Utstasjoneringsdirektivet, som kom i 1996, fastsetter hvilke regler og minimumsvilkår som skal gjelde for arbeidstakere som midlertidig sendes til et annet EU/EØS-land for å jobbe.
En av EUs fire grunnpilarer er fri flyt av tjenester mellom medlemslandene. Det innebærer at for eksempel at et latvisk selskap kan sende sine ansatte til Danmark for å jobbe på et prosjekt, uten å måtte etablere seg der. Arbeidstakerne er fortsatt ansatt i Latvia – og er utstasjonert til Danmark.
Utstasjoneringsdirektivet har et dobbelt siktemål. Det skal på den ene siden fremme og tilrettelegge for fri flyt av tjenester, og på den andre siden sikre utsendte arbeidstakere som lønns- og arbeidsvilkår som svarer til minimumskravene i landet der arbeidet utføres. Det omfatter blant annet minstelønn, arbeidstid, minimum antall feriedager per år, utleie gjennom bemanningsforetak, likebehandling mellom kjønnene og helse, miljø og sikkerhet (HMS).
Bare minstelønn
Dagens direktiv fastslår at utstasjonerte arbeidstakere kun har rett på minstelønnen i landet de er utstasjonert i, slik de er fastsatt i lovverket eller allmengjorte tariffavtaler. I praksis består lønnen i vertslandet også av lokale tillegg eller bonuser. Ifølge EU-kommisjonen kan dette føre til at det blir store lønnsforskjeller mellom utstasjonerte og lokale arbeidstakere, særlig i land med høye lønninger.
I det nye forslaget skal utstasjonerte og lokale arbeidstakere ha rett på de samme lønnsbestemmelsene som de lokale ansatte. Medlemslandene skal spesifisere de ulike delene av lønnen, slik som lokale tillegg og bonuser.
Kommisjonen foreslår også at bestemmelsene som fastslås i allmenngjorte tariffavtaler skal gjelde for utstasjonerte i alle sektorer av arbeidslivet. I dag er det kun i bygg og anlegg at allmenngjøringen gjelder. I alle andre bransjer er det opp til hver enkelt medlemsstat å bestemme om tariffavtaler skal allmenngjøres.
Les mer om forslaget hos EU-kommisjonen
|
Gult kort
En rekke medlemsland har gitt forslaget "gult kort". Det betyr at EU-kommisjonen må se på forslaget på nytt. Danmark er blant de som protesterer, med grunnlag i at direktivforslaget blander seg inn i nasjonale lønnsspørsmål.
|
I det nye forslaget har medlemsstatene mulighet til å kreve at lønnsbestemmelsene for hovedentreprenøren i større prosjekter også skal gjelde for underleverandører, selv om disse er bestemt i tariffavtaler som ikke er allmenngjorte.
Et eksempel:
En hovedentreprenør – et svensk byggefirma – vil sette ut arbeidsoppgaver til to underleverandører, et polsk firma og et mindre, svensk firma. Dersom svensk lovgivning krever at hovedentreprenøren kun kan benytte firmaer som overholder svenske lønnsbetingelser, skal også de ansatte i det polske firmaet få lønn på lik linje med de svenske ansatte, selv om den gjeldende tariffavtalen ikke er allmenngjort.
Likebehandling
Kommisjonen foreslår at likebehandlingsprinsippet av lokale arbeidstakere i bemanningsforetak også skal gjelde for utstasjonerte arbeidstakere i bemanningsforetak. Forslaget skal garantere at også utstasjonerte arbeidstakere i bemanningsforetak har rett til lik lønn som lokalt ansatte.
Utstasjonering i maks to år
Dersom utstasjoneringen varer i mer enn to år er det vertslandets arbeidsmarkedslovgivning som skal gjelde, dersom den er mest gunstig for arbeidstaker.
For eksempel skal arbeidstakere som utstasjoneres i Tyskland i mer enn to år omfattes av de tyske bestemmelsene om vern mot usaklig oppsigelse.
|
I 2014 var 1,9 millioner arbeidstakere utstasjonert i andre EU-land. Det er en økning på nesten 45 prosent fra 2010, ifølge EUs statistikk. Utstasjonerte arbeidstakere utgjør likevel kun 0,7 prosent av den totale arbeidskraften i EU.
Utstasjonering varierer stort mellom bransjer og medlemsland. Det er først og fremst i byggebransjen vi finner de fleste utstasjonerte arbeidstakerne, med 43,7 prosent av det totale antallet utstasjoneringer. Men også i industrien (21,8 prosent), utdanning, helse og sosialtjenester (13,5 prosent) og forretningsmessig tjenesteyting (10,3 prosent) er utstasjonering relativt utbredt.
Tyskland, Belgia og Frankrike mottar omkring halvparten av alle utstasjonerte arbeidstakere. Tyskland er også det landet som utstasjonerer flest, sammen med Polen og Frankrike. En utstasjonering varer i gjennomsnitt fire måneder.
|
I praksis blir utstasjonering av arbeidstakere ofte brukt som en måte å utnytte lønnsforskjellene på. Ettersom utenlandske virksomheter kun er forpliktet til å tilby minstelønn i vertslandet, tjener utstasjonerte arbeidstakere ofte langt mindre enn de lokalt ansatte, spesielt i land med relativt høyt lønnsnivå.
Les også: Allmenngjøring bremser negative virkninger (arbeidslivet.no, oktober 2015).
Endringene i direktivet er også ment å forhindre såkalte fiktive utstasjoneringer. Det vil si at arbeidsgiver driver utstasjoneringsoppdrag via postboksselskap, for å omgå kravene til lønns- og arbeidsvilkår i vertslandet. Et annet problem er at arbeidstakere opptrer som selvstendig næringsdrivende for å unngå kravene til lønns- og arbeidsvilkår.
For å bedre den praktiske håndhevingen av reglene i utstasjoneringsdirektivet, ble håndhevingsdirektivet vedtatt i 2014. Fristen for implementering av bestemmelsene er i juni 2016. Les Fafo Østforums faktaflak om håndhevingsdirektivet