Oppgjørsformer

Det finnes flere måter å gjennomføre oppgjørene på.

Forbundsvise oppgjør. De enkelte fagforbundene stiller selv krav og forhandler med sine respektive motparter på arbeidsgiversiden og tar stilling til forhandlingsresultatet.

Samordnet oppgjør. Det blir ført fellesforhandlinger i den private sektor under LOs ledelse direkte med NHO og holdt felles avstemming om forhandlingsresultatet. LO kan også opptre samordnet overfor andre arbeidsgivermotparter.

Kombinert oppgjør. Her er staten mer eller mindre  direkte direkte som en tredje part. Lønnstilleggene blir da sett i sammenheng med mulige offentlige tiltak. Det har opp gjennom historien for eksempel vært gitt skattelettelser, subsidier eller prisgarantier for å sikre at lønnstakernes kjøpekraft utvikler seg som forutsatt ved forhandlingene. Det har også vært statlige bidrag til sosiale ordninger, som avtalefestet pensjon (AFP) i 1990-årene og som ved pensjonsreformen i 2008.

Samordnet eller forbundsvise oppgjør. Betegnelsen samordnet eller forbundsvise oppgjør benyttes i første rekke om oppgjøret i den private sektor. Innenfor den offentlige sektor skjer det en permanent samordning gjennom LO Kommune og LO Stat, som er fellesorganisasjon for alle LO-forbund med medlemmer i sektoren

For de andre hovedorganisasjonene har spørsmålet om samordnet eller forbundsvise oppgjør tradisjonelt hatt begrenset betydning. For eksempel har ikke Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS) og Akademikernes Fellesorganisasjon (AF) den vedtektsmessige bakgrunn som LO har til å kunne opptre samlet på vegne av sine forbund/foreninger i privat sektor.

Frontfag

Begrepet frontfag har oppstått som betegnelse på avtaleområder som forhandler først. Resultatet vil i praksis ha betydning som normgiver for andre avtaleområder. I Norge har verkstedindustrien (i økende grad sammen med andre deler av privat sektor i LO) vært frontfag i hele etterkrigstida. Det er utøvelsen av disse to  rollene som gjerne kalles frontfagsmodellen.

Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene.

Den samfunnsmessige berettigelsen av et frontfag oppstår særlig når en ønsker samordning av lønnsdannelsen. I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning er ønskelig både for å unngå et uheldig lønnskappløp, men også for at det gir en jevnere fordeling av lønn enn om alle skulle forhandle for seg..

Brudd og mekling

Hvis avstanden mellom arbeidstakernes krav og arbeidsgiversidens tilbud er for stor, kommer det til brudd i forhandlingene. Partene mener at mulighetene for å komme fram til enighet er så små at det ikke har noen hensikt å fortsette. Et brudd i forhandlingene følges gjerne av et varsel om at de ansatte vil gå til streik fra en bestemt dato.

Hvis Riksmekleren mener at en varslet streik vil være samfunnsskadelig, skal han forby arbeidsstans inntil meklingen har vært foretatt. Riksmekleren må i så fall legge ned forbud mot streik innen to dager etter at han fikk melding om brudd i forhandlinene. Ti dager etter at forbudet blir lagt ned, kan hver av partene i tarifforholdet kreve at meklingen avsluttes. Meklingen skal da avsluttes innen fire dager, uansett om Riksmekleren finner grunnlag for å sette fram noe meklingsforslag eller ikke.

Ved meklingen er det mekleren som setter fram forslag til ny tariffavtale. Dette kalles et meklingsforslag. Som regel blir det anbefalt av partenes forhandlere før det legges fram.

Lønnsnemnd eller konflikt

Det hender at partene ikke blir enige ved mekling. De kan da bli enige om å la tvisten bli avgjort av frivillig lønnsnemnd. Hvis det ikke skjer, kan Stortinget vedta en særlov om at tvisten skal avgjøres av tvungen lønnsnemnd. Slikt vedtak gjøres normalt bare når en konflikt får store samfunnsmessige skadevirkninger, og som oftest først etter at konflikten har brutt ut.

Rikslønnsnemnda er oppnevnt av Regjeringen og består av partsrepresentanter og nøytrale personer. Det vedtaket lønnsnemnda gjør, er bindene for begge parter. Hvis partene ikke blir enige ved mekling, og saken ikke med en gang bringes inn for lønnsnemnd, blir det åpen konflikt, altså arbeidsstans. Begge partene i arbeidslivet har kampmidler til å presse motstandere med. Arbeidstakerne kan streike. Det betyr at de legger ned arbeidet. Arbeidsgivernes sterkeste kampmiddel er å stenge arbeidstakerne ute av arbeidsplassen. Det kalles lockout.

Rammen for oppgjøret

Grunnlaget for beregningene av lønnstillegg er lønnsnivået foregående år. For et LO/NHO oppgjør i år betyr det at vi ser på gjennomsnittlig timefortjeneste for fjoråret under ett. Årslønnsveksten vil si den økningen i årslønnen som vil finne sted som følge av tarifftillegg og lønnsglidning. Vi sammenlikner da gjennomsnittlig timelønn for hele kalenderåret med foregående år. Normalt vil årslønnen øke like mye som ”rammen for oppgjøret”.

Overhenget

Det at en regner på kalenderårsbasis og at lønnstilleggene kommer utover i året gjør det nødvendig å operere med begrepet ”overheng”. Overhenget sier hvor mye lønnsnivået ved utgangen av året overstiger årets gjennomsnitt.

Overhenget sier at selv uten lønnsøkning i år vil gjennomsnittslønnen for året som helhet ligge noe høyere enn gjennomsnittet for fjoråret. Det skyldes at lønnsnivået fra utgangen av året før holdes oppe i hele det påfølgende året, mens det året før bare gjaldt en del av året.

Dersom alle tillegg ble gitt 1. januar, ville overhenget bli null. Alle lønnstillegg som gis senere enn 1. januar, vil medføre et overheng til året etter. Overhenget blir større jo senere på året tillegget gis. På tilsvarende måte kan en beregne overhenget i prisutviklingen.

Lønnsglidning

All lønnsøkning som registreres i statistikken utover det som direkte følger av tariffoppgjøret på forbunds- eller hovedorganisasjonsplan, kalles lønnsglidning.

Den kan fremkomme ved blant annet:

• Lokalt avtalte lønnstillegg
• Personlige tillegg
• Økt ytelse ved prestasjonslønn
• Utbetaling av bonus

Lokalt avtalte tillegg er en viktig del av mange tariffavtaler og er særlig utbredt innen industrien, men finnes også i andre bransjer. Personlige tillegg til tariffavtalens satser er også vanlig blant mange grupper

Alle bransjer kan i prinsippet ha noe lønnsglidning, men det vil variere sterkt i omfang. For grupper som er regulativlønte (blant annet stat og kommune) eller ”normalsatser”, vil glidningen gjerne være liten i forhold til i industrien. Dette er bakgrunnen for at det ved tariffoppgjørene ofte har vært gitt større pr. dato tillegg for disse gruppene.

Generelt tillegg

Det generelle tillegget er et pr. dato tillegg som deles ut til alle som omfattes av oppgjøret. Det generelle tillegget eller pr. dato tillegget 1. april på 1,2 prosent slår bare ut med 0,9 på rammen fordi det kommer først i april og virker bare med tre fjerdedeler i 2012 (1,2 x ¾).

Garantitillegget

Garantitillegg er lønnstillegg som følger av lavlønnsgarantiordninger som fikk særlig utbredelse fra 1980. Garantitillegget skulle da sikre et gjennomsnittlig lønnsnivå på minst 85 prosent av industriens gjennomsnitt. Dette gis etter nærmere regler utviklet i de enkelte bransjer, til lavlønnsgruppene og vanligvis med virkning fra 1. oktober.

Kjøpekraft (disponibel inntekt)

Tall for utviklingen i kjøpekraften eller disponibel realinntekt har lenge hatt en sentral plass i forbindelse med tariffoppgjørene. Kjøpekraften skal gi uttrykk for hva en kan få kjøpt for lønna etter at skatter og prisstigning har tatt sitt. Når skatteprosenten normalt er den samme fra år til år, blir endringen i reallønn og kjøpekraft den samme.