Nordens borgere blir flere, lever lengre, og blir en mer mangfoldig gruppe.
Disse utviklingstrekkene er utgangspunktet til Fafo-rapporten Befolkningsendringer og de nordiske velferdsstatene, en kartlegging av hvordan dagens utvikling kan tenkes å lede oss videre fram til år 2030.
Rapporten er en del av det nordiske forskningsprosjektet NordMod 2030. (Ble avsluttet i 2015.)
Fire sentrale tema
Framskrivingene, som er laget av de statistiske sentralbyråene i Norden, er basert på et politisk status quo. Politiske endringer jo ikke lar seg vitenskapelig forespeile.
 |
| INSTITUTTSJEF ved Fafo, Tone Fløtten, rapportens hovedforfatter, la fram de mest sentrale funnene under et NordMod-møte i Oslo 14. april. |
Med forbehold om at det heller ikke er mulig å forutsi nøyaktig hvordan befolkningen kommer til å endre seg, har forskerne identifisert fire tema som de forventer blir høyaktuelle i tiden fram mot 2030:
• Urbanisering
• Endring i arbeidsstyrke og forsørgingsbyrde
• Press på offentlige budsjetter
• Endrede holdninger til offentlig velferd og skatt
Et Norden i vekst
Siden 1990 har Norden økt sin befolkning med 2,6 millioner mennesker. Dette skyldes både en relativt høy fødselsrate, en økende levealder og innvandring.
Så langt ser denne veksten ut til å fortsette. I 2030 kan derfor, om man velger det midterste av tre scenario, landenes befolkning komme til å øke med ytterligere 3 millioner.
Økningen ligger an til å bli størst i Norge, slik at vårt innbyggertall vil kunne bli større enn både Danmarks og Finlands.
Målt mot andre EU-land, er dette en kraftig forventet vekst i Norden – over 13 prosent mot rundt 4 prosent. Av europeiske land, vil kun Tyrkia og Luxembourg trolig overskride denne prosentvise økningen. I enkelte EU-land er til og med veksten negativ – land som Tyskland, Polen og Romania anslås å krympe med til sammen 6 millioner innbyggere fram mot 2030.
Byer som propeller
Befolkningsveksten vil trolig i størst grad finne sted innenfor byenes rammer. København forventes for eksempel å vokse med 13 prosent innen 2020, og Oslo med 40 prosent.
Dette har i utgangspunktet både bra og dårlige sider, ifølge forskerne – alt avhengig av hvor dyktige myndighetene er til å legge til rette for mest mulig friksjonsfri innbyggervekst.
På den positive siden finner vi blant annet at byenes mangfoldighet i utgangspunktet tilbyr god grobunn for kreativitet og innovasjon, med muligheter for et variert og spesialisert arbeidsliv. Hovedregelen er at man i byer har et større økonomisk bidrag til bruttonasjonalprodukt per innbygger. Miljøvennlige tiltak kan også enklere gjennomføres i tettbygde strøk.
Mangfold kan samtidig være et tveegget sverd ved at byene kan bli preget av store forskjeller i levekår mellom befolkningsgrupper og byområder. Kravene til infrastruktur og en aktiv boligpolitikk øker. Galopperende boligpriser leder til sosial segregering. Enkeltgrupper kan synke ned i fattigdom og/eller bli ridd av sosiale problemer.
Byene har dessuten ofte en stor innvandrerandel, noe som setter krav til en god inkluderingspolitikk..
Uten noen form for mottiltak, blir også byenes innbyggere lettere offer for støy, forurensning og vil ofte føle en større utrygghet for vold og kriminalitet. Det at byene er omkranset av folkerike forsteder setter også krav til gode, miljøvennlige transport-årer inn og ut av byene.
Usikker innvandring
 |
INNVANDRERE og personer født i Norge med to innvandrerforeldre, som andel av hele befolkningen. Registrert og framskrevet i tre alternativer. Prosent.
(klikk for full størrelse) |
 |
INNVANDRERE og etterkommere i de nordiske landene i prosent av totalbefolkningen.
(klikk for full størrelse) |
Den største jokeren i forsøket på å anslå framtidige endringer, er innvandring. Usikkerheten knyttes til økonomisk utvikling, for eksempel i mellom Europas regioner og land, og risikoen for nye kriger, konflikter og katastrofer på verdensscenen.
Her har også tidligere framskrivninger vist seg mangelfulle. EU-utvidelsen i 2004 medførte for eksempel at forutgående anslag ble kraftig overskredet.
Per i dag er andelen innvandrere størst i Sverige (ca. 20 prosent om man regner med etterkommere) og lavest i Finland (ca. 5 prosent).
En direkte jamføring mellom landene er derimot vanskelig, blant annet siden Sverige i utgangspunktet ikke inkluderer etterkommere (født i landet, men med innvandrerforeldre) i sine framskrivninger. Andelen førstegenerasjonens innvandrere er imidlertid anslått å øke fra 15 til 18 prosent av den svenske befolkningen fra 2010 til 2030.
I Norge er både første- og andregenerasjons innvandrere anslått å øke fra 15 til 23 prosent i samme periode, og i Danmark fra 10 til 14 prosent.
Lever tre år mer
Allerede i dag er de forventede levealdrene i de nordiske landene relativt høye, men spriker noe. Finland og Danmark ligger under EU-gjennomsnittet for henholdsvis menn og kvinner. Når det gjelder menns forventede levealder ligger Island helt på topp.
Samtidig ligger det an til en utjevning mellom europeiske land. Veksten i land med lavere gjennomsnittsalder anslås å bli kraftigere enn i land som allerede har høy levealder, slik at forskjellene mellom landene krymper.
Forventningene er at levealderen i Norden vil fortsette å øke, marginalt mer for menn enn for kvinner. Anslag foreslår at livsløpene i Norden vil forlenges med rundt tre år – mellom 2,7 og 3,4 år for menn og mellom 2,6 og 3,2 for kvinner.
Resultatet er som kjent at antallet eldre i befolkningen vil øke. Fra 1,2 millioner eldre i 2010, kan dette øke til 2,1 millioner i 2030. Endringene i andelen mennesker i yrkesaktiv alder (fra 15 til 64 år) vil trolig fordele seg ulikt i hvert enkelt nordisk land, men vil jevnt over synke fra 65-66 prosent til rundt 60-61 prosent.
Uten andre pensjonsreformer enn de vi allerede kjenner til, forventes den gjennomsnittlige pensjonsalderen å øke med to år.
Alt i alt vil disse to trekkene – færre yrkesaktive og flere pensjonister med lengre pensjonsalder – legge «et betydelig press på pensjonssystemene», understreker forskerne.
Færre forsørger flere
De nordiske landene kan skryte av svært høy sysselsettingsgrad. Den såkalte eldrebølgen, et resultat av økende levealder og lavt fødselsoverskudd, betyr imidlertid at den kan bli behov for enda høyere sysselsetting, noe de mange foreslåtte og gjennomførte reformene av pensjonssystemet og seniorpolitikken har hatt som målsetting.
 |
| FORVENTET endring i sysselsettingsrate for kvinner og menn i alderen 20–64 år. 2010 til 2030. (klikk for full størrelse) |
Man antar riktignok at andelen sysselsatte vil øke svakt i alle nordiske land med unntak av Norge. Blant personer i yrkesaktiv alder vil andelen sysselsatte her kunne synke med 0,6 prosentpoeng.
Den forventede sysselsettingsveksten er ikke kraftig nok til å demme opp for den såkalte eldrebølgen. Med andre ord: Uten ytterligere reformer av pensjonssystemet eller arbeidsmarkedet vil man se en økning i den såkalte forsørgingsbyrden – færre skattebetalere må «forsørge» flere som står utenfor arbeidsmarkedet.
Kostnader i vekst
Eldreomsorg og pensjonsutgifter ligger an til å kreve mer plass i de nordiske landenes statsbudsjetter. For EU-gjennomsnittet forventer man at prisen for langtidsomsorg vil øke med 0,5 prosentpoeng av bruttonasjonalprodukt (BNP) fram mot 2030.
I Sverige forventes 0,9 prosentpoengs vekst, mens Finland kan komme til å måtte bruke 1,5 prosentpoeng mer av BNP til dette (i dagens kurs utgjør denne økningen 2,8 milliarder euro – cirka 21 milliarder norske kroner).
I tillegg vil pensjonsutgiftene øke. For Finland og Norge vil dette spranget bli på 3,6 prosentpoeng av BNP. For Sverige og Danmarks del er denne veksten langt mindre, rundt 0,5 prosentpoeng.
Legger man sammen den forventede utgiftsveksten til pensjoner, langtids omsorg og helse, er det særlig Norge og Finland som får en markert økning i utgifter til disse formålene.
Minst bekymret i EU
Rapporten har samlet data fra flere undersøkelser av borgernes holdninger til statlig styring og velferdstilbud i de ulike europeiske landene.
Jevnt over mener et overveldende flertall av alle disse landenes befolkninger at staten har et ansvar for å sørge for akseptable levekår for eldre og helsetjenester ved sykdom. Et lignende ansvar overfor arbeidsledige har noe mindre støtte, i hvert fall i enkelte land hvor mellom en fjerde- og femtedel mener dette ikke er statens ansvar.
Et betydelig mindretall er bekymret for at sosiale tjenester og ytelser utgjør en for stor belastning på den nasjonale økonomien. I de nordiske landene (med unntak av Island, som ikke figurerer på lista) svarer et sted mellom 20 og 30 prosent bekreftende til en slik uro.
Sammenlignet med andre europeiske land, med britene som mest bekymrede (over halvparten), er dette en relativt sett lav andel.
Den samme relativt høye tilliten til systemets bærekraft finner man i undersøkelser som gjelder det framtidige nivået på alderspensjon og offentlige helsetjenester ti år fram i tid.
Med et delvis unntak av Sverige, er også skattevilligheten høyest og ønsket om redusering av skattene lavest i de nordiske landene.
Stabile holdninger
Tilliten til at de nordiske velferdsstatene vil kunne opprettholde dagens nivåer er med andre ord relativt sterk, og har holdt seg sterk gjennom to tidvis turbulente tiår. Tidligere forskning tyder på at disse mønstrene ikke lett endrer seg, men holder seg relativt stabile i hvert enkelt land. De skandinaviske velferdsregimene har her en vedvarende sterk folkelig støtte til likhet, omfordeling og statlig intervensjon.
Forskerne understreker imidlertid at holdningene kan bli påvirket av ytre forhold. De viser også til at forskningens svar spriker dersom man spør om hvorvidt kvaliteten på de offentlige tjenestene bidrar til mer eller mindre støtte til en omfattende velferdspolitikk.
Man har heller ikke funnet et entydig svar på hvorvidt en mer heterogen befolkning, som følge av innvandring, direkte vil svekke disse holdningene. Forskerne peker imidlertid på at studier tyder på at dette kan skje på politisk og retorisk nivå, gjennom at motstand mot innvandring på ulike vis kobles sammen med et ønske om å svekke velferdsstatens omfang.
Nordisk varetelling
En egen sluttrapport satte punktum for et treårig forskningsprosjekt som har analysert den nordiske samfunns- og arbeidslivsmodellen – den «nordiske modellen». Fafo har ledet prosjektet, men med en rekke bidrag fra forskergrupper i andre nordiske land.
Prosjektet har forut for sluttrapporten produsert 17 delrapporter og -notat. En liste over dem alle finner du på prosjektets hjemmesider.