I en ny Fafo-rapport har to forskere sett på omfang og særtrekk ved menneskehandel i arbeidslivet.
 |
FAFO-FORSKERNE Anette Brunovskis og Anne Mette Ødegård har skrevet rapporten Menneskehandel i arbeidslivet på oppdrag fra Oslo kommune og finansiert av KS. Denne artikkelen er en gjengivelse fra rapporten side 38 og utover.
|
I den forbindelse har forskerne samlet fire eksempler på rettspraksis innen dette feltet, og som vi her vil gjengi.
Merk at ikke alle dommene var rettskraftige da rapporten gikk i trykken, samt at en rettsbehandling endte i frifinnelse.
Rettspraksis
Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM) har utarbeidet en oversikt over dommer for perioden 2003 til 2019 (første tertial).
Den viser at det er avsagt 47 fellende dommer etter innføringen av straffebestemmelsen om menneskehandel i 2003. 45 av dommene er rettskraftige.
- 36 av sakene gjelder utnytting til prostitusjon eller andre seksuelle formål.
- 11 av sakene gjelder utnytting til tvangsarbeid eller tvangstjenester.
Av sistnevnte er det fire saker som gjelder tvangsarbeid (steinlegging, sesongarbeid, dagligvarehandel og restaurantdrift).
Blant de sakene som kommer inn under tvangstjenester, er vinnings- og narkotikakriminalitet, utnytting til tigging eller en kombinasjon av disse.
Fafo-rapporten ser nærmere på de fire sakene som omhandler tvangsarbeid, og hvor det har blitt domfellelse. Dommene fra Stavanger (restaurant) og fra Oslo tingrett i Lime-saken er ikke rettskraftige. Det vil si at dommene er anket.
I tillegg er det verd å se nærmere på en sak hvor det ikke ble domfellelse, fra Bergen tingrett i 2016. Utdragene her er laget på basis av dommene, som er hentet fra Lovdata.
Gjengivelsene av rettspraksis bygger på dommene (hentet fra Lovdata) samt oppsummeringen fra Koordineringsenheten for ofre for menneskehandel (KOM), datert 30. april 2019.
Felles i vurderingene av den situasjonen som arbeidstakerne har befunnet seg i, er:
- Arbeids- og lønnsforhold
- Bo- og sanitærforhold
- Grad av bevegelsesfrihet og isolasjon
- Maktbruk
- Underordnings- og avhengighetsforhold
- Konsekvenser ved å bryte ut av arbeidsforholdet (hvor byrdefullt det vil være)
Gartnerisaken
Denne dommen kom i juni 2017, og er den første saken om tvangsarbeid som Høyesterett har behandlet (HR-2017-1124-A).
De to dømte indiske mennene hadde fått indere til Norge for å arbeide som sesongarbeidere i gartnerier. Arbeiderne kom fra relativt fattige kår i India, og de kom frivillig tilbake til samme arbeidsgiver i Norge flere år på rad (fra 2008 til 2011).
I den konkrete vurderingen var det lagt vekt på at arbeidstakerne var grovt underbetalt, hadde dårlige arbeids- og levekår og var uten reell handle- og bevegelsesfrihet.
De forsto ikke norsk, hadde omtrent ikke noe nettverk og ingen egne penger. Arbeiderne bodde spartansk på gartneriets område, og tilbragte nær all tid der. De arbeidet opp mot 14 timer per dag, sju dager per uke, og lønna ble først utbetalt etter retur til India.
At utbetalingen først skulle skje når de kom tilbake til India, er, ifølge Høyesterett, det viktigste tvangsmiddelet mot å komme seg ut av arbeidsforholdet frivillig. De kunne risikere å tape hele lønna.
Det legges også vekt på at arbeidstakerne og familiene deres kunne få problemer i hjemlandet dersom de trosset arbeidsgiver.
I forbindelse med visumsøknadene, som ga arbeidstillatelse for seks måneder av gangen, ble det utarbeidet fiktive arbeidstilbud som ble presentert for norske myndigheter. De tiltalte oppbevarte arbeidernes pass mens de var i Norge, og hadde dessuten hånd om returbillettene. Arbeidstakerne visste at de deltok i et ulovlig opplegg, og at det kunne være risikabelt å påkalle myndighetenes bistand.
Det ble ikke benyttet fysisk makt, mishandling eller innesperring. Arbeiderne ble ikke lurt til Norge på falske premisser, men i dommen påpekes det at det eksisterte et over/-underordningsforhold som er ukjent i norsk arbeidsliv. Realiteten var at de var helt bundet til og avhengige av arbeidsgiver. Konklusjonen var det var «et press i systemet som gjorde at de ikke frivillig kunne komme ut av arbeidsforholdet».
To menn ble dømt til fengsel i henholdsvis fire år og seks måneder og tre år og to måneder for grov menneskehandel til tvangsarbeid. De fornærmede ble tilkjent erstatning for tapt lønn og 30 000 kroner hver i oppreisningserstatning.
Steinleggersaken
Denne rettskraftige dommen, som var den første om utnytting ved tvangsarbeid, skriver seg fra Jæren tingrett sommeren 2008. En britisk mann ble dømt for å ha utnyttet flere engelske personer til tvangsarbeid. Arbeidsgiver tilhørte en etnisk gruppe kalt «Travellers», som er omreisende storfamilier.
Arbeidstakerne var i utgangspunktet hjemløse, svakt fungerende og uten inntekt. De ble tatt til Norge for å utføre asfalt- og steinlegging.
Arbeidet var svært dårlig betalt, det var lange arbeidsdager på 12–14 timer og dårlige boforhold. De hadde ikke annet maskinelt utstyr enn en planeringsmaskin, og brukte ellers hakke og spade. «Fridager», som søndager, ble brukt til å oppsøke boliger med forespørsel om nye oppdrag.
En av arbeidstakerne fortalte at han fikk 300 kroner dagen i lønn, men ble så trukket 200 kroner i felleskostnader. All lønn ble utbetalt kontant daglig. Arbeidstakerne var under streng kontroll og ble truet med å bli slått eller drept dersom de ikke utførte arbeidet eller stakk av.
Til forskjell fra de tre andre sakene var disse arbeidstakerne EØS-borgere. Trusselen om å bli sendt ut av landet (på grunn av manglende arbeidstillatelse) dersom de varslet myndighetene, var derfor ikke til stede. Det levde imidlertid under trusler om gjengjeldelse, noe som førte til at en av arbeidstakerne fikk beskyttelse i Norge (hemmelig adresse).
Arbeidstakerne dro til Norge frivillig. I dommen heter det at samtykkene ses på som irrelevante, fordi det i fortsettelsen forelå en utnytting ved misbruk av sårbar situasjon.
Mannen ble dømt til fengsel i ett år og seks måneder.
Lime-saken (ikke rettskraftig)
Dette er den mest omfattende og trolig den mest kjente saken som har omfattet menneskehandel i Norge. Dommen fra Oslo tingrett kom i juni 2018. Tolv personer ble dømt for grov menneskehandel og en rekke andre straffbare forhold. Ti pakistanske menn ble utnyttet til tvangsarbeid i butikkjeden Lime. Flertallet kom fra Pakistan som lønnsspesialister, og de måtte betale penger for at arbeidsgiver skulle skaffe visum til Norge.
I dommen er det lagt til grunn at de reiste frivillig, og formålet var å få permanent oppholdstillatelse i Norge etter tre år. De jobbet 12–14 timer daglig, 6–7 dager i uka, for 10 000 kroner per måned.
I tillegg måtte de betale arbeidsgivers utgifter til skatt og arbeidsgiveravgift, som var beregnet ut fra en lønn på 500 000 kroner i året. Disse utgiftene var på ca. 21 000 kroner i måneden, og underskuddet ble gjort om til gjeld eller ble dekket av familiemedlemmer.
For dem som ikke bodde hos familie eller venner i Oslo, ble utgifter til husleie og mat mv. gjort om til gjeld til arbeidsgiver.
Flere utførte også private tjenester for de tiltalte. I tillegg ble det tatt opp lån og skaffet kredittkort i flere banker, som sto i arbeidstakernes navn.
De fleste arbeidstakerne hadde begrenset nettverk i Norge, snakket lite norsk og hadde dårlige engelskkunnskaper. De hadde ingen penger til eventuelt å kjøpe returbillett til Pakistan, og noen hadde heller ikke tilgang til eget pass.
I dommen heter det blant annet at kombinasjonen av betalte visumpenger, opparbeidet gjeld og utsiktene til permanent oppholdstillatelse i Norge innebar en kraftig innlåsingseffekt. Konsekvensene ved å bryte ut var store.
Tingretten mener at Lime-saken har mange av de samme elementene som Gartnerisaken (se ovenfor). Selv om arbeidstakerne ikke ble direkte lurt til Norge, så ble arbeidshverdagen mer krevende enn de var forespeilet.
Et annet likhetstrekk var frykten for å varsle myndighetene, siden arbeidstillatelsen kunne bli trukket tilbake.
Hovedmannen ble dømt til fengsel i ni år, fradømt rett til å drive selskap eller ha ledende stilling/styreverv og til å betale tilbake 42,6 millioner kroner til staten. De medtiltalte ble dømt til ulike fengselsstraffer, og én ble frifunnet.
Restaurant (ikke rettskraftig)
Et indisk ektepar ble i Stavanger tingrett i januar 2019 dømt for grov menneskehandel. De hadde fire indiske kokker som jobbet i restauranten 6–7 dager i uka, i inntil 10–12 timer per dag, med en lønn på ca. 5000–8000 kroner per måned.
