I stikkordsform kan vi si at den nordiske modellen har følgende kjennetegn:

• Små inntektsforskjeller
• Stor tillit til politiske institusjoner
• Høy sysselsetting
• Høy organisasjonsgrad på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden og et godt utbygd avtalesystem
• Et disiplinert system for å håndtere interessekonflikter og lønnsforhandlinger
• Høyt skattenivå
• En utbygd velferdsstat med goder som omfatter alle
• Høy produktivitet og stor omstillingsevne i næringslivet

Bakgrunn

I flere av de nordiske landene ble motsetningene mellom klassene – altså arbeidere og bedriftseiere – i første halvdel av 1900-tallet dempet ved at det ble inngått såkalte hovedavtaler mellom organisasjonene i arbeidslivet. I Norge skjedde dette i 1935, ved inngåelsen av Hovedavtalen mellom Landsorganisasjonen i Norge (LO) og Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO), en avtale som også kalles «arbeidslivets grunnlov».
Disse avtalene skapte grunnlag for å løse konflikter, og slik kunne man redusere bruk av kampmidler som streik og lockout

I 1933 inngikk de danske sosialdemokratene og det borgerlige Venstre en avtale, «Kanslergadeforliget», som garanterte parlamentarisk stabilitet og statlige støttetiltak for økonomien. I løpet av noen få år hadde samtlige nordiske land inngått slike kriseavtaler mellom sosialdemokratene og særlig den utkantbaserte delen av de borgerlige.

Samarbeidsånden førte til at det ble utviklet omfattende velferdsstater og et arbeidsliv preget av sterke organisasjoner og et tett partssamarbeid. Disse grunntrekkene har bestått under regjeringer av skiftende farge og er bakgrunnen for at det er meningsfylt å bruke «den nordiske modellen» som fellesbetegnelse, selv om det er forskjeller mellom landene.

Alle de nordiske landene har en åpen økonomi mot omverdenen, med stor utenrikshandel, store nasjonale investeringer og konkurranseutsatt industri. Sysselsettingsgraden ligger på rundt 75 prosent i Norden (andel av befolkningen mellom 15 og 64 år som er i arbeid). Dette skyldes særlig at kvinner er i arbeid i omtrent like stor grad som menn. Fødselspermisjoner og utbygging av barnehager er viktige forutsetninger for at kvinner kan delta i arbeidslivet på lik linje med menn

Forutsetninger for den nordiske modellen

Partenes vilje til å se at det er en sammenheng mellom lønnspolitikk, velferdsstat og den generelle økonomiske politikken, er en viktig forklaring på og en forutsetning for den nordiske modellen. Det sosiale sikkerhetsnettet og partenes rolle i lønnsdannelse og produktivitetsutvikling har gjort det mulig å føre en økonomisk politikk som fremmer vekst, omstilling og rettferdig fordeling. Den nordiske modellen i flere tiår gitt de nordiske landene et brutto nasjonalprodukt per innbygger som ligger helt i teten internasjonalt.

Arbeidsmarkedspolitikken i Norden er preget av den svenske Rehn-Meidner-modellen, som hadde som mål å ha lav arbeidsledighet, lav prisstigning, høy vekst og jevn inntektsfordeling. Markedskreftene i samspill med avtalefestede lønninger på nasjonalt nivå skal sikre at ulønnsomme og lite produktive bedrifter (som ikke kan betale avtalt lønnsnivå) konkurreres ut. Samtidig skal en aktiv arbeidsmarkedspolitikk sørge for at ledig arbeidskraft flyttes til mer produktive virksomheter.   

Høy oppslutning om arbeidslivets organisasjoner – at mange er organisert − er en forutsetning for måten arbeidslivet fungerer på i de nordiske landene. Andelen fagorganiserte i Norden ligger på mellom 50 og 80 prosent, noe som er høyere enn i de aller fleste andre europeiske land. Arbeidsgiverne er også gjennomgående godt organisert. Forholdene på arbeidsplassene og partssamarbeidet, både sentralt og lokalt (på den enkelte arbeidsplass), avhenger også av arbeidsgivers holdninger til organisering og fagforeningsvirksomhet.

Tankegangen er at nødvendig utvikling av virksomhetene henger nært sammen med forholdene for arbeidstakerne: Et bedre arbeidsmiljø og en tillitsfull arbeidsstokk gir gjerne mer innsatsvilje, lavere fravær og færre skader.

I tillegg vil et samarbeid mellom partene lokalt kunne legge bedre til rette for omorganisering, kompetanseheving og omstilling – og til sjuende og sist høyere produktivitet. Gjensidig tillit og respekt er også en forutsetning for å finne gode løsninger i krisesituasjoner.

Offentlige trygdeordninger lager et sikkerhetsnett, som igjen kan bidra til høyere mobilitet i arbeidsmarkedet (altså at folk faktisk tør å skifte jobb) og omstillingsvilje (nye oppgaver, videreutdanning m.m.). I Norden har det vært forholdsvis lett å permittere og si opp ansatte, men de oppsagte blir ivaretatt gjennom arbeidsledighetstrygd og arbeidsmarkedstiltak. Det gir trygghet for arbeidstakerne og fleksibilitet for arbeidsgiverne, og har inspirert EUs tanker om en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, gjennom begrepet flexicurity (sammensetning av ordene flexibility og security).

Den nordiske modellen dreier seg også om en politisk kultur – altså om felles holdninger og normer, både om hva vi skal søke å oppnå og hvordan vi bør opptre. Høy grad av sosial likhet er sentralt i slike samfunn – i tillegg til at likheten aksepteres. I tillegg kreves en gjensidig anerkjennelse og respekt mellom grupper (selv om man ikke nødvendigvis er enige). Dette gir en stabil maktbalanse.

Ulikheter mellom de nordiske landene 

Noen hevder at det tross alle likheter er så store forskjeller mellom de nordiske landenes systemer, at det er vanskelig å snakke om en «nordisk modell». Organisasjonsgraden (det vil si andelen fagorganiserte) er for eksempel vesentlig høyere i Sverige, Danmark og Finland enn den er i Norge. Dessuten foregår mer av lønnsforhandlingene lokalt i Sverige og Danmark sammenliknet med Norge.

Finland og Island skiller seg ut ved å ha en omfattende bruk av allmenngjøring av tariffavtaler. Det vil si at resultatene fra forhandlingene gjøres gjeldende for alle – uavhengig av om arbeidstakerne er dekket av en tariffavtale eller ikke. I Norge er allmenngjøring av tariffavtaler tatt i bruk i noen bransjer (bygg, verft, landbruk og renhold).

I Sverige og Danmark er det mer vanlig med avtaleregulering enn med lover på arbeidslivets område enn det er i Norge (for eksempel regler for stillingsvern og midlertidige ansettelser). Staten har også en mer tilbaketrukket rolle når det gjelder tvisteløsning og inntektspolitikk i Sverige enn i Danmark og Norge.

I sitt forhold til EU har de nordiske landene valgt forskjellig tilnærming. Sverige, Danmark og Finland er medlemmer. Norge og Island er tilknyttet EU gjennom EØS-avtalen. Finland har dessuten tatt i bruk EUs felles valuta, euro. Landene har også opp gjennom årene blitt styrt av partier med ulik ideologi, men dette har så langt ikke rokket ved de grunnleggende trekkene ved den nordiske modellen.

Har du spørsmål til en av Fafos forskere om dette temaet, så send en e-post til [email protected]