I de fleste av EUs medlemsland har de lovpålagte minstelønningene steget siden januar 2018, ifølge fersk rapport fra Eurofound. Dette har skjedd i en tid med god økonomisk utvikling og påfølgende kamp om arbeidskraften enkelte steder.
Mange av unionens mest lavlønte arbeidstakere har med andre ord mer penger å rutte med. Spania (+22 prosent i realverdi), Hellas (+10 prosent) og Litauen (+7,5 prosent netto når skattereform tas med i regnestykket) er eksempler på land hvor det har forekommet et betydelig løft.
De fleste vesteuropeiske land, hvor lønnsnivåene relativt sett er høye, hadde derimot stort sett små løft i minstelønningene.
Latvia var likevel det eneste landet som ikke økte sine minstelønninger mer enn prisveksten. Dermed sank realverdien av minstelønna her med 2,9 prosent.
De nordiske landene har et tariffstyrt system, og er derfor ikke med i denne oversikten.
Mange sprekker å falle i
Dette er gode nyheter for mange av dem som trenger det mest. Rundt 7,2 prosent av EUs arbeidstakere tjener minstelønn eller lavere (medianland i 2016). I et land som Polen gjelder dette nesten 14 prosent.
Eurofound-forfatterne finner likevel mange eksempler hvor lavlønte arbeidstakere ikke nødvendigvis vil merke så mye fra eller til på lommeboka. Enkelte dekkes av ulike grunner ikke av minstelønn-bestemmelser, mens andre kan ha opplevd en økt skattlegging av bruttoinntekten.
Det er heller ikke slik at økt minstelønn alltid klarer å forhindre at ulikhetene i lønn i landet fortsetter å øke – hverken generelt eller mellom kjønnene, påpeker forskerne.
|
«Lovpålagt minstelønn»?
Minstelønn er en nedre grense for hvor lite man kan tjene. At den er lovpålagt vil si at det er politikerne eller myndighetene som fastsetter hvor høy denne skal være. For mange land vil dette være den viktigste måten å sette minstenivåer på hva folk skal kunne tjene uten at det blir «ulovlig» lavt. Vanligvis er det timelønna man styrer på denne måten.
Den alternative måten å styre minstelønn på er gjennom tariffavtaler inngått mellom fagforeninger og arbeidsgiverne. Dette er normen i de nordiske landene.
Akkurat hvordan den lovpålagte minstelønnen fastsettes kan variere mye, også i det enkelte land.
Den lovpålagte minstelønna kan dessuten henge sammen med tariffavtaler. I Norge har vi eksempelvis allmenngjøring av tariffavtaler som fungerer på denne måten. Dette er ment å sikre en tilstrekkelig lønn i utsatte bransjer der tariffavtalene står svakt.
|
Kjappe løsninger ikke alltid de beste
Enkelte lands politikere har heller ikke hatt en kunnskapsbasert eller transparent gjennomføring, eller tatt hensyn til partssamarbeid og såkalt «sosial dialog» når de har forsøkt å løfte lavtlønte gjennom å øke minstelønningene.
Dermed kan de ønskede effektene ha blitt redusert eller motarbeidet – særlig om endringene både kommer brått og er omfattende, påpeker Eurofound.
Et eksempel forskerne nevner er forsøk på å begrense inntektsforskjellene mellom kvinner og menn. Kvinner er overrepresentert i yrker der lønnsnivået vaker rundt minstelønn.
Om man ikke er kunnskapsbasert og stødig i innføringen av økt minstelønn kan dette medføre at lavlønte kvinner får lavere yrkesdeltakelse og at arbeidsgiverne oftere ender med å betale mindre enn minstelønn-kravene.
Man kan ironisk nok også få en effekt hvor høylønte – hvor et flertall er menn – også øker inntekten som følge av at minstelønn-løft, noe som dermed motvirker eller utligner målet om å bekjempe de økonomiske kjønnsforskjellene generelt sett.
Nivået på minstelønn i EU-landene 2019 – i euro
Selv om mange lands minstelønninger økte mye i prosent, er det likevel store forskjeller – særlig mellom land i øst og vest. En arbeider i Bulgaria har krav på minstelønn tilsvarende 1,6 euro per time, har en luxembourger krav på nær det tidobbelte – 12 euro.
For mer informasjon – og hvor flere land er omtalt – se artikkelen Minstelønn i EU, Europa og verden for øvrig.
Både kartet øverst i artikkelen og nedenfor ligger ute som interaktive kart på Tableu.com.
| Eurofound er EUs eget forsknings- og utredningsbyrå. Rapportene skrives av en egen stab, men kunnskapsgrunnlaget samles inn fra samarbeidspartnere i de enkelte landene.
EØS-landet Norge deltar i samarbeidet og vil dermed være representert i mange av rapportene. Forskningsstiftelsen Fafo har ansvaret for den norske rapporteringen til Eurofound.
|