Det var laget et fiktivt lønns- og kontraktsystem overfor arbeiderne og norske myndigheter.
Oppholdstillatelsen var knyttet til arbeid i restauranten, og de hadde dermed ingen reell mulighet til å avslutte arbeidsforholdet. Kokkene var avhengige av å få et sted å bo, og manglet kunnskap om norske forhold. Arbeidet ble dessuten utført under kritikkverdige fysiske forhold (lav takhøyde, manglende lys og ventilasjon).
I tillegg hadde ekteparet en afghansk mann som jobbet i oppvasken. Han fikk 10 000 kroner for et halvt års arbeid, og hadde verken oppholds- eller arbeidstillatelse. Denne mannen kunne ikke søke hjelp uten å sette seg selv i fare for å bli utvist, og han fortsatte i arbeidsforholdet selv om han ikke fikk lønn.
Ekteparet ble ikke dømt for menneskehandel overfor den afghanske mannen, men for brudd på overtredelse av utlendingsloven (§ 108). Det vil si bruk av utlendings arbeidskraft når vedkommende ikke har nødvendige tillatelser.
Mannen og kvinnen ble dømt til fengsel i henholdsvis to år og to måneder og ett år og seks måneder, samt til å betale erstatning og oppreisning til kokkene.
Renhold (frifinnelse)
En eier av en renholdsbedrift i Bergen (fra Sri Lanka, norsk statsborger) var tiltalt for å ha utnyttet tre menn (fra Bangladesh og Sri Lanka). De jobbet lange arbeidsdager under kummerlige forhold.
To av dem hadde fått endelig avslag på søknad om asyl, og hadde derfor ikke lov til å jobbe i Norge. Den tredje var tiltaltes bror og hadde bosettingstillatelse i Norge.
I dommen ble det lagt vekt på at arbeidstakerne hadde kommet frivillig til Norge og at de ikke ble kontrollert utenfor arbeidstiden. Et annet vesentlig punkt var at de manglet oppholdstillatelse og derfor ikke kunne tjene penger på lovlig vis.
En av arbeidstakerne jobbet om lag 80 timer per uke, med under 45 kroner i timelønn. Utbetalingene skjedde sporadisk og kontant.
Han kunne ikke komme ut av arbeidsforholdet siden han manglet oppholdstillatelse (avslag på asylsøknad), manglet norskkunnskaper, hadde lite skolegang og et begrenset nettverk. Bolig var også knyttet til arbeidsgiver.
Den andre arbeidstakeren (bror til arbeidsgiver) jobbet 12–16 timer per dag, og all lønn ble overført til konti som arbeidsgiver disponerte eller kontrollerte. Han hadde svekkede kognitive evner, kunne ikke norsk, og bodde i en bolig som var leid av broren.
Den tredje arbeidstakeren kom til Norge som enslig asylsøker, men hadde fått avslag på søknaden. Han gikk frivillig inn i arbeidsforholdet med den tiltalte arbeidsgiveren.
I dommen heter det at det er avgjørende for om det foreligger tvangsarbeid om fornærmede kan komme frivillig ut av arbeidsforholdet. Retten fant ikke at det forekom vold eller trusler mot arbeidstakerne, selv om de papirløse levde i frykt for å bli angitt til politiet.
Denne sårbarheten kunne utnyttes ved å tilby arbeidsvilkår som for andre ville være helt uakseptable.
Tvangselementet var likevel knyttet til at det ikke var et reelt alternativ å reise ut av landet.
Etter en samlet vurdering av omstendighetene i saken, konkluderte flertallet med at det ikke var ført tilstrekkelige beviser for at det forelå en tvangssituasjon der de fornærmede ikke frivillig kunne komme seg ut av arbeidsforholdet.
Fellestrekk i dommene
Felles for sakene med domfellelse er at de omfatter utnytting av utenlandske arbeidstakere, fra India, Pakistan og England. I saken hvor det ikke ble domfellelse, var arbeidstakerne fra Bangladesh og Sri Lanka.
Sammen med arbeidstakere fra India og Pakistan er disse fra såkalte tredjeland (utenfor EØS-området) og må ha oppholdstillatelse for å arbeide i Norge. Dette kan skape et større avhengighetsforhold til arbeidsgiver.
Et annet fellestrekk i sakene med domfellelse er at arbeidsgiverne hadde samme opprinnelse som de utnyttede arbeidstakerne (med unntak av den afghanske asylsøkeren i restaurantsaken), noe som i utgangspunktet kan ha ført til at det var skapt et tillits- og/eller avhengighetsforhold
Andre sider ved sakene er en felles oppfatning av over- og underdanighet i arbeidsforholdet, og at det skapes frykt for represalier i hjemlandet, for eksempel mot familien.
Flere artikler basert på rapporten: