Arbeidslivet har vært en helt sentral slagmark for å bedre likestillingens kår. Fagbevegelsen skulle etter hvert bli en pådriver for likestilling, men først utpå sekstitallet tok dette konkret form, oppsummerer den ferske Fafo-rapporten Kvinner i fagbevegelsen 2013.
Rapporten oppsummer både historikken og ser på dagens representasjon og deltakelse i LO. I tillegg inneholder den portretter av noen av bevegelsens mest sentrale kvinner opp gjennom historien.
Ifølge gjennomgangen var arbeiderbevegelsen i sin ungdom på mange måter en konservativ kraft når det gjaldt de politiske og økonomiske skillene mellom kjønnene.
– Det var ikke nødvendigvis en aktiv motstand mot å innlemme kvinner. Men fagbevegelsen var heller ingen radikal røst på kvinnesakens vegne, oppsummerer prosjektleder og Fafo-forsker Kristine Nergaard.
De første fyrstikker
I Norge blir gjerne startpunktet for fagbevegelsens kvinnehistorie satt til etableringen av Kvindelige Fyrstikarbeideres Forening i 1889. Dette ble fulgt av et prinsippvedtak om at kvinner kunne delta i fagforeninger det påfølgende år. Fram mot 1901 ble tjue rene kvinne-fagforeninger etablert.
De himmelvide lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skapte imidlertid ikke bare konflikt med arbeidsgiverne, men også innad i fagbevegelsen.
I 1901 toppet det seg for eksempel mellom kvinnelige og mannlige trykkeriansatte. I dette tilfellet utgjorde de lavtlønte kvinnelige «setterskene» en trussel for menns lønnsnivå, mens kvinnene på sin side fryktet for å bli skviset ut dersom prinsippet om likelønn ble tvunget gjennom i tariffavtalene. Da fagforeningen endte opp med å kreve likelønn, brøt kvinnene derfor ut.
Flere sentrale år og hendelser er samlet i en egen tabell.
Enkelte forsøk til tross: stort sett var arbeiderbevegelsens medlemmer – kvinner så vel som menn – lite opptatt av å rendyrke likestilling som tema for politisk kamp.
– Mange av pionerne innen kvinnesaken tilhørte jo borgerskapet. Og på denne tiden var fremdeles den grunnleggende motsetningen mellom arbeid og kapital, ikke mellom menn og kvinner, påpeker Nergaard.
Mannlige forsørgere
En annen milepæl forut for andre verdenskrig er LOs etablering av Kvinnenes kontor i 1909. Trolig var en sentral beveggrunn at man ønsket å demme opp for misnøye som kunne resultere i et rent kvinnelig fagforbund, slik man hadde sett skje i Danmark. Tross nok av oppgaver, fikk kontoret imidlertid en kort levetid, og ble smeltet sammen med Arbeiderpartiets kvinneforbund. Bevilgningene fra LO ble svekket og det faglige arbeidet likeså, ifølge Fafo-rapporten.
Spesielt økende arbeidsledighet i mellomkrigstiden bidro til å sinke likestillingens inntog. I 1925 påla LO-kongressen medlemmene å motarbeide at ektefellene var i arbeid dersom det ikke var strengt økonomisk nødvendig. I rene ord innebar det at hustruene skulle holde seg til hjemmet mens mannen arbeidet.
Det neste tiåret vokste et kvinneopprør mot denne politikken fram, men mønsteret skulle i stor grad vedvare, og i etterkrigstiden ta form i rollen som «husmor». Så sent som 1975 kunne kjønn bli offisielt brukt som begrunnelse for at kvinner skulle miste jobben, i dette tilfellet tretten kvinner ved Våler Skurlag.
Tross etableringen av LOs kvinnenemnd i 1940, og ansettelse av lønnet sekretær i 1949, ble målet om likelønn og utfasing av kjønnsbestemmelser i tariffavtalene først avtalefestet i 1961.
Første forbundsleder i 1977
Når det gjaldt representasjon i LO-systemet, skulle det gå like lenge før kvinnene fikk en formell plass ved bordet. I 1961 fikk kvinnesekretæren tale- og forslagsrett i LO-sekretariatet.
Helt til topps i forbundsledelsen kom den første kvinnen først i 1977 (Bente Wilmar i Norsk Sosionomforbund), deretter fulgt av Åse Kleveland i Norsk Musikerforbund i 1983. Liv S. Nilsson ble i 1982 valgt som leder i Norsk Kommuneforbund med formell tiltredelse i 1985.
– Lenge var det motstand mot egne grep og tiltak for å få kvinner inn i ledelsessjiktet. Man mente at dette var et ansvar de kvinnedominerte forbundene skulle ha, ikke LO på sentralt nivå, forteller Nergaard.
Motstanden mot kvotering var spesielt sterk, og er det fortsatt blant LOs medlemmer.
– Kvotering har alltid vært et omstridt tema. Ikke bare i fagbevegelsen, men også mange andre steder, sier Nergaard.
Punkterer familiemyte
 |
| LO-FORBUNDENES medlemmer fordelt på kvinner og menn. 1913–2012. Medlemmer i alt, inkludert ikke yrkesaktive.(klikk for full størrelse) |
 |
| ANDEL KVINNELIGE delegater på LOs kongresser 1913–2009, unntatt medlemmer av sekretariatet. Sammenholdt med andel kvinner i medlemsmassen.(klikk for full størrelse) |
De siste årene har LO hatt et flertall av kvinner blant sine medlemmer (51,5 prosent ved forrige årsskiftet) Når LO-kongressen i jubileumsåret går av stabelen, er 41 prosent av delegatene kvinner.
– Overraskende nok er andelen kvinner mindre på kongressen i år enn i 2009. Årsaken er ikke så lett å se. Men det har vært en tilbakegang i kvinneandelen blant de tillitsvalgte i flere forbund. I tillegg er fortsatt overraskende mange forbundsledere menn, sier Nergaard.
Spørreundersøkelser blant tillitsvalgte, som rapporten viser til, punkterer imidlertid myten om at kvinner i større grad enn menn føler vervene går på bekostning av ønsket familietid.
– Svarene i undersøkelsen viser overraskende få forskjeller mellom kjønnene. Kvinner er ikke mindre interessert i verv på høyere nivå. De trekker heller ikke noe mer enn menn fram familie og omsorg som grunner til å si nei.
Les også: Pensjon er viktist
Misnøye om likestilling?
Ifølge Fafo-rapporten mener kun 14 prosent av de tillitsvalgte at det per i dag er full likestilling i arbeidslivet. 43 prosent av kvinnene og 27 prosent av mennene mener LO må sette likestilling høyere på prioriteringslista.
– Vitner dette om en reell misnøye over fagbevegelsens politikk og forhandlingsløsninger?
– Det vet jeg ikke om det gjør. Likestilling er jo et stort og bredt begrep, men svarene vitner nok om at mange mener konkrete saker som likelønn og rett til heltid er sentrale tema som man bør fortsette å kjempe for. I tillegg mener kanskje noen at enkelte forbund bør rekruttere flere kvinnelige tillitsvalgte, sier Nergaard.
LES PORTRETTER av sentrale kvinner i fagbevegelsens historie:
Liv Buck, Sidsel Bauck, Esther Kostøl, Liv S. Nilsson, Ellen Stensrud, Gerd-Liv-Valla, Erna Hagensen, Kine Asper , Marlene Jørgensen
Les også: Stemmer som vokste seg sterke
Fakta: Likestilling og kvinnekamp i norsk historie
Les også: Likestilling i arbeidslivet – en fjern drøm
Alt om: Likestilling
Les hele rapporten her:
(kan også bestilles i bokform)
|
| Kristine Nergaard, Mona Bråten og Anne Mette Ødegård: |
 |
Oppdragsgiver: LO
|