På 1980- og 1990-tallet ble den nordiske modellen sterkt kritisert fra flere kanter. Det ble hevdet at denne måten å organisere samfunnet på hindret økonomiske omstillinger og svekket bedriftenes konkurranseevne.

Kritikere pekte på det de mente var en for stor offentlig sektor, for høye skatter og for omfattende statlige reguleringer. Det ble derfor gjennomført reformer i alle landene, ikke minst i forbindelse med tilpasninger til EUs indre marked og under den økonomiske krisa på 1990-tallet. Da kom det samtidig profetier om sammenbrudd i modellen, blant annet fordi kritikere mente den ikke var rustet for den globaliserte økonomien. Det viste seg at modellen klarte prøvelsene under 1980- og 1990-tallet og utover på 2000-tallet.

Ganske snart gikk den over i en realøkonomisk krise med usikkert omfang og varighet. Finanskrisa førte til fall i BNP og økende ledighet også i de nordiske landene.

For å dempe de negative effektene ble krisa møtt med sterke virkemidler, blant annet rentenedsettelser og ulike bank- og kredittpakker. Umiddelbart etter at finanskrisa tok til, svekket norske og svenske kroner seg relativt mye i forhold til de store valutaene som euro, dollar og sveitsiske franc. Dette bidro til at norske og svenske eksportvarer ble billigere, og trolig til at fallet i eksporten ble mindre enn fryktet. Danske kroner er i en fastkurs til euro og opplevde umiddelbart det motsatte.

Etter at den påfølgende gjeldskrisa i Europa både svekket euro og danske kroner − har det etter hvert likevel blitt noe lettere for Danmark å selge varer til utlandet. Finland har i kjølvannet av krisa fått en ganske kraftig økning i arbeidsledigheten. I sum har likevel de nordiske landene klart seg relativt godt under krisa, med unntak for Island.

På Island opplevde folk en total økonomisk kollaps under finanskrisa. Blant annet ble de tre største bankene i landet slått konkurs. Dette har ført til at flere av de grunnleggende velferdsordninger, som den nordiske modellen er kjent for, er svekket i landet i løpet av de siste årene.

Ifølge flere forskermiljøer blir «stresstesten» for den nordiske modellen hvordan landene klarer å takle kombinasjonen av klimautfordringer, stadig mer globaliserte markeder og økende arbeidsinnvandring. For eksempel kan et høyt innslag av arbeidsinnvandrere fra østeuropeiske land, som er fornøyd med dårligere vilkår enn det som er vanlig i de nordiske landene, utfordre våre ordninger (lønn, arbeidstid m.m).

Nedgang i organisasjonsgraden, svekkelse av forhandlingssystemet og økende lønnsforskjeller ses også på som en mulig trussel mot modellen.

Sverige og Danmark har de siste årene hatt en kraftig nedgang i organisasjonsgraden, mens den har vært forholdsvis stabil i Norge. En annen utfordring er veksten i andelen eldre, som innebærer store endringer i velferdsstatens ytelser, utgifter og finansiering.