Håndhevingsdirektivet ble endelig vedtatt i mai 2014, og skal gjennomføres i medlemslandene innen to år. Direktivet regnes som relevant for EØS-avtalen. Reglene vil dermed etter alt å dømme også bli tatt inn i norsk lovgivning.

Forslag til håndhevingsdirektiv ble lagt fram av EU-kommisjonen i mars 2012. Her kan du lese den endelige direktivteksten (direktiv 2014/67/EU).

Fiktive utstasjoneringer skal avdekkes

Formålet med direktivet er å forbedre håndhevelsene av reglene i utstasjoneringsdirektivet. Utstasjoneringsdirektivet fastsetter hvilke regler som skal gjelde for arbeidstakere som midlertidig sendes til et annet land for å jobbe. Ett av problemene har vært fiktive utstasjoneringer. Det vil si at arbeidsgivere har konstruert utstasjoneringsoppdrag gjennom postboksselskap for å omgå krav til lønns- og arbeidsvilkår i vertslandene.

Artikkel 4 og 5 i håndhevingsdirektivet inneholder derfor en rekke momenter for å vurdere om utstasjoneringen er reell. Det dreier seg blant annet om å undersøke om virksomheten har aktivitet i landet hvor de utstasjonerte sendes fra, eller om det kun er snak om administrative oppgaver. Det skal også vurderes om arbeidstakerne faktisk utstasjoneres – det vil si om arbeidet uføres i en begrenset periode, hvor gjentagende utstasjoneringen er, og om arbeidsgiver betaler utgifter til reise, kost og losji.

Et annet problem med utstasjonering er at arbeidstakere opptrer som selvstendige næringsdrivende, slik at arbeidsgiver slipper å overholde kravene til lønns- og arbeidsvilkår. Direktivet peker derfor også på tiltak for å avgjøre om den utstasjonerte er arbeidstaker eller selvstendig næringsdrivende.

Kontaktperson i vertslandet

Artikkel 9 fastsetter hvilke kontrolltiltak medlemsstatene kan gjennomføre. I tidligere utkast av direktivet var listen over slike tiltak uttømmende. I den vedtatte versjonen kan imidlertid medlemslandene iverksette andre tiltak enn de som er uttrykkelig nevnt i direktivet.Tiltak som er nevnt omfatter rett til å kreve informasjon fra virksomheten om antall utstasjonerte arbeidstakere, oppdragets varighet og hvilke arbeidsoppgaver som skal utføres. Det kan også kreves at virksomhetene har tilgjengelig arbeidskontrakter, lønnsslipper og timelister, samt å utpeke en kontaktperson i vertslandet.

Medlemstatene kan også kreve at virksomheten utpeker en kontaktperson som skal representere virksomheten i spørsmål knyttet til tariffavtaler. Denne personen trenger ikke å være permanent i vertslandet, men skal kunne innfinne seg der innen rimelig tid.

Solidaransvar i bygg

Direktivet legger opp til at statene kan innføre et solidaransvar for lønn i kontraktskjedene. Dette er fastsatt i artikkel 12. Solidaransvar skal som hovedregel innføres i bygg, og er frivillig i andre bransjer. I byggebransjen kan ansvaret begrenses til to ledd i kontraktskjeden, og ikke i hele kjeden slik som ansvaret er utformet i Norge. Det er likevel ingenting i veien for å innføre et bredere ansvar. I tillegg kan ansvaret begrenses dersom oppdragsgiveren kan vise til at det er satt i gang tiltak for å sikre seg at oppdragstakeren betaler sine arbeidstakere i henhold til vertslandets regler.

Bestemmelsen innebærer likevel ikke at alle landene må innføre solidaransvar i bygg. Medlemstatene kan istedenfor iverksette andre tiltak mot oppdragsgiveren for å motvirke utnyttelse av arbeidstakerne.

Bedre samarbeid mellom landene

Utstasjonering innebærer at arbeidstakere forflyttes over landegrensene. Det betyr at ulike lands myndigheter kan ha behov for hjelp fra hverandre for å avdekke om utstasjoneringen er reell. I artiklene 6, 8 og 8 i håndhevingsdirektivet stilles det derfor krav til hvilken bistand myndigheter skal yte over landegrensene, og hvor raskt dette skal skje. Dette dreier seg om informasjon, kontroller, tilsyn og etterforskning. Direktivet legger dessuten opp til at andre lands myndigheter kan bistå med informasjon i forbindelse med inndrivelsen av bøter ilagt i vertslandet.

Informasjon om lønns- og arbeidsvilkår i vertslandet skal være allment tilgjengelig på internett - også hvilke tariffavtaler som kommer til anvendelse.

Bakgrunnen for håndhevingsdirektivet

Bakgrunnen for håndhevingsdirektivet var EU-domstolens avgjørelser i Viking og Laval, som møtte kritikk fra flere aktører, og særlig fra den europeiske fagbevegelsen. Kritikken gjaldt for en stor del domstolens håndtering av forholdet mellom arbeidstakeres rett til å bruke arbeidskamp, og den traktatfestede etableringsretten og tjenestefriheten. Dommene fastslo at retten til å bruke arbeidskamp er fundamentale rettigheter, men at utøvelsen av disse må respektere de økonomiske frihetene.  Dette ble oppfattet som at de økonomiske frihetene hadde forrang foran grunnleggende rettigheter, slik som streikeretten.

Du kan lese mer om de omstridte domsavgjørelsene på Fafo Østforums nettsider her

Fagbevegelsen krevde på bakgrunn av dommene at Kommisjonen tok initiativ til en revisjon av direktivet om utsending av arbeidstakere (direktiv 96/71/EF, «utstasjoneringsdirektivet»).

Her kan de lese det opprinnelige forslaget til håndhevingsdirektiv (engelsk)

Du kan lese pressemeldingen fra ETUC er: 
Posted workers: ETUC concerned about the Future of Social Europe