Slagordet «Ei lønn å leve av» ble lansert av Sidsel Bauck på landsmøtet til Handel og Kontor (HK) i 1988. Da tok hun også steget opp som den første kvinnelige lederen i «kvinneforbundet» HK.
Det var stor jubel over at en kvinne endelig ble leder etter at forbundet helt siden 1930-årene hadde hatt en majoritet av kvinnelige medlemmer. I årene som nestleder bekledte Sidsel Bauck rollen som kvinneinnslag i LOs sekretariat. Forbundsleder Kåre Hansen ville ha henne i posisjonen for å bedre kvinnerepresentasjonen i sekretariatet. LO var skeptisk til at andre enn forbundslederne skulle sitte i sekretariatet, men fulgte likevel rådet.
Ifølge et intervju i Aftenposten fra 1994 omtalte Sidsel Bauck seg selv om «gammel Vika-gutt». Hun vokste opp i Oslo, med en radikal mor som bidro til datterens holdninger. Egentlig skulle hun bli jurist, men utferdstrangen tok overhånd. I stedet for jusstudier ble det opphold i Paris.
I sin ungdom var hun leder av Oslo Kvinnesaksforening og kom også med i styret for avisa Orientering. Hun var blant dem som skulle ekskluderes fra Arbeiderpartiet da Orientering-kretsen ble kastet ut, men lokallaget hennes på Bøler nektet å iverksette vedtaket. Ett tiår senere satt hun i Arbeiderpartiets sentralstyre.
I sin tid som forbundsleder var hun blant annet talskvinne for å kutte det fagligpolitiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Selv om hun var et aktivt Ap-medlem, mente Sidsel Bauck at dette samarbeidet hindret nye medlemmer fra å melde seg inn i LO.
Ellers var det kampen for høyere kvinnelønn og innføring av sekstimersdagen som sto øverst på agendaen. Lavtlønte medlemmer i Handel og Kontor hadde en tydelig forkjemper i Sidsel Bauck, ikke minst butikkansatte kvinner.
I 1988 stemte hun blant annet imot resultatene fra lønnsoppgjøret fordi det ble gitt for lite til de lavtlønte. To år seinere fikk hun ønsket om et skikkelig lønnsløft for de butikkansatte oppfylt. Sidsel Baucks andre kampsak, sekstimersdagen, omtalte hun på følgende måte til NTB i 1988:
– Når det gjelder sekstimersdagen, er jeg rabiat.
Hun ble beskrevet som en aktiv og myndig dame, som ikke gikk av veien for «å tale makten midt imot». Sidsel Bauck fikk også høre at hun var «folkets slave», noe hun tok til seg som en hedersbetegnelse. Internt kunne hun bli oppfattet som slitsom og masete, noe Bauck forklarte med ønsket om totaloversikt, slik at alle brikkene falt på plass.
Hun var også aktiv i kampen for å få valgt en kvinne som nestleder i LO i 1989 (da Esther Kostøl ble valgt).
I forbindelse med at hun fylte 60 år i 1989, var det omtale i personaliaspalten i Aftenposten, der det blant annet sto: «Med stahet, innsatsvilje og engasjement tar hun pusten fra de fleste – til medlemmenes beste.»
Kilder: Einar Fjellvik (2008): HK 100 år, diverse avisartikler
LES FLERE PORTRETTER av kvinner i fagbevegelsen: Liv Buck, Esther Kostøl, Liv S. Nilsson, Ellen Stensrud, Gerd-Liv-Valla, Erna Hagensen, Kine Asper, Marlene Jørgensen
Les også: Stemmer som vokste seg sterke
Fakta: Likestilling og kvinnekamp i norsk historie
Les også: Likestilling i arbeidslivet – en fjern drøm
Alt om: Likestilling
Fakta: Sidsel Bauck
- Vokste opp i Oslo
- Jobbet som korrekturleser og sekretær i VG
- Klubbleder for de HK-organiserte i VG
- Sekretær i kurs- og informasjonsavdelingen i HK fra 1972,
- Leder for handelsseksjonen fram til 1980
- 1980: Valgt til nestleder i HK. Medlem i LOs sekretariat fra 1981 Leder i HK fra 1988 til 1994
- Engasjerte seg i Pensjonistforbundet etter at hun sluttet å jobbe Døde i 2005, 75 år gammel
|
Les hele rapporten her:
(kan også bestilles i bokform)
|
| Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård: |
 |
Oppdragsgiver: LO
|