Den høye medlemsandelen i nordiske fagbevegelser har blitt beskrevet som en sentral drivkraft for utviklingen av den nordiske modellen, med sterke velferdsinstitusjoner, arbeidstaker-vennlige institusjoner og relativt små lønnsskiller, oppsummerte Fafo-forsker Kristine Nergaard under sin presentasjon på et NordMod-seminar i Helsinki 18. februar.
NordMod 2030 er et prosjekt hvor nordiske forskere gransker den nordiske modellens anatomi og hvilke utfordringer den står overfor nå og i framtida.
– Dette «grunnfjellet» er fundamentet for høy tariffavtale-dekning, politisk makt gjennom trepartssamarbeidet og et institusjonalisert samarbeid med arbeidsgiverne på flere nivå i arbeidsmarkedet, vektla Nergaard.
Skrumpende fagforeninger
Helsinki-forsamlingen fikk se figurer og tabeller som viste at de nordiske landene lå på de fem øverste plassene over organisasjonsgraden i OECD-land, riktignok med en delt femteplass mellom Norge og Belgia.
Nergaard refererte til den amerikanske professoren Walter Galensons 1998-bok om nordisk fagbevegelse kalt «The World's Strongest Trade Unions».
I 2013 fant hun imidlertid grunn til å sette et lite spørsmålstegn etter Galensons tittel. Sett over tid pekte nemlig de nordiske grafene nedover. Fra 1999 har for eksempel den svenske organisasjonsgraden falt fra rundt 82 til 70 prosent.
– Norden ser ennå ut til å være et unntak. Men også her har man de siste 10-12 årene sett sviktende medlemstall også i de nordiske fagbevegelsene. Organisasjonsgraden har falt markant i Finland, Sverige og Danmark. I de to første landene ser dette ut til å ha stabilisert seg de siste årene, mens det har fortsatt å falle i Danmark, oppsummerte hun.
Island ble holdt utenfor, siden man ikke har tilgang på nyere tall fra øyriket.
Ny konkurranse
Ved siden av høy samarbeidsvilje fra arbeidsgiver-siden etter krigen, sterke fagforeninger «på gulvet» og tradisjon for organisering også blant høyt utdannede arbeidstakere, kan den i utgangspunktet høye organisasjonsgrad i stor grad tilskrives det såkalte Gent-systemet, forklarte Nergaard.
Dette innebærer at fagforeningene styrer sentrale økonomiske støtteordninger ved arbeidsledighet (à la dagpenger). Dette forklarer også hvorfor den norske organisasjonsgraden er lavere enn de andre nordiske landene, siden denne «arbeidsledighetsforsikringen» i Norge er en statlig ordning.
At medlemstallene synker kan derfor i en viss grad skyldes politiske endringer i dette systemet, hvor fagforeningene har blitt fratatt råderetten over disse ordningene, fortalte Neergaard, og oppsummerte det slik.
- Finland: har hatt uavhengige fond for arbeidsledighetsforsikring siden tidlig på nittitallet.
- Danmark: vekst i såkalte gule fagforeninger – som er rimeligere, men har langt mindre virkeområde enn tradisjonelle fagforeninger – i tillegg til at medlemmene i a-kassene er blitt «mindre verdt» f.eks. ved at arbeidsledighetstrygden er blitt lavere.
- Sverige: Dyrere kontingenter for arbeidstakere med høy risiko for arbeidsledighet. Mange har derfor forlatt både fagforeningene og forsikringsordningene.
En medvirkende årsak til fallende organisasjonsgrad fant hun også i strukturendringer i arbeidsmarked og i bedrifter:
- Mindre virksomheter i den private servicesektoren, «atypisk» arbeid, tjenesteutsetting («outsourcing»), arbeidsstyrkens sammensetting med mer.
- Langtidseffektene ses i alle de nordiske landene, med forbehold om Island.
Nergaard åpner også at endringen delvis kan skyldes ideologiske endringer: At interessen for medlemskap i fagforeninger ganske enkelt har minket mer eller mindre av seg selv.
Hvem faller fra?
Svikten i organisasjonsgrad har først og fremst skjedd på tre felt, fortsatte Fafo-forskeren. Disse beskrev hun slik:
Blant unge: Vil dette endre seg over tid, eller er interessen for organisering lavere?
I LO-forbund: Dobbel negativ effekt, både strukturelt på grunn av endringer i arbeidsmarkedene og på grunn av endringer i fondene for arbeidsledighetsfond.
Privat service-sektor: Preget av unge og/eller arbeidstakere med innvandrerbakgrunn, høy grad av deltidsarbeid – og generelt risikofylte arbeidssituasjoner.
Tariff under press?
Mye av denne utviklingen er nok de fleste klare over. Men hvordan den på sikt vil påvirke den nordiske modellen er noe Normod-prosjektet vil grave videre i.
Nergaard hadde like fullt to åpne spørsmål hun mente man måtte stille seg: Hvordan vil fallende medlemstall påvirke muligheten for å inngå tariffavtaler? Og: Finnes alternativer til tariffavtaler for lønns- og arbeidsforhold i deler av arbeidsmarkedet med svake eller manglende fagorganisering?
– Det første spørsmålet er relevant for alle land, men spesielt i Danmark hvor fagforeninger uten tariffavtaler har overtatt mange medlemmer. Dette kan også påvirke den danske tradisjonen for at reguleringer i arbeidslivet skjer ved tariffavtale, ikke lovgivning, sa hun, og fortsatte:
– Det andre spørsmålet er spesielt aktuelt I Norge, hvor fagorganisering og tariffavtale-dekning er lite til stede i sektorer som varehandel, hotell og restaurant og renhold. En annen utfordring for Norge er virksomheter med mange ansatte fra østeuropeiske EU-land, som fagforeningene har store problemer med å organisere, sa Nergaard.
Fafo-forskerens tall er bygget på 2010-notatet «Fagorganisering i Norden», ispedd oppdaterte tall for utviklingen de siste par år. Hele notatet er elektronisk tilgjengelig nedenfor.