Ansattevalgte styremedlemmer i offentlig eide virksomheter er en gruppe arbeidstakerrepresentanter vi har lite kunnskap om. Som en del av prosjektet «arbeidstakernes medvirkning og medbestemmelse i Norge» har Fafo for første gang satt denne gruppen under lupen.
To spørsmål står sentralt: blir rettighetene brukt, er de ansatte representert i styret og deretter; hvor mye innflytelse har disse ansatterepresentantene?
En offentlig nøtt
Bedriftsdemokrati sto høyt på den politiske dagsorden på 1970-tallet. Et av forslagene som var på bordet var ansattes rett til å delta i «styrende organ» i offentlig sektor. I private selskap ble slik rett – altså retten til å velge styremedlemmer – lovfestet i 1972.
Men i offentlig sektor var spørsmålet mer komplisert – hvordan skulle dette se ut i statlige og kommunale virksomheter, hvordan skulle hensynet til det politiske demokratiet balanseres og hvem skulle velge representantene, de ansatte eller fagforeningene?
Til slutt be forslaget skrinlagt av Willoch-regjeringen i 1981.
Men, offentlig sektor i dag ikke det samme som i 1980. I tiårene som følger organiseres stadig mer offentlig virksomhet som selskap eller foretak. Allerede i 1965 var det etablert representasjon i statsbedrifter og ordningen fortsetter inn i de nye selskapsformene, eksempelvis er ordningen i helseforetakene nesten identisk med reglene vi finner i aksjelovene.
Tilsvarende finner vi retten også i kommunale og interkommunale selskap. Universitet og høgskole har en egen ordning, her er ikke bare de ansatte, men også studentene representert i styret. Som tommelfingerregel kan vi si at dersom virksomheten har et styre så har de ansatte rett til å være representert – også når virksomheten eies av det offentlige.
Bruk av rettigheter
At rettighetene er på plass, er likevel ikke det samme som har rettighetene blir brukt – også i offentlige eide virksomheter er representasjonen avhengig av at de ansatte stiller krav.
I undersøkelser i privat sektor finner Fafo at ansatterepresentanter er på plass i om lag 20 prosent av norske aksjeselskap. Disse selskapene utgjør omlag halvparten av arbeidstakerne i privat sektor, eller med andre ord: halvparten av norske arbeidstakere er dekket av ordningen.
I offentlig eide virksomheter er situasjonen en annen. I Fafos undersøkelse inngikk universitet og høