Det sier Kine Asper, som egentlig hadde sett for seg et liv som gårdsavløser. I stedet sitter hun på et kontor i Fellesforbundets lokaler i Oslo sentrum.

Kine har nå fått fast ansettelse i forbundet med rekruttering som arbeidsområde. For fem år siden prydet hun avissidene som «Metall-Kine». Med samme verv som den mer berømte forgjengeren «Jern-Ellen» (Ellen Stensrud) var det lett for tabloidpressen å finne på kallenavn. Det er ingen spøk å bli leder for avdeling 1 i Fellesforbundet, og hun var den andre kvinnen i historien som fikk dette vervet.

– Dette var våren 2008, og vi sto overfor en streik. Hva ville skje da? Jeg følte at jeg ble kastet rett ut i alt på en gang. Dette måtte jeg jo håndtere, men jeg var ikke forberedt på mediekjøret. Jeg tviler vel sterkt på at en 44 år gammel mann ville fått helside i VG, og med eget kallenavn, etter å ha bli valgt til dette vervet, sier Kine.

– Det med «Metall-Kine» håpte jeg kanskje var glemt nå. Det er bare familien som av og til erter meg med det navnet, he-he.

Den store oppmerksomheten skyldtes at hun var ung – og kvinne. Kine ble først irritert, men innså raskt at det var bedre å utnytte posisjonen for å fronte avdelingens sak.

– Noe av det aller første jeg gjorde, var å stille til debatt med Lars Sponheim (tidligere leder i Venstre) i Politisk kvarter i NRK. Temaet var avtalefestet pensjon. Jeg var ikke særlig høy i hatten, men alle skjønte at jeg var en fersking og tok hensyn til det.

Motorsykkel i skogen

Helt gjennomsnittlig kan hun ikke kalles. Motocross var den store lidenskapen i mange år, og Kine kjørte aktivt en periode. Dette var også grunnen til at de store oppgavene i den lokale fagforeningen ble satt på vent. Men hun ble etter hvert både sekretær, nestleder og leder i klubben ved Nexans kabelproduksjon i Langhus, hvor både yrkeskarrieren og veien inn i fagbevegelsen startet.

– Jeg begynte med sommerjobb, fikk så en midlertidig stilling fram til jul og ble siden fast ansatt. Det var jo ikke meningen at jeg skulle bli der, men jeg trivdes godt.

Jeg likte å kjøre store maskiner og gjøre praktisk arbeid. På jobben var noen faktisk litt skeptiske til at jenter skulle få kjøre de største maskinene. Men det gikk seg til.

Interessen for motor er beholdt, men nå mer på avslappet hobbynivå. Kine driver med enduro. For de uinnvidde kan det oversettes med å kjøre motorsykkel i skogen.

– Det er fysisk krevende og kjempegøy, sier Kine, som dessuten ivrer for å få flere jenter til å begynne med motorsport.

Gutta på gølvet

Det tok litt tid før Kine ble engasjert i fagforeningen på jobben. Men det var mye yrkesstolthet og høy organisasjonsgrad i Nexans.

– De gamle gutta på gølvet ble veldig viktige for mitt engasjement. De fortalte alle de gamle historiene; noen av dem skulle fungere som reine skrekkpropagandaen. Først ble jeg litt trøtt av det, men etter hvert skjønte jeg mer og mer hva det dreide seg om.

Kine hadde med seg rettferdighet som grunnverdi hjemmefra. Besteforeldrene var også trofaste mot arbeiderbevegelsen. Nå, etter flere år som aktiv tillitsvalgt, er Kine stolt av å få arve arbeidersangboka fra 1939 etter sin oldemor og farmor.

Nei, jeg er ikke sekretæren

Kine har vært i et mannsdominert miljø lenge og føler at det stort sett har gått bra. Men selv om hun må sies å representere den yngre garden i fagbevegelsen, har hun ikke unngått gammeldagse holdninger:

– Da jeg var leder i avdeling 1, måtte jeg mange ganger forklare at nei, jeg er ikke sekretæren, jeg er lederen. Jeg har også ofte opplevd å måtte fortelle om hvem jeg er, og hva jeg står for, i stedet for å snakke sak. Noen har vært mer opptatt av hvordan jeg framstår, enn hva jeg står for. Det kan jo hende at menn også opplever slikt, men noen ganger har jeg fått inntrykk av at folk henger seg litt opp i at jeg er dame. Det er heller ingen selvfølge at kvinnene støtter hverandre. Derfor bestemte jeg meg tidlig for å støtte andre jenter. Jeg har tatt meg ekstra tid til å snakke med og oppmuntre jentene i foreningen.

Hun mener at fagbevegelsen godt kan bli mer bevisste på å bygge opp jenter fordi det er færre jenter som søker posisjoner. I tillegg mener Kine Asper at det dessverre finnes holdninger til kvinner som vi skulle ønske ikke var der.

– Jeg vet om kvinner som har fått spørsmål som «Hva skjer hvis du får barn, i den posisjonen du har?» Mange stiller dumme spørsmål, men forhåpentligvis dreier det seg om tankeløshet i de fleste tilfeller. Likestillingskampen er ikke vunnet, og det er noe som vi må snakke åpent om. Jeg tror at fagbevegelsen fremdeles trenger å synliggjøre og markere at kvinnene har en plass. At vi har kvinner i ledelsen, både i LO og fagbevegelsen for øvrig, har en viktig symboleffekt. Men det gjelder å fortsette det gode arbeidet. Det er fortsatt forskjell på hvilke holdninger kvinner og menn møtes med når de engasjerer seg i politikken og i fagbevegelsen.

Kine Asper påpeker også at fagbevegelsen gjerne kan bli mer familieorientert, for eksempel gjøre det mulig å ta med familien på kurs.

Klarer ikke å si nei

Kine Asper forteller at hun har blitt oppfordret til å ta de posisjonene hun har hatt. Ti års erfaring som industriarbeider har hjulpet til å få anerkjennelse i mannsdominerte miljøer.

– Det har vært gøy, men også skremmende og slitsomt. «Problemet» mitt har vært at jeg har vondt for å si nei til noe som jeg egentlig ikke tør, og jeg kjørte meg selv for hardt i en periode, det lærte jeg mye av.

Overlevelsesteknikker

Kine tror at mange jenter føler at de må mestre alt fullt ut før de tør å snakke eller markere seg.

– Det gjelder å lære seg noen overlevelsesteknikker. For eksempel ikke å være redd for folk med lang erfaring. Jeg sier til meg selv: OK, jeg er her med det utgangspunktet jeg har, og så får det bære eller briste. Det kan være kjempeskummelt å snakke i forsamlinger. Da har jeg sagt til meg seg selv at dette handler om sak og jeg snakker på vegne av andre. Dette klarer jeg!

LES FLERE PORTRETTER av kvinner i fagbevegelsen: Liv Buck, Sidsel Bauck, Esther Kostøl, Liv S. Nilsson, Ellen Stensrud, Gerd-Liv-Valla, Erna Hagensen, Marlene Jørgensen

Les også: Stemmer som vokste seg sterke
Fakta: Likestilling og kvinnekamp i norsk historie
Les også: Likestilling i arbeidslivet – en fjern drøm

Alt om: Likestilling

Les hele rapporten her: (kan også bestilles i bokform)
Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård:
	Kvinner i fagbevegelsen 2013 – representasjon i LO og forbundene (Fafo-rapport 2013:10) Oppdragsgiver: LO