Permitteringer, arbeidsledighet, konkurser og dype innhugg i statskassene: Koronakrisen har vært dramatisk også for de rike og velfungerende nordiske landene. Krisa ligger an til å bli det største sjokket vi har blitt utsatt for i moderne tid.
Store oppgaver står i kø. Krisa kan bli langvarig og et kraftig fall i bruttonasjonalprodukt (BNP) er ventet. Hvilke trusler, utfordringer og muligheter vil den nordiske modellen kunne stå overfor i kjølvannet av koronakrisa?
Det er det store spørsmålet et nytt Fafo-notat forsøker å belyse, på oppdrag fra SAMAK, Arbeiderbevegelsens nordiske samarbeidskomité.
|
«Den nordiske modellen»?
Notatet er skrevet som en forlengelse av at Fafo fram til 2014 ledet et stort nordisk forskningsprosjekt, NordMod 2030. Prosjektet kartla og analyserte den særegne samfunnsmodellen som vi i Norge og våre nordiske naboland har bygget opp – «den nordiske modellen». Sentrale stikkord er likhet og tillit, høy organisasjonsgrad, sterk koordinerings- og samhandlingsevne, høy sysselsetting og gode velferdsordninger.
|
Modell til unnsetning
Det er for tidlig å si hvordan koronakrisa vil påvirke Norden på lang sikt. Likevel: Så langt har den nordiske modellen mobilisert og vist styrke, ifølge gjennomgangen.
Under krisa har myndighetene i de nordiske landene, i samarbeid med partene i arbeidslivet, raskt vedtatt omfattende tiltakspakker for å dempe de personlige og samfunnsmessige konsekvensene av koronapandemien.
 |
| FORSKERNE Tone Fløtten og Sissel C. Trygstad er hovedforfattere for Fafo-notatet. |
– Dette er i tråd med hvordan den nordiske modellen også tidligere har bidratt til at Norden har kommet godt og raskt ut av tidligere kriser. Gjennom samarbeid og koordinering av modellens tre grunnpilarer har man evnet å finne løsninger som har sikret landenes økonomi og befolkningens levekår, skriver Fafo-forskerne i notatet.
At det er sterk oppslutning om de grunnleggende verdiene som modellen bygger på, er en viktig forklaring på at man klarer å samarbeide om løsninger. Oppslutningen om disse verdiene har ikke sunket i tidligere kriser, og foreløpig er det ikke indikasjoner på at verdigrunnlaget er i endring under denne krisa.
Men Norden kan ikke hvile på laurbærene, ifølge forskerne:
Gjennom trepartssamarbeidet og den nordiske modellens institusjonelle særtrekk må man finne løsninger for å gjenopprette økonomien, sikre sysselsettingen, sikre et godt helse- og velferdstilbud og understøtte den grønne omstillingen.
|
Spørsmål for arbeidslivet
Høy grad av sysselsetting er et viktig kjennetegn ved arbeidsmarkedene i Norden. I tidligere kriser har sysselsettingen sunket, om enn forbigående. I kjølvannet av finanskrisa tok det flere år før Danmark og Finland var oppe på det samme nivået som de hadde i 2008.
Det er for tidlig å si noe om utviklingen denne gangen, understreker Fafo-forskerne. Omfanget av koronakrisa tilsier at det denne gangen kan bli vanskeligere. Arbeidsledigheten nådde våren 2020 tosifrede tall i flere av landene, samtidig som det over tid har vært tegn til en reduksjon i sysselsettingen i flere av landene.
Tidligere studier har vist at kriser rammer skjevt. Arbeidstakere med lav utdanning, unge, de i atypiske jobber og innvandrere/arbeidsinnvandrere er mer utsatt enn andre. I Norge viser en studie gjennomført etter at pandemien slo inn nettopp en slik utvikling, mens den i Sverige (foreløpig) har rammet bredere.
Forskerne setter flere spørsmålstegn ved utviklingen som følge av koronakrisa:
- Vil vi se en økning i atypiske ansettelser? Eller vil faste hele stillinger fortsatt vil være den foretrukne bemanningsstrategien blant nordiske arbeidsgivere?
- Vil kravene til effektivitet og tempo tilta ytterligere, og hva dette i så fall vil bety for arbeidstakerne og arbeidsmiljøet?
- I hele Norden vil økt digitalisering påvirke næringsstrukturen, arbeidsmarkedet og jobbene våre i årene framover. Koronakrisa har forsterket denne driveren. Økt netthandel, bruk av ulike former for kommunikasjonsplattformer og hjemmekontor har tiltatt kraftig. Hvem som får ta del i denne utviklingen, vil være et viktig spørsmål i tiden som kommer.
Utfordringene vi ser konturene av, er ikke nye, men kan bli kraftig forsterket som følge av pandemien, fortsetter de:
... dersom partene benytter de virkemidlene som lov- og avtaleverket gir, kan det være mulig å motvirke at de mest sårbare er de som må betale regningen. Dette vil i tilfelle kreve et aktivt trepartssamarbeid.
|
Samarbeid på vaklende medlemsmasse?
Nettopp trepartssamarbeidet – maktfordelingen og samarbeidsevnen mellom organiserte arbeidstakere, arbeidsgivere og staten – blir trukket fram som en essensiell bestanddel av den nordiske modellen. Trepartssamarbeidet er en viktig forklaring på at også koronakrisa ble møtt av et velorganisert forsvar i arbeidslivet.
Partene i arbeidslivet og partiene har vist at de kan samarbeide om uforutsette hendelser. Under pandemien har de tre partene spilt hverandre gode. Dette er viktige erfaringer å ta med seg når man snart skal ta fatt på etterarbeidet og utfasing av tiltak, poengterer forskerne.
|
Denne evnen hviler på et jevnbyrdig partsforhold. At så mange arbeidstakere vedblir å fagorganisere seg er langt fra garantert i framtida. Svekket organisasjonsgrad og avtaledekning er allerede et trekk som går igjen i alle de nordiske landene.
Det er en risiko at denne utviklingen forsterker seg ytterligere, men utviklingen kan også gå den andre veien, ifølge notatet:
- Et mulig utfall er at koronakrisa setter fagbevegelsen under ytterligere press. Dersom den globale økonomien kollapser, kan arbeidsledigheten bite seg fast. Dette kan redusere medlemsmassen og dermed svekke maktposisjonen til fagbevegelsen. Medlemsmassen kan, som nevnt over, også bli redusert ved endret næringsstruktur og større omfang av atypisk arbeid.
- På den andre siden kan en periode med rask økning i arbeidsledighet vise nytten av å være fagorganisert. Koronakrise kan dermed også føre til en styrking av fagbevegelsen i de nordiske landene.
Les også: Seks nøtter for Nordens fagbevegelse (2014)
Vedlikehold for styrket samarbeid
Hvordan oppslutningen rundt trepartssamarbeidet vil være noen år fram i tid er et svært interessant spørsmål. Svaret vil blant annet bero på hvor krisa rammer, hvilke bransjer som berøres hardt og mindre hardt, og hvilke nye områder som vil vokse fram i etterkant av pandemien.
For arbeidslivets parter er det viktig at nye næringer og nye typer arbeidstakere oppfatter det å være organisert og å være omsluttet av en tariffavtale som relevant. I tillegg må de politiske løsningene som trepartssamarbeidet frambringer oppfattes som legitime, understreker forskerne.
Samtidig må de politiske partiene og myndighetene være villige til å både ta og å være åpen for nye initiativ som kan videreutvikle trepartssamarbeidet. Her vil kompetanseutvikling stå sentralt. Samfunnene i Norden forandrer seg fort. Digitalisering og teknologisk endring gjør at kompetanse blir en av de viktigste faktorene i dagens og morgendagens arbeidsliv.
En oppgradering av arbeidstakernes kompetanse og faglighet vil kunne motvirke en mer permanent todeling av arbeidsmarkedet. Samarbeidsvillige parter og politisk vilje er påkrevd for at de som trenger det mest får ta del i en oppgradering av egen kompetanse og faglighet, og at de nordiske landene fortsatt skal være effektive, innovative og konkurransedyktige.
– Svaret ligger i politikken
Begrepet den nordiske modellen brukes gjerne på tvers av det politiske spekteret og det vises gjerne til modellen for å forklare hvorfor vi takler kriser så godt.. Det Fafo-ledede NordMod-prosjektet identifiserte likevel en rekke underliggende «sprekker» i den nordiske modellens «grunnpilarer» – de grunnleggende forutsetningene for vår samfunnsmodell.
«Sprekkene» var forhold og utviklinger som kunne bidra til at dens effektivitet ble bremset, og i verste fall at den begynte å falle sammen.
Koronakrisa har synliggjort noen av sprekkdannelsene i modellen, ifølge Fafo-forskerne. Spørsmålet er om krisa vil ende med å forsterke dem – eller tvert om skaper et handlingsrom for å tette dem.
Alt dette avhenger av hvilke politiske valg som treffes, understreker de:
Da må i tilfelle styringsdyktige partier og koalisjoner bidra til fornyelse og finne løsninger på nasjonale og internasjonale utfordringer og sikre rettferdige og bærekraftige samfunn. Den nordiske modellen er i kontinuerlig endring, og det må den fortsette å være. Den trenger vedlikehold og fornyelse.
I stedet for å tenke på modellen som en statisk samfunnsmodell kan den ses om en metode man kan ta i bruk for å løse internt oppståtte og eksternt påførte utfordringer som koronakrisa kan synliggjøre.
Hvilke «sprekker» skaper bekymring?
Siden 2014 har noen av utfordringene de nordiske landene står overfor blitt tydeligere. Fafo-forskerne oppsummerer det slik:
- Landene sto overfor en flyktningkrise i 2015.
Til Sverige kom det over 160 000 asylsøkere dette året, mens det kom over 80 000 til de øvrige nordiske landene. I alle landene har arbeidsmarkedsintegreringen av personer med flyktning- og innvandrerbakgrunn lenge blitt diskutert, og denne diskusjonen ble forsterket under flyktningkrisa. Hvordan skulle man lykkes med å integrere et stort antall asylsøkere i samfunn og arbeidsliv, og hva var konsekvensene for de nordiske velferdsstatenes bærekraft dersom man ikke lyktes med dette?
- Digitaliseringen har for alvor skutt fart.
Diskusjonene om digitalisering dreier seg ikke bare om bruk av digitale (arbeids)verktøy og kunstig intelligens, de dreier seg også om arbeidsbetingelser, arbeidsplasser og fordelingseffekter i et mer digitalt samfunn. At digitaliseringen skaper store omstillingsbehov, er opplagt.
- Klimautfordringene har blitt satt ettertrykkelig på dagsordenen.
Alle landene undertegnet Parisavtalen i 2015 og forpliktet seg dermed til å redusere klimagassutslippene. Avtalen understreker viktigheten av å lykkes med en grønn omstilling i Norden.
- Det er en vedvarende bekymring for økt ulikhet.
Siden 2013 har inntektsulikheten økt i alle de nordiske landene unntatt Finland. I Norge har også lønnsulikheten økt betydelig, mens det har vært moderate endringer i de andre landene. En samfunnsmodell der noen blir hengende etter i den økonomiske utviklingen, kan skape grobunn for misnøye og sosial uro.
- Verdigrunnlaget forvitrer?
Det har blitt diskutert om selve verdigrunnlaget til den nordiske modellen og de nordiske landenes «sammenhengskraft» står på spill. Blir oppslutningen om kollektive løsninger svakere, får populistiske krefter større innflytelse, og svekkes tilliten? Populismen er på frammarsj i Europa, og ytterliggående partier får større oppslutning, ikke minst i enkelte østeuropeiske land. I Norden er det politiske bildet mer stabilt, men i kriser kan populistiske ideer få fotfeste.
|
Flere korona-artikler: