Siden 1990 har den «svenske modellen», i likhet med de andre nordiske landenes samfunnsmodeller, gjennomgått en rekke små og store omformende øyeblikk.
Noen av de økonomiske og politiske endringene kan sies å uthule grunnmuren til det som gjerne kalles «folkhemmet», ifølge den svenske landrapporten Modell i förändring, en utgivelse under det fellesnordiske forskningsprosjektet NordMod 2030 .
Bekymringsverdige forhold som det legges vekt på er blant annet:
- Høy arbeidsledighet
- Færre fagorganiserte
- Mer differensierte velferdsytelser med tidvis mindre dekning
Tre smell for partssamarbeidet
Som i de andre nordiske landene, regnes gjerne sentraliserte forhandlinger, tariffavtaler og faglig samarbeid mellom arbeidslivets to parter som en bærebjelke i den svenske modellen.
 |
| FORFATTERNE:Dosent Tomas Berglund (Göteborg Universitet) og forsker Ingrid Esser (Stockholm Universitet) har skrevet landrapporten |
Fra 1990 til i dag, er det særlig tre hendelser som på kort eller lang sikt har lagt press på denne forhandlingsmodellen, ifølge rapporten:
- Svenska Arbetsgivareföreningen (SAF) besluttet på begynnelsen av nittitall å droppe sentrale forhandlinger.
Bestemte seg for heller å overlate dette til de enkelte forbund eller foretak. De trakk seg også ut av ulike samarbeidsorganer. SAF endte med å fusjonere og danne den nye organisasjonen Svenskt Näringsliv.
- Nedgang i fagorganisering blant arbeidstakerne.
Skyldes voksende tjenestesektor og flere midlertidige stillinger. Kulturelle endringer spiller også trolig inn. En siste viktig årsak er de mer differensierte medlemsavgiftene som fulgte i kjølvannet av 2007-reformen av Arbetslöshetskassa (a-kassa). Dette rammet først og fremst svensk LO, hvor medlemsavgiftene økte merkbart.
- En dom i EU-domstolen samme år, i 2007.
«Lex Laval»
Dommen nevnt i det siste punktet satte et stort spørsmålstegn ved det svenske lovverkets handlingsrom når det gjelder å bekjempe sosial dumping og lavlønnskonkurranse.
Sverige har, i likhet med Norge, ikke har noen lovpålagt minstelønn. Men Sverige manglet i tillegg lovtilgang til allmenngjøring av tariffavtaler.
Dette hullet er forsøkt bøtt på, men den nye loven som ble nedfelt, «Lex Laval», har blitt kritisert for som svak.ILO har også kritisert denne.
Fagforeninger er spesielt kritiske til at de av EU-lovgivningen forhindres fra å ty til arbeidskamp overfor foretaks bruk av utstasjonert arbeidskraft.
En ny offentlig svensk utredning er underveis.
Ledighet og rasjonalisering
En forutsetning for at dagens svenske velferdsstat skal overleve er høy sysselsetting.
Siden den dype krisen på nittitallet, har Sverige opplevde perioder med høyt handelsoverskudd og lav inflasjon. Utenlandsgjelden er redusert betraktelig.
Parallelt har imidlertid arbeidsledigheten vært høy, stort sett langt over det tradisjonelle målet om 3 prosent.
Forhold som preger det svenske arbeidsmarkedet er blant annet:
- Sterkt rasjonaliseringstrykk mot industrien; færre jobber i sektoren
- Lavere investeringsvilje, mindre satsing på forskning og utvikling
- Lav rente siden finanskrisa; få muligheter til å bruke denne som ytterligere stimulerende verktøy. Vekst i privat gjeld.
- På den lyse siden er tjenestesektoren i vekst, noe som bøter på krymping i antallet jobber i industrien. Her finner man imidlertid en kime til økt polarisering i arbeidsmarkedet, siden tjenestesektoren innebærer vekst i antallet lavlønnsjobber.
Andre veier til jobbvekst?
Rapporten ser på muligheten for å kombinere tilstrekkelig lav inflasjon med økt sysselsetting. Dette krever imidlertid endringer i den makroøkonomiske politikken, og da uten å bryte med EUs budsjettkrav.
Forskerne stiller spørsmålstegn ved om oppskriften til dagens borgerlige regjering – stimulering ved kutt i skattet, arbeidsgiveravgift og «jobbskatteavdrag» – er gunstig for å skape flere jobber i konkurransesituasjonen som Sverige befinner seg i.
Alternative strategier som de nevner kan være å:
- flere jobber gjennom offentlige investeringer, for eksempel innen infrastruktur. Offentlig sektor står for øvrig i dag for langt færre arbeidsplasser enn den tidligere har gjort.
- øke mobiliteten i arbeidsmarkedet; kjappere og bedre kryssing av kompetanse og behov. Svenske arbeidsgivere sliter med å finne riktig kompetanse, samtidig som at arbeidstakerne i snitt har et høyt utdanningsnivå, men som ikke matcher arbeidslivets behov.
- utnytte bedre kompetansen som innvandrerne sitter inne med
Standardtrygghet under press
Som i Norge, har den svenske modellen vært bygd på høy sysselsetting og prinsippet om at staten direkte eller indirekte borger for at den enkelte har et økonomisk sikkerhetsnett i tilfelle sykdom, alderdom eller arbeidsløshet.
Samtidig har staten en sentral rolle i å gjøre innbyggerne rustet til arbeidslivet gjennom blant annet utdanning.
Det svenske sikkerhetsnettet har blitt vevd etter prinsipper om universalisme og såkalt standardtrygghet, som samtidig har sørget for sosial utjevning. Grupper med høy inntekt har «betalt» mer og «fått igjen» mindre fra fellesordningene. De mer sosialt utsatte gruppene i samfunnet har i snitt betalt mindre, men mottatt større ytelser.
Disse universelle prinsippene – den såkalte standardtryggheten – har imidlertid vært under et visst press i perioden som forskerne har gransket. Ytelsene ved sykdom og arbeidsledighet har blitt gjort mer relative til opprinnelig inntekt, i motsetning til mer standardiserte grunnbeløp.
Flere utenfor dekning
Ifølge NordMod-rapporten har disse endringene, kombinert med lav vekst i lønnsnivå i enkelte sektorer, ledet til at langt færre har en fullgod beskyttelse mot inntektstap. Først og fremst er dette knyttet til a-kassen, men også sykeforsikring og arbeidsskadeforsikring er berørt, ifølge forskerne.
Her er det særlig mange yngre, innvandrere og langtidsledige som har merket økt press i forsikringsordningene, og da kanskje heller blir henvist til sosialhjelp.
At arbeidslinjen blir langt strengere bevoktet – striktere disiplinering og kontroll – fungerer dessuten «problematiskt ineffektiv», ifølge forskerne, og har ikke i noen avgjørende grad klart å senke ledigheten eller behovet for ytelser.
Sosial konkurranse
Tradisjonelt har offentlig sektor hatt ansvaret for å utføre velferdsmodellens oppgaver overfor innbyggerne. I løpet av nittitallet vokste imidlertid prinsippet om at man kunne velge mellom flere (private) tilbydere inn. Profittbaserte så vel som ideelle foretak har dermed fått langt flere oppgaver innen velferdssystemets sfære.
Forskerne beskriver dette slik:
|
«Framförallt skedde detta genom reformer under borgerliga regeringar, men ingen socialdemokratisk regering mellan 1994 och 2006 genomförde heller några förändringar i syfte att bromsa eller vända utvecklingen. Konsensus idag tycks råda kring att valfriheten är här för att stanna, medan starka diskussioner rasat kring dess form och reglering.»
Modell i förändring, s. 192–193
|
Hvordan dette har påvirket kvaliteten på tjenesten er et åpent spørsmål.
To tidligere utredninger som har forsøkt å gå inn på dette er enig om at reell kunnskap er bemerkelsesverdig begrenset på dette området. Men gevinstene ser i alle fall ikke levd opp til manges forventninger, oppsummerer den svenske forskerduoen.
Innenfor og utenfor
Utviklingen i Sverige skaper risiko for at nye politiske skillelinjer kan oppstå, ifølge rapporten.
Dette blir blant annet formulert i skillet mellom såkalte «insidere» og «outsidere» - innbyggere og arbeidstakere som dekkes av arbeidsmarkedets og velferdsmodellens sikkerhetsnett – og de som av ulike årsaker faller utenfor.
For eksempel går skillet mellom dem som beskyttes av et sterkt stillingsvern, og de som må pendler mellom usikre midlertidige jobber og arbeidsløshet og behov for ytelser.
Politiske partier – de borgerlige så vel som sosialdemokratene – har i nyere tid falt for fristelsen med å henvende seg mer til, og beskytte, insiderne, framfor «outsiderne», påpeker forskerne, og viser til at dette leder denne gruppen til mer radikale partier eller at de velger sofaen på valgdagen.
Rapportforfatterne peker her på to mulige politiske satsninger som botemiddel:
- En politikk for full sysselsetting
- En velferdspolitikk som står steilt på prinsippene om universalisme og inntektsbortfallsprinsippet i sosialforsikringene.
Bred støtte i folket
Selv om man altså kan peke på sprekker i den svenske modellen, synes det imidlertid ikke å være noen overhengende fare for et stort skifte i befolkningens grunnleggende støtte til velferdsstaten
En holdningsundersøkelse som ble utført i tilknytting til rapporten tyder nemlig på at:
|
«... ett tämligen stabilt och i viss mån ökande stöd för en ambitiös skattefinansierad välfärdsstat. Sverige är således ännu inte sönderslitet av konfliktlinjer som sätter den klassiska vänster/högerdimensionen ur spel.»
Modell i förändring, s. 194
|