Siden EUs grenser ble flyttet et langt steg østover i 2004, har Norge opplevd sin største innvandringsbølge noen sinne. Mer enn 150.000 polske arbeidere har blitt rekruttert av det norske næringslivet.

Selv om mange returnerer til Polen etter midlertidig arbeidssituasjon i Norge, går mange inn i en prosess som til slutt ender med permanent bosetting. Dette skjer ofte på tvers av hva de egentlig planla.

FAFO-FORSKER Jon Horgen Friberg har fullført doktorgraden The Polish worker in Norway. Emerging patterns of migration, employment and incorporation after EU's eastern enlargement ved Universitetet i Oslo.

Fafo-forsker Jon Horgen Friberg argumenterer i sin ferske doktorgradsavhandling at dette med tiden vil bli gjeldende for en betydelig andel av de opprinnelig midlertidig besøkende arbeidsmigrantene.

– Sterkt forenklet har det to hovedårsaker. Selv om hvert enkelt firma ofte benytter seg av arbeidskraften midlertidig, for å ta unna «toppene», og fylle midlertidige behov, er det totale behovet for en slik fleksibel arbeidskraft permanent. Polske arbeidstakere går derfor ofte rett fra én midlertidig arbeidsplass til en annen, forteller Horgen Friberg.

Samler seg om familien

Den andre årsaken er at det grenser for hvor lenge de kan pendle mellom arbeid i Norge og familie i Polen, forteller han. Mange opplever det som svært vanskelig å være borte fra familien over flere år, og til slutt må de gjerne velge – reise hjem eller få familien hit. Mange som har klart å få et fotfeste i det norske arbeidsmarkedet velger det siste.

Ifølge de to spørreundersøkelsene som avhandlingen – i tillegg til kvalitative intervjuer – er bygget på, har en stadig større andel partneren boende i Norge.

I 2006 svarte flertallet at de hadde familie i Polen og at de bodde i brakker eller midlertidige løsninger sammen med kollegaer eller liknende. I 2010 bodde flertallet sammen med familien sin her i Norge og bare et lite mindretall hadde familien i Polen. På fire år hadde den polske befolkningen endret seg fra en flyktig gruppe bestående av hovedsakelig menn, til en mer bofast befolkning bestående av menn, kvinner og barn.

– Mange av de polske arbeidstakerne er unge voksne i etableringsfasen, og mange har barn. De får gjerne et ønske om å sikre familielivet mer stabile rammer. Og nettverksdynamikken – ved at etablerte migranter hjelper nykommere med å komme i orden – gjør at dette vil bli stadig enklere dess flere som etablerer seg i Norge.

Økende klasseskille

De polske arbeidstakerne har satt et tydelig preg på mange sektorer, for eksempel bygg og anlegg, industri, jordbruk og en del serviceyrker. De har også satt et stort preg på vikarbyråers arbeidsstokk, som totalt sett ble tredoblet fra 2003 til 2008.

Selv om Horgen Friberg understreker at polske arbeidstakeres inntog langt på vei har vært en suksesshistorie for alle parter, dykker han i oppgaven ned i en rekke problematiske forhold.

Der hvor andelen utenlandske arbeidstakere er høy, ser Horgen Friberg en utvikling mot økende bruk av midlertidige kontrakter, tiltagende etnisk segregering og en ny form for hierarki hvor norske «innfødte» leder, mens arbeidsinnvandrere utfører arbeidet «på bakken». Lav lønn, usikre vilkår og tungt fysisk arbeid kjennetegner arbeidssituasjonen til de aller fleste polske arbeidere i Norge. Brudd på grunnleggende rettigheter i arbeidslivet er hverdagen for mange.

– Å arbeide slik kan være greit i en periode, mens du kanskje sammenligner inntekten med naboen din hjemme i Polen. Men når du etter hvert begynner å sammenligne med dine norske kolleger vil du nok føle større grad til misnøye over egne lønns- og arbeidsbetingelser og muligheter for å påvirke egen arbeidssituasjon, sier Horgen Friberg.

Settes i bås

Ofte rammes også polakkene av stereotyper, fordommer og en dyrking av kulturelle forskjeller. Nasjonal bakgrunn knyttes av mange arbeidsgiverne til spesielle evner og egnethet i en bestemt type jobber.

Dette blir fort en selvoppfyllende profeti som bidrar til å hindre polske arbeidstakeres bevegelsesfrihet.

– Polske arbeidstakere kan føle et press for å oppfylle stereotypene. De vet at bildet mange har av polske arbeidere, som at de jobber hardt og uten å stille spørsmål, er et konkurransefortrinn i kampen om å få jobb-oppdragene.

Han ser imidlertid tegn til at en del polske arbeidstakere etter hvert oppnår mer stabile arbeidsrammer og at det blir enklere for dem å få arbeid i flere ulike bransjer. Særlig de som lærer seg norsk får etter hvert flere muligheter. Her er det dessuten en kjønnsforskjell. Kvinnene starter ofte i en vanskeligere situasjon enn mennene, men det virker som de har flere muligheter til å få ordinære jobber dersom de lærer språket. Mennene opplever mindre sosial mobilitet.

– De som har faste jobber til ordinære betingelser er ennå en minoritet, men det blir stadig flere, sier han.

Næringsstyrt integrering

Prinsippet om fri flyt av arbeidskraft fra EU gjør at det i sin helhet er opp til arbeidsmarkedet å styre tilstrømmingen (ved å tilby arbeid, som igjen kreves for å kunne oppnå ulike rettigheter).

Myndighetene har altså kun mulighet til å regulere gjennom arbeidslivspolitikken.

Tross det han mener er relativt «kraftfulle tiltak» mot sosial dumping, som allmenngjøring av tariffavtaler og innføring av solidaransvar, er det imidlertid klart at det norske systemet ikke var skalert for innvandring av denne størrelsesorden og ennå sliter med å tilpasse seg, ifølge Horgen Friberg. Han mener det ennå kan være behov for ytterligere tiltak. For eksempel bedre tilbud om språkopplæring også for EU-borgere ville gitt dem en styrket posisjon overfor arbeidsgiverne.

Når det gjelder arbeidslivspolitikkens evne til å beskytte mobile arbeidstakere mot lønnsdumping og dårlige vilkår, er handlingsrommet til en viss grad begrenset av EØS-avtalen.

– Men så langt har ikke Norge brukt dette handlingsrommet fullt ut. Selv om EUs vikarbyrådirektiv har vært omstridt, vil det for eksempel bidra til å skjerpe en fra før svært liberal lovgivning og praksis. Polske arbeidstakere har for eksempel gjerne hatt ansettelseskontrakter hos vikarbyråer uten noen som helst garantilønn mellom oppdrag, og uten rett til samme lønn som fast ansatte, forteller Horgen Friberg.

Kan ramme fellesskapet

At en såpass stor andel av arbeidsstyrken er hindret i sosial og karrieremessige mobilitet kan også påføre velferdsstaten en real bakrus, antyder doktorgradsstipendiaten.

Han ser en overhengende risiko ved den økte bruken av fleksibel og midlertidig arbeidskraft i deler av næringslivet som ikke bare truer de polske arbeidstakerne selv, men også det norske fellesskapet.

– Selv om næringslivet nyter godt av dagens systemer, skyver «fleksibiliseringen» en økonomisk risiko over på fellesskapet, sier Horgen Friberg.

Han mener vi fikk en forsmak av dette i kjølvannet av finanskrisa.

– Dette var en mild krusning i Norge. Likevel fikk vi en massiv arbeidsledighet blant polske arbeidstakere. Den registrerte ledigheten var dessuten kanskje bare halvparten av det totale antallet, sier han, og legger til:

– Det er ikke slik mange ser for seg at arbeidsinnvandrere bare «forsvinner» når man ikke har bruk for dem lenger. Man importerer kanskje arbeidskraft, men det er gjerne mennesker som kommer.