Ordene er fra Liv S. Nilsson, den første kvinnelige lederen i daværende Norsk Kommuneforbund. Hun er omtalt som en av de mest markante lederskikkelsene i fagbevegelsen.

Kontorfullmektigen fra Bodø ble til alles overraskelse valgt som påtroppende forbundsleder under landsmøtet i 1982. Planen var at hun skulle overta i 1985 etter Torger Oxholm, som da ble pensjonist.

I et intervju med LO-Aktuelt i 1991 fortalte hun at det var et sjokk å bli valgt, og at årene hun «gikk på gress» før hun kunne ta over, var uholdbare. Årsaken var, ifølge henne selv, at «ingen visste hvem som var den egentlige lederen».

Presset på å få jenter inn i ledelsen var det som avgjorde hennes positive svar til valgkomiteen i 1982. To tredjedeler av medlemmene var kvinner, mens tillitsvalgtapparatet var dominert av menn. Liv S. Nilsson var ikke alene om å mene at likestillingsspørsmålet hadde blitt dårlig ivaretatt i forbundet.

Men kritikken omfattet også LO, som Liv S. Nilsson mente både hadde et kvinneproblem og et problem med offentlig sektor.

Da hun døde i 1994, bare 51 år gammel, sto det i ett av mange minneord at «Liv S. Nilsson ga lavtlønnede kvinner et ansikt, og satte seg i respekt i en mannsdominert fagog arbeiderbevegelse».

Hun var hjemme med barna sine mens de var små, og begynte siden som kontorsekretær ved Rønvik sykehus.

Det er ikke så altfor lenge siden midten av 1980-tallet, men Liv S. Nilsson opplevde som nyvalgt leder å bli presentert som «en av de høye herrene fra Oslo», da hun besøkte Kommuneforbundets lokalavdelinger. Og hun fikk kommentarer som «jøss, er du så liten?» (1,58 høy) og «du ser jo ganske snill ut».

Året etter at hun overtok som leder, i 1986, barket Nilsson sammen med statsminister Gro Harlem Brundtland. Ifølge Aftenposten sa hun at: «Jeg er ikke langsint, men det tar en stund før jeg glemmer det vi har opplevet». Det dreide seg om lønnsoppgjøret i offentlig sektor, som Liv S. Nilsson mente regjeringen hadde håndtert på en svært klønete måte.

Oppgjøret med statsministeren viste at hun var uredd, noe hun også var innad i fagbevegelsen. I forbindelse med LO-kongressen i 1989 gikk Liv S. Nilsson offentlig ut og sa at det ikke fantes kvinner som var dyktige nok til å bli nestleder i LO. Esther Kostøl var da kandidat til vervet og ble valgt.

Som kvinne i lederposisjon regnet hun med å bli mer utsatt for kritikk enn menn. «Jeg blir rett som det er kalt for kjeftesmella – selvsagt i en humoristisk tone – men jeg tror ikke en mann i tilsvarende posisjon ville fått høre det samme», sa hun i et intervju i 1991.

I 1987 fikk hun sin første kreftdiagnose, men ble frisk. Fire år etter ble hun syk igjen, og denne gangen uhelbredelig. Ledervervet i Norsk Kommuneforbund opptok omtrent hele livet hennes. Når hun ikke var på kontoret, så sov hun. Det sosiale livet med familie og venner var igjen i Bodø, og i Oslo var det bare jobben som betød noe.

LES FLERE PORTRETTER av kvinner i fagbevegelsen: Liv Buck, Sidsel Bauck, Esther Kostøl, Ellen Stensrud, Gerd-Liv-Valla, Erna Hagensen, Kine Asper, Marlene Jørgensen

Les også: Stemmer som vokste seg sterke
Fakta: Likestilling og kvinnekamp i norsk historie
Les også: Likestilling i arbeidslivet – en fjern drøm

Alt om: Likestilling

Les hele rapporten her: (kan også bestilles i bokform)
Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård:
	Kvinner i fagbevegelsen 2013 – representasjon i LO og forbundene (Fafo-rapport 2013:10) Oppdragsgiver: LO