon på disse årene, sier Erna.

Erna vasket på dagtid og jobbet på Ekebergrestauranten om kvelden. Hun hadde dagmamma som var hjemme hos guttene på kvelden. Men da barna begynte på skole, syntes hun det ble vanskelig å jobbe kveldstid.

– Jeg begynte i Romerike renhold i 1985, og da gikk det ikke så lang tid før jeg ble tillitsvalgt. Jeg har alltid reagert på urettferdighet, helt fra jeg var lita jente og sloss med gutta som mobbet en annen jente på skolen. Dette tok jeg med meg inn i arbeidslivet. Men jeg ble altså ikke faglig aktiv før jeg begynte med renhold på heltid, og da var jeg rundt 30 år. På Ekebergrestauranten prøvde vi å organisere oss og få tariffavtale. Men vi måtte bare gi opp. Det ble for vanskelig.

I 1989 ble firmaet som Erna jobbet i, kjøpt opp av ISS. Hun fortsatte som tillitsvalgt og var i tillegg verneombud. I utgangspunktet hadde hun fulltidsjobb med disse vervene. Men Erna sto fremdeles på dag og natt:

– Jeg vasket Triaden kjøpesenter om morgenen. Dro hjemmefra klokka 4 om natta for å vaske og gikk siden på jobb som tillitsvalgt. I dag er jo dette utenkelig hvis man samtidig har ansvar for barn. Men jeg hadde ikke noe valg. Jeg måtte jobbe for at gutta ikke skulle mangle noe. Dessuten har jeg alltid likt å jobbe, så det opplevdes ikke som et blodslit.

«En av gutta»

«Gutta» er sterke i Arbeidsmandsforbundet, og bransjetilhørighet er viktigere enn kjønnsfordeling. Kvinneandelen er 30 prosent i forbundet som ble stiftet i 1895 som Det norske veiog jernbanearbeiderforbund. Likevel er renhold den største enkeltbransjen i forbundet.

– Jeg hadde egentlig ingen tro på at jeg skulle bli valgt til forbundssekretær i 1995 fordi jeg konkurrerte med en anleggsarbeider. Det ble ikke lagt særlig vekt på kvinneperspektivet heller, men jeg vant likevel. Jeg har i grunnen vært på rett sted til rett tid – dette var ingen planlagt karrierevei for min del.

Erna Hagensen får stadig høre at hun er «en av gutta» og har ikke opplevd å bli behandlet på en annen måte fordi hun er kvinne.

– Omverdenen er opptatt av at jeg leder et mannsdominert forbund. Internt er vi opptatt av kjønnsbalansen i ulike organer. Men i hovedsak dreier diskusjonene seg om sak.

Kvinner må bevise mer

I et intervju med Klassekampen etter en hektisk streikevår i 2010 ble Erna omtalt som en «stri blondine». Erna Hagensen påpeker at det trengs litt hard hud i Arbeidsmandsforbundet; det er en røff og direkte tone.

– Du må dessuten vise at du duger, noe som gjelder både kvinner og menn. Men selv om jeg ikke vet hvordan det er å være mann, så tror jeg generelt at kvinner må bevise mer.

Da Erna ble valgt til nestleder i 1999, var det ingen diskusjon om hennes kandidatur. Selv opplevde hun det som ufarlig fordi den erfarne lederen, Arnfinn Nilsen, fortsatte.

– Det var verre å si ja til bli leder i 2003. Da kom alvoret inn over meg. Forbundet slet økonomisk, og jeg lurte på om jeg kunne mestre jobben. Så innså jeg at dette var en mulighet som aldri ville komme tilbake. Og siden har det gått bra; økonomien har rettet seg, og forbundet er i vekst.

Hun er nå inne i sin tredje periode som leder og er i selskap med bare tre andre kvinner i til sammen 22 LO-forbund. Snart kommer en femte kvinne, når Trine Lise Sundnes overtar i Handel og Kontor.

– Det et tankekors at det er så få kvinnelige forbundsledere. Disse posisjonene gir jo et inntrykk til resten av verden av hvordan fagbevegelsen faktisk fungerer. Men slik jeg opplever det, så er LO likevel ikke noe gubbevelde. Langt derifra. Men vi bør nok bli flinkere til å gjenspeile medlemsmassen også i de aller øverste vervene.

LES FLERE PORTRETTER av kvinner i fagbevegelsen: Liv Buck, Sidsel Bauck, Esther Kostøl, Liv S. Nilsson, Ellen Stensrud, Gerd-Liv-Valla, Kine Asper, Marlene Jørgensen

Les også: Stemmer som vokste seg sterke
Fakta: Likestilling og kvinnekamp i norsk historie
Les også: Likestilling i arbeidslivet – en fjern drøm

Alt om: Likestilling

Les hele rapporten her: (kan også bestilles i bokform)
Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård:
	Kvinner i fagbevegelsen 2013 – representasjon i LO og forbundene (Fafo-rapport 2013:10) Oppdragsgiver: LO