Denne artikkelen stod på trykk i Klassekampen 8. november 2012.
Etter at LO i 1972 nesten ble revet i filler av EF-kampen, har LOs ja til EØS-avtalen i 1992 bidratt til å døyve organisasjonens «EF-traume».
Da planene for EUs indre marked tok form i slutten av 1980-årene, var Norden i krise. Med bankkollaps og tosifret ledighetsnivå var de nordiske LO-ene ikke i tvil om at arbeidsplassene i eksportnæringene måtte sikres likeverdige konkurransevilkår i det nye, åpne fellesmarkedet.
Etter mislykte forsøk på å tilpasse EFTA-landenes avtaler til reglene for det indre markedet, ble det klart at 70-åras handelsavtaler for varer verken kunne gi et likeverdig grunnlag for fri bevegelse av kapital, arbeidstakere og tjenester eller gjensidig forutsigbare ordninger for tvisteløsning og håndheving av de felles spillereglene.
EØS-avtalen ble dermed «funnet opp» for å imøtekomme EFTA-landenes ønske om å delta i det indre marked uten å bli EU-medlemmer.
Samme spilleregler
EFTA-landenes motytelse var at de forpliktet seg til å følge de samme spillereglene i arbeidslivet som landene i EU når det gjaldt fri bevegelse, konkurranseregler, statsstøtte, HMS, produktstandarder, offentlige innkjøp med videre.
Sveits avviste EØS-avtalen i 1992 blant annet fordi EUs arbeidslivsregler var uforenlige med landets inhumane «gjestearbeider»-regime. Etter 10 års forhandlinger måtte Sveits likevel godta de fire friheter for å få delta i det indre markedet.
Minimumsregler
EU vedtar kun minimumsregler for nasjonale arbeidstakerrettigheter. Disse har, ifølge LOs innspill til Europautredningen, styrket norske regler på flere områder, blant annet virksomhetsoverdragelser, europeiske samarbeidsutvalg, HMS, arbeidstid, likestilling og likebehandling for midlertidige og deltidsansatte – som med vikarbyrådirektivet også vil omfatte innleide.
Partene i arbeidslivet kan gjennom EØS-avtalen delta i EUs sosiale dialog og har større muligheter enn norske politikere til å påvirke EUs arbeidslivsregler. Med unntak for de siste års «dumping»-strid, har dette bidratt til «arbeidsfred» mellom hovedorganisasjonene i EU/EØS-saker.
Sterk oppgangsperiode
For norsk arbeidsliv har de 19 årene med EØS-avtalen vært en god periode: Trass i skjerpet konkurranse, har vi hatt rekordhøy vekst i sysselsetting og reallønn, stabil lønnsfordeling, og sterk vekst i utdanning og offentlige tjenester.
Arbeidsvilkårene er bedret, avtaleverket er styrket, organisasjonsgraden har vært stabil og trepartssamarbeidet videreført. EØS var også grunnen til at Stortinget vedtok Allmenngjøringsloven i 1993.
EU-utvidelsen
EØS-avtalen har bidratt til høyere vekst og sysselsetting gjennom økt flyt av investeringer, tjenester og arbeidstakere mellom EU-landene og Norge, som vil få økende betydning for norsk økonomi når oljeinntektene faser ut.
Etter østutvidelsen av EU/EØS i 2004, har veksten i arbeidsinnvandringen ifølge Europautredningen bidratt både til «den største gevinsten og den største utfordringen» ved EØS.
Dette har skapt økt splid mellom partene og partiene, spesielt om tiltak mot lavlønnskonkurranse. Følgen er at partene og myndighetene ikke har utnyttet det handlingsrommet EØS-avtalen faktisk gir til å motvirke lønnsdumping.
Varig særordning i EØS?
Det er uklart hva Fagforbundets forslag om å ta «arbeidslivet ut av EØS» er ment å bety. Arbeidslivet omfattes av alle de fire frihetene. Siden EØS-misnøyen primært retter seg mot lavlønnskonkurransen i kjølvannet av den økte arbeids- og tjenesteflyten, er det trolig fri bevegelse av tjenester og, kanskje, av arbeidstakere som står for hogg.
– Vi har ikke noe imot fri bevegelse, men det skal være etter norske regler, forklarte talsmann Stein Gulbrandsen da forslaget ble lansert.
Bokstavelig tolket er dette helt uforenlig med prinsippene for utøvelse av de fire frihetene – herunder trygdekoordinering for vandrende arbeidstakere – og ensbetydende med å si opp EØS-avtalen.
For noen er det antakelig formålet. Men det er neppe noen som ønsker at Norge skal ut av det åpne nordiske arbeidsmarkedet. Det kan raskt bli et tema siden EU-landene neppe uten videre vil godta norsk forskjellsbehandling mellom nordiske og andre EU-borgere og firmaer – verken innenfor eller utenfor EØS – slik årets kontante avvisning av Sveits’ krav om å stenge ute arbeidstakere fra nye medlemsland kan indikere.
Norske regler i Norge
Hvis man derimot tolker forslaget som et politisk krav om at arbeidstakerrettigheter hjemlet i norske lover og tariffavtaler skal gjelde i det norske arbeidsmarkedet, er det i all hovedsak i tråd med EU/EØS-retten. EUs minsteregler for arbeidsvilkår er ikke til hinder for å ha strengere regler.
Striden dreier seg derfor ikke om vilkårene for ansatte i selskap som er etablert i Norge, hvor alle norske lover gjelder. Arbeidsinnvandrere har etter EU-retten krav på likebehandling, og det har ikke vært noen tvister om forholdet mellom norsk rett og EU/EØS-retten på dette området.
Stridens kjerne: Utstasjonering, tjenesteflyt og nasjonalt handlingsrom
Kjernen i striden er hvilke krav Norge bør – og i henhold til EØS-retten kan – stille til vilkårene for arbeidstakere som er utstasjonert av utenlandske firma som leverer tjenester i Norge.
Her setter EU-retten visse skranker. Vertslandet kan i utgangspunktet ikke stille andre krav enn de som er hjemlet i utstasjoneringsdirektivet. Dette slår fast at utsendte arbeidstakere har krav på vertslandets vilkår for en kjerne av rettigheter, deriblant arbeidstid, arbeidsmiljø, og minstelønn fastsatt ved lov, forskrift, eller allment gjeldende tariffavtaler.
Vertslandet kan i utgangspunktet ikke stille andre krav. Svært få fagforbund har bedt om allmenngjøring av slike minstekrav. Kun 4 av rundt 400 norske avtaler er delvis allmenngjort.
Partene har altså ikke utnyttet det handlingsrommet EØS-avtalen gir til å motvirke lønnsdumping ved utstasjonering, som i de fleste bransjer derfor er fullt lovlig.
To tvistesaker
Etter 19 år er det så langt to saker hvor det er reist tvil om norske regler er i tråd med EØS-reglene.
Den ene gjelder forskriften om lønns- og arbeidsvilkår i offentlige kontrakter, hvor ESA i lys av Rüffertsaken i EU-domstolen har hatt innsigelser mot regelutformingen. Denne saken synes i øyeblikket lagt i bero og forskriften er gjeldende.
Den andre tvistesaken gjelder allmenngjøringsforskriften for verftene, hvor 9 verft med NHO i ryggen hevder forskriften er i strid med EØS-retten. De har tapt i to rettsinstanser, men har anket til Høyesterett, hvor saken skal behandles på nyåret.
Påstanden fra verftene og NHO er at forskriften bryter med utstasjoneringsdirektivet, fordi den pålegger utenlandske firma å dekke arbeidstakernes kostnader til reise, kost og losji, samt utenbystillegg.
Etter godkjentstempel i ESA og EFTA-domstolen er det ingen som lenger utfordrer allmenngjøringen av minstelønn og arbeidstid.
I Fellesforbundet – som i kontrast til Fagforbundet er part i verkstedoverenskomsten og direkte berørt av verftssaken – har forbundsstyret i tråd med fjorårets landsmøte nylig avvist å si opp EØS-avtalen som etter deres syn er viktig for å sikre arbeidsplassene i eksportnæringene.
Har skapt storm
EU-domstolens avgjørelser i blant annet Lavalsaken har skapt storm i europeisk fagbevegelse.
Denne saken har imidlertid ikke berørt norske regler. Avgjørelsen gjaldt ikke streikeretten generelt, men faglig blokade, sympatiaksjon og krav mot en utenlandsk tjenesteyter som også ville vært i strid med den norske boikottloven og hovedavtalen mellom LO og NHO.
Det ville neppe hjelpe europeisk fagbevegelse sin kamp for å endre EU-reglene på vegne av arbeidstakere i hele EU/EØS at LO krever «utmelding» av norsk arbeidsliv. Tvert om ville trolig et slikt krav fra LO – i likhet med de britiske Torienes krav om det samme – oppfattes som et håndslag til dem som vil gjøre EU/EØS til et rent markedsliberalt frihandelsområde.
Tiltakspakke for vikarer
Likeledes er det langt større grunn til å frykte at de nye reglene om likebehandling av ansatte i bemanningsbyrå kunne bli opphevet hvis arbeidslivet var utenfor EØS, og politikerne og arbeidsgiverne ikke var forpliktet av EUs vikarbyrådirektiv. Inntil det kom, var den voksende norske bemanningsbransjen et avtaletomt rom.
Direktivet, tiltakspakken, og avtalene som dermed ble inngått i 2012 bidrar til å tette et stort hull i tiltakskjeden mot lønnsdumping. Dette er ikke minst viktig i bygg og verft hvor norske regler, avtaler og faglige rettigheter hittil har vært utilstrekkelige for å hindre økende innleie av billig arbeidskraft.
Mot en ny opprivende EU-strid: Hvem vinner på det?
Hvis det norske «EØS-kompromisset» rakner, er det duket for en lang, konfliktfylt strid om Norges EU-tilknytning. Ikke bare er alternativene uklare og omstridte.
Utmelding av EØS vil raskt utløse motforslag om EU-medlemskap, som for sterke krefter i arbeidslivet da vil framstå som mer attraktivt og maktpåliggende enn i dag.
Advarslene fra Fellesforbundets leder, Arve Bakke, om ikke å sette arbeidsplassene i eksportnæringene i spill, gir et hint om hvilke motsetninger som vil utløses innad i fagbevegelsen. I 1994 hadde Norge et ferdig alternativ som sikret interessene til de internasjonaliserte delene av arbeidslivet. For de fleste var EØS en akseptabel sekundærløsning.
I dag kan en slik strid, hvor formålet er uklart, den norske modellen er under press, krisen i Europa rykker nærmere, og behovet for samarbeid over grensene øker, gi grobunn for en polarisering som vil gå tvers gjennom arbeidstakernes organisasjoner og øke konfrontasjonsviljen på arbeidsgiversiden.
Det vil neppe styrke fagbevegelsens innflytelse, verken i Norge eller Europa.
Mer offensive
Hvis hovedformålet bak Fagforbundets forslag er å starte en debatt om hvordan myndighetene, LO og partene kan bli mer offensive og dyktige til å utnytte handlingsrommet i EØS-avtalen og til å bygge allianser til å utfordre EU-regler som går på tvers av tariffavtaler og faglige rettigheter, kan det kanskje likevel være med å berede grunnen for et fornyet «EØS-kompromiss» mellom fløyene i fagbevegelsen.
Kanskje er det også tid for et «forlik» mellom hovedorganisasjonene om nasjonal arbeidslivspolitikk i et åpent EØS-marked?