Begrepet frontfag har oppstått som betegnelse på avtaleområder som forhandler først. Resultatet vil i praksis ha betydning for andre avtaleområder. I Norge har verkstedindustrien (i økende grad sammen med andre deler av privat sektor i LO) vært frontfag i hele etterkrigstida.

Andre områder har også sett seg tjent med å avvente frontfaget, noe de strengt tatt ikke alltid behøvde. Det kan fra deres perspektiv ha vært ønskelig både av hensynet til gjennomslagsmulighet og andre ressurser for å gjennomføre forhandlingene.

I Norge har det vært bred enighet om at slik samordning av lønnsdannelsen er ønskelig. Dette for å unngå et uheldig kappløp mellom ulike arbeidstakergrupper som gir for høy lønnsvekst og truer sysselsettingen. Når de fleste land har til dels mye høyere arbeidsløshet enn Norge kan dette i større eller mindre grad tilskrives at lønnsdannelsen fungerer dårligere. Dette gir seg utslag i at lønnsveksten raskt tiltar når arbeidsmarkedet blir strammere (arbeidsløsheten lavere). Det antas at selv ved en såpass høy ledighet som 7–8 prosent, vil lønnsveksten i mange land begynne å vokse «for mye».

Sammenhengen kan illustreres ved det som kalles «likevektsledighet» eller «strukturell arbeidsløshet». Kort sagt skal dette tallet indikere hvor lav arbeidsløsheten kan bli før pris- og lønnspresset blir «for stort». Dette arbeidsløshetsnivået kan ikke beregnes eksakt på en udiskutabel måte, blant annet fordi det kan endres over tid.

Arbeidsmarkedene fungerer imidlertid ulikt mellom land og at det er en fordel for sysselsettingen at denne indikatoren på arbeidsmarkedets virkemåte er lavest mulig.

I Norge har prinsippene for samordnet lønnsdannelse siden 1960-tallet vært formulert gjennom den såkalte hovedkursteorien eller Aukrust-modellen. Denne teorien tar som utgangspunkt at norske bedrifter må «gå like godt» som utenlandske. Lavere avkastning i Norge vil føre til satsing i utlandet fremfor innenlands. Dette medfører at reallønnsnivået hos oss ikke kan være høyere enn det som produktivitetsnivået gir grunnlag for. Dersom reallønnen vokser raskere enn produktiviteten, vil det føre til en gradvis nedbygging av konkurranseutsatt sektor.

• Hele samfunnsnotatet: Litt om frontfag og samordning (PDF)
  

Samordnet lønnsdannelse fremmer flere hensyn

Det er også andre hensyn enn sysselsettingen som taler for samordning av lønnsdannelsen. Også muligheten til å påvirke fordelingen og bl.a. ivaretakelse av hensynet til lavlønte arbeidstakere og likelønn blir da større. Det fordelingsmessige resultat blir mer tilfeldig og ulikt når lønnsdannelsen overlates til markedet. Det skjer gjennom individuelle avtaler eller forhandlinger for enkeltgrupper som ikke ser noen interesse i å medvirke til det som samlet sett kan være rettferdig og en fornuftig lønnsutvikling for økonomien som helhet («kollektiv fornuft»).

Den etterfølgende figur viser at lønnsforskjellene er mye mindre i Norge enn i land med mer desentral og markedsstyrt lønnsdannelse.

En tredje hovedbegrunnelse for å samordne lønnsdannelsen fra fagbevegelsens synspunkt er muligheten til å oppnå andre forhandlingsresultater som for eksempel utvidet ferie eller fritid. Særlig om en skal oppnå noe for brede medlemsgrupper, må en samle forhandlingsstyrken på et samordnet nivå og presse arbeidsgiversiden til det samme. Det er neppe tilfeldig at arbeidstida gjennomgående er lenger og mer arbeidsgiver-dominert i land uten samordnet lønnsdannelse (USA, Storbritannia, Irland, Australia) enn i land med større grad av kollektive løsninger.

En fjerde viktig begrunnelse er organisasjonenes mulighet til innflytelse over den økonomiske politikken. Det kan dreie seg om å knytte tariffoppgjørene til sosiale forbedringer med myndighetenes medvirkning (som etablering og utvikling av AFP) eller å styrke sysselsettingspolitikken gjennom dialog om statlige virkemidler. Ved at LO kan bidra til fornuftig styring av lønnsutviklingen skapes det også større spillerom for myndighetenes innsats, og en kan oppnå et virksomt samarbeid til beste for jobbene.

Muligheten til samordnet opptreden på vegne av arbeidstakerne kan være en like viktig kanal for samfunnsmessig innflytelse som det å mobilisere et høyt medlemstall. De fleste regjeringer vil se verdien av organisasjoner og institusjoner som kan bidra til samfunnsstyringen i en verden preget av sterke og ofte uberegnelige markedskrefter nasjonalt og internasjonalt.

Samordningen i Norge

Det som særlig har medvirket til samordningen av lønnsdannelsen i Norge gjennom frontfagsmodellen har vært:

• Hovedorganisasjoner som er parter i tariffavtaler og lønnsoppgjør på vegne av tilsluttede forbund
• Høy organisasjonsgrad og høy avtaledekning
• Sterk parallellitet i avtaleperiodenes lengde og utløpstidspunkt
• Sterk statlig medvirkning og samarbeid med partene i arbeidslivet
• Faste institusjoner som Regjeringens Kontaktutvalg for inntektsoppgjørene og TBU
• Riksmeklingsmannens sterke rolle og funksjon

Noen land har noe tilsvarende på disse punktene enkeltvis, men ingen med samlet sett så mange og sterke samordnende mekanismer:

Når det gjelder samordning gjennom forhandling på LO-nivå er forekomsten ulik (når vi ser på hovedtrekkene utenom offentlig sektor):

Når det gjelder statlig instituert meklingsinnslag er denne:

• Tvungen i Danmark, Finland og Norge
• Frivillig i Sverige
• Fraværende i Tyskland

Uravstemning over forhandlingsresultat blant medlemmene er heller ingen selvfølge:

• LO- Norge har det ved hovedoppgjør, men ikke ved mellomoppgjør
• LO-Sverige har ikke uravstemning

Industriens rolle

I det lange løp er det i mange land en tendens til at lønna i industrien setter en norm for lønnsnivået. Det har sammenheng med at industrien er den mest velorganiserte og internasjonale næringen hvor priskonkurransen er mest direkte og hvor lønnsutviklingen må henge sammen med produktivitetsutviklingen. Tjenestesektorene har ofte ikke samme mulighet til å øke produktiviteten. Mennesker lar seg ikke så lett erstatte med maskiner verken på hotell, restaurant, hos frisøren eller i taxien. Det samme gjelder skole, barnehage og annen omsorg.

Men skal industrien klare seg, må den ikke bare måle seg mot utviklingen i konkurrerende industri ute. Den må heller ikke bli «overkjørt» av andre sektorers lønnsutvikling innenlands. Da vil den istedenfor å bli utkonkurrert på pris overfor utlandet tape konkurransen om arbeidskraften her hjemme eller heve lønningene slik at konkurranseevnen på nytt forverres.

En utvikling som tjener industrien vil også være det som i lengden tjener de øvrige sektorer. Den er grunnlaget for bosettingen i distriktene, inntektsgrunnlaget for bygge- og anlegg, transport og annen tjenesteyting. Og svikt i disse vil ramme skatteinntektene, trygdeutgiftene og grunnlaget for offentlig sektor. Også i mange nærstående land har industrisektoren en normgivende rolle for lønnsutviklingen. Verkstedindustrien er da ofte frontfag, noe vi ser i Tyskland, Østerrike og de nordiske land. Det kan likevel være variasjoner i dette mønsteret.

Prinsipielt sett bestemmes rekkefølgen i forhandlingene av de berørte parter og tidspunktet for avtalenes utløpstider. Et hvilket som helst avtaleområde kan jo starte når de ønsker dersom de får arbeidsgivermotparten med på det. Når industrien har fått slik en sentral rolle, har det historisk sammenheng med næringens sterke produktivtetsvekst. Det har gitt rom for en stadig økende lønnsevne som en ikke ville finne i andre næringer. Arbeidstakerne har rett og slett hatt sterkest forhandlingsposisjon der, og de andre arbeidstakergruppene har sett seg tjent med å la industriarbeiderne «gå opp løypa».

Reallønnsutviklingen på 2000-tallet illustrerer poenget godt. Den har vært svært høy i en historisk sammenheng. Den har også vært mye større enn i de fleste andre land. Det er utenkelig at andre av de brede avtaleområder hadde kunnet oppnå en tilsvarende lønnsvekst.

Når LO og NHO gjennomfører samordnede oppgjør, blir flere avtaleområder frontfag. I dette området utgjør industrien «bare» rundt halvparten. NHO har vokst på andre områder og industrien har blitt redusert. På den annen side har områder utenfor industrien i større grad blitt internasjonalt konkurranseutsatt slik at LO-NHO området holder skansen godt som det «brede frontfag».

Ved forbundsvise oppgjør har det også i nyere tid vært vanligst med mer enn ett frontfag. Verkstedoverenskomsten som representant for konkurranseutsatt industri, og andre av Fellesforbundets områder der i alle fall ett har vært et lavlønnsområde. Det første har lagt en mal for den samlede lønnsveksten eller rammen. De andre har kunnet ha virkning som frontfag når det gjelder lavlønnsprofil og dermed fordeling innenfor rammen.

Forsterket samordning i 2014

Tilrådingen fra Holden III utvalget innebar på et av punktene en forsterking av frontfagets koordinerende rolle. Dette ble fulgt opp av partene etter meklingsresultatet i industrioverenskomsten våren 2014.

Da anslo NHO, i forståelse med LO, lønnsveksten samlet for arbeidere og funksjonærer i industrien i NHO-området til å bli 0,6 prosentpoeng lavere enn året før. Dette tilsa en årslønnsvekst på 3,3 prosent fra 2013 til 2014.

Den foreløpige rapporten fra TBU avgitt 16.februar peker mot både bra treffsikkerhet for dette anslaget og nær oppfølging av dette i andre forhandlingsområder.

Over mange år har lønnsveksten i Norge vært klart høyere enn i utlandet, bl.a. som følge av den svake utvikling i Europa etter finanskrisen.

Merlønnsveksten har imidlertid vist seg forenlig med en bra sysselsettingssituasjon. Det er til syvende og sist det beste uttrykk for utviklingen i konkurranseevnen. Bedriftenes inntektsandel har holdt seg godt oppe samtidig med at lønnsveksten har vært høy.

Dette skyldes en kombinasjon av bra produktivitetsvekst og at norske varer har hatt en gunstig prisutvikling. De to siste årene har særlig en fallende kronekurs bidratt. Hovedbildet over tid er en ganske stabil lønnsandel, det vil si stabil fordeling mellom arbeid og kapital.

• Hele samfunnsnotatet: Litt om frontfag og samordning (PDF-format)