Høye lønnskostnader blir en prøvelse for den norske forhandlingsmodellen i årene framover. Dessuten er den norske arbeidslivsmodellen avhengig av at flere ansatte i servicesektoren og at arbeidsinnvandrere fagorganiserer seg, påpeker Fafo-forskerne som står bak landrapporten om Norge – Ombyggingens periode.  

Rapporten ble lagt fram 16. april, som en del av det nordiske forskningsprosjektet NordMod 2030.

Et annet potensielt kritisk punkt, er at de gjennomsnittlige timelønnskostnadene nå ligger 69 prosent over våre handelspartnere i EU, og 38 prosent over nivået i Norden. Dette vil stille forhandlingssystemet overfor store prøver.

– En videre utvikling av en sterk olje- og gassektor bidrar til at disse forskjellene vil holde seg, sier prosjektleder Jon M. Hippe.

Organisering under press

Den norske modellen bygger blant annet på at det finnes sterke organisasjoner i arbeidslivet. Hvis fagorganiseringen i privat sektor fortsetter å synke, kan det bli vanskelig å opprettholde en sterk ansvarlig fagbevegelse, gode partsforhold og kollektiv koordineringsevne i arbeidslivet, ifølge rapporten.

En fortsatt sterk arbeidsinnvandring vil forsterke denne utfordringen.

– Fagbevegelsenes rolle i politikkutfordringen i Norge er trolig helt unik i europeisk sammenheng. Og dette er en viktig forutsetning for den norske modellen, sier Hippe.

Ny strid om arbeidslovgivning?

I 2005 kom regjeringen Bondevik II med forslag til ny arbeidsmiljølov. Her ble det blant annet foreslått å gjøre det enklere å ansette midlertidig og myke opp reglene for overtid.

Disse to forslagene møtte sterk motbør i fagbevegelsen. Da den rødgrønne regjeringen tok over i 2005, ble disse forslagene lagt bort.  

Ett viktig spørsmål er om vi får nye stridigheter om arbeidslovgivningen dersom det blir en ny borgerlig regjering etter valget til høsten. Noen av konfliktene kan komme til å dreie seg om stillingsvern, arbeidstidsregler og reguleringer for å motvirke lavlønnskonkurranse og sosial dumping.

Hva har preget de siste 20 årene?

Gjenreising av frontfagsmodellen (som innebærer at konkurranseutsatt industri bestemmer normen for lønnsveksten) og tett trepartssamarbeid er to viktige bærebjelker i norsk arbeidsliv de siste 20 årene.

Yrkesaktiviteten blant kvinner har fortsatt å vokse, men utfordringene på likelønnsområdet er fremdeles store.

I 2004 ble EU – og dermed EØS-området -  utvidet med ti nye medlemsland, noe som har ført til mange arbeidsinnvandrere har kommet til Norge.

Flere stikkord om norsk arbeidsliv 1990-2012 er som følger:

• Inngangen til 1990-tallet: krise og usikre framtidsutsikter. Krise innen finans, bolig og bankvesenet. Stort fall i industriproduksjon, høy arbeidsledighet og høye renter.
• 1990-tallet: Trepartssamarbeid om det såkalte «Solidaritetsalternativet» (moderate, koordinerte lønnsoppgjør)
• Tilpasning til EUs indre marked og regelverk gjennom EØS-avtalen (trådte i kraft i 1994)
• Konsolidering av frontfagsmodellen. Frontfag betyr at konkurranseutsatt industri bestemmer normen for lønnsveksten.
• Sterk sysselsettingsvekst
• Forbudet mot innleie av arbeidskraft er opphevet
• Høy arbeidsinnvandring etter EU-utvidelsen i 2004
• Tiltak mot lavlønnskonkurranse og sosial dumping i forbindelse med arbeidsinnvandringen, men tendenser til todeling av arbeidsmarkedet
• Vedvarende likelønnsutfordring mellom kvinner og menn
• Den norske organisasjonsgraden har falt med fem prosentpoeng fra 1990 til 2011 – fra 57 til 52 prosent
• 70 prosent av lønnstakerne er omfattet av en tariffavtale
• Allmenngjorte tariffavtaler i bygg, verftsindustri, landbruk og renhold

• Les også: Sårbare kår for nordisk balansekunst
• Les også: Fristillingens tiår
  
• Les også: – Må demme opp for nye skattetap
• Les også: Er formsvikten over for nordisk 'topp fem'?
• Bakgrunn om: Den nordiske modellen
  
• Bakgrunn om: NordMod 2030

• Alt om: Den nordiske modellen