Blant de sterkeste pådriverne for at EU skal pålegge alle medlemslandene en minstelønn finner vi franskmennene, påpeker Fafo-forsker Kristin Jesnes i notatet Lovfestet minstelønn i Frankrike.
De kan nå fort få større gjennomslag. Særlig siden EUs «lokomotiv», Tyskland, i fjor innførte lovpålagt minstelønn for første gang.
Motstanderne mot en felleseuropeisk minstelønn mistet da en viktig alliert. Blant EU- og EØS-landene er det nå kun de nordiske landene og Italia som ikke har innført en slik nasjonal minstelønn.
- Lovfestet minstelønn innebærer at det er politikerne som direkte eller indirekte bestemmer hva en arbeidstaker minimum skal få betalt per arbeidstime.
- Alternativet, som vi har i Norden, er at frie forhandlinger mellom arbeidslivets parter, med bindende tariffavtaler som resultat, setter minstelønn i hver enkelt bransje (tariffområde).
- Les mer: Nei, vi har ikke én minstelønn i Norge
|
Franske håp
Sett med franske øyne, vil en europeisk minstelønn kunne bidra til å beskytte deres arbeidsmarked:
– Det franske finansdepartementet legger vekt på at en europeisk minstelønn, for eksempel en viss prosent av medianlønnen i hvert land, vil øke levestandarden for arbeidstakere i Europa generelt og utjevne konkurranseforskjeller mellom de europeiske landene, skriver Jesnes i notatet.
Også fransk fagbevegelse er langt på vei enig i resonnementet.
– De franske arbeidstakerorganisasjonene jeg har snakket med, trekker fram forbedringer i arbeidsvilkår og lavtlønnskonkurranse som de viktigste grunnene til at arbeidstakersiden ønsker en europeisk minstelønn, skriver Fafo-forskeren.
Europeisk ur-konflikt
Konflikten om et eventuelt minstelønn-direktiv splitter EU-landene. Fronten går i hovedsak mellom land med sterk fagorganisering hvor kollektive avtaler har stor utbredelse, uten statlig inngripen – og land hvor dette står svakt.
I land uten lovpålagt minstelønn frykter de at innføringen vil svekke fagbevegelsen og kollektive lønnsforhandlingene, samt bidra til å presse lønnsnivået nedover. Dette ved at minstelønna (mis)brukes til å benyttes som en standard (en slags «tariff») framfor å være et absolutt minstemål.
 |
| ALLE LAND: Klikk på bildet for å forstørre vår 2015-oversikt over hvilke EU-/EØS-land som har lovpålagt minstelønn og/eller tilgang til allmenngjøring av tariffavtaler – med mer. |
Tilhengere i EU viser, som nevnt overfor, blant annet til tre sammenflettede problemer, hvor minstelønn kan brukes for å dempe skadevirkninger:
- Vedvarende problemer med å gjenreise nasjonaløkonomi og arbeidsmarked etter finanskrisa i mange land.
- Økende problemer knyttet til for lave lønnsnivå.
- Høyt press som følge av fri arbeidsmobilitet i EU, og da først og fremst fra lav- til høykostland.
ETUC sentral kampplass
Motstanderne, og da særlig de nordiske landene, har så langt klart å forhindre at Den europeiske faglige samorganisasjon (ETUC) har vedtatt en resolusjon som målbærer et ønske om å innføre en minstelønn i hele EU.
Dette ville eventuelt gi EU-myndighetene ryggdekning for å innføre dette som bindende EU-direktiv.
Ledere for norske arbeidstakerorganisasjoner som deltok på en kongress for den europeiske fagbevegelsen i 2015 – tilfeldigvis lagt til Paris – gjorde det klart at de går hardt imot et slikt forslag (siste.no).
LO-leder Gerd Kristiansen åpnet i 2016 likevel for et slikt grep som en aller siste utvei (frifagbevegelse.no).
Franske spesialiteter
Men hvordan fungerer systemet for minstelønn i Frankrike?
Sett fra Norden, er den franske modellen merksnodig. Fagbevegelsen er svært liten målt mot nordisk målestokk. Kun 8 prosent av arbeidstakerne er fagorganisert, mot rundt 50 prosent i Norge og mellom 60 og 80 prosent i Sverige, Danmark og på Island.
Like fullt dekker ulike tariffavtaler hele 98 prosent av arbeidstakerne. Andelen i Norge: 72 prosent. Omfanget av tillitsvalgte er dessuten stort, og streiker hyppige og omfattende. Arbeidsgiverne er imidlertid på samme nivå som i Norge – rundt 75 prosent.
Disse «misforholdene» mellom organisering og tariff-dekning kan forklares på flere vis:
- Høy statlig regulering av arbeidslivet
- Få insentiver til å være medlem av fagforeningene når tariffavtaler uansett dekker så mange.
- Høy grad av konflikter mellom hovedorganisasjonene på arbeidstakersiden, og mellom partene i arbeidslivet mer generelt
Splid internt i fagbevegelsen spiller også inn. Dette er en naturlig effekt av at franske fagforeninger har likheter med partipolitikken. Man har nemlig en slags valgordning for å bestemme hvilke fagforeninger som skal representere arbeidstakere i forhandlinger – i fire år om gangen.
Her kan også ikke-organiserte stemme. Valgdeltakelsen kan derfor ligge opp mot den samme andelen som stemmer i nasjonale politiske valg.
Forhindrer minstelønn egentlig fattigdom?
Nivået på den franske minstelønna er høyest i EU-området, ut fra vanlige statistiske mål. Ved nyttår ble den oppjustert til 9,67 euro, rundt 90 kroner i timen. Som andel av medianlønna utgjør dette 61 prosent – mot for eksempel 41 prosent i Spania.
Forskere og økonomer i landet krangler om hvorvidt den lovpålagte minstelønna bidrar til å forhindre fattigdom, noe som var selve målet da den ble innført i 1950.
På pluss-siden er det ubestridt at andelen arbeidstakere med svært lav lønn målt mot øvrige lønnsgrupper er liten i Frankrike, målt mot andre land. Samtidig er minstelønn-satsen svært nær det som regnes som grensen for fattigdom.
Store prisforskjeller mellom by og land spiller også inn. Å leve på minstelønn i en stor fransk by, hvor jobb-tilbudet er stort, vil være svært tøft. Å leve på bygda vil man derimot lettere kunne klare – men her er jobbene færre.
Krangling om regninga
Koblingen mellom inntekt og velferdsytelser har også vært løftet opp i debatten. Får en husholdning en inntekt på minstelønn-nivå, mister de kanskje rettigheter på tilsvarende beløp. Dette fører til en kamp om hvor stor del av omkostningene bedriftene og staten skal ta.
Er minstelønna «for høy», kan man hevde at bedriftene «taper», husholdningen går i null, mens det offentlige får en gevinst, som følge av penger spart i ytelser og stønader. Er den «for lav», kan man derimot hevde at staten må ta uforholdsmessig stor del av den økonomiske byrden.
Andre fagfolk peker på at minstelønn virker, men at problemet ligger andre steder. Det pekes blant annet på at Frankrike har et svært todelt arbeidsmarked, hvor de «utenfor» er fanget i deltid og/eller midlertidige stillinger, mens de innenfor har god beskyttelse og høy lønn. Muligheten for noen «utenfor» å komme seg «innenfor» regnes som svært liten.
|
Lovpålagt minstelønn innebærer at det er politikerne som direkte eller indirekte bestemmer hva en arbeidstaker minimum skal få betalt per arbeidstime.
Alternativet, som vi har i Norden, er at frie forhandlinger mellom arbeidslivets parter, med bindende tariffavtaler som resultat, setter minstelønn i hver enkelt bransje (tariffområde).
|
Les mer i artikkelen «Nei, vi har ikke én minstelønn i Norge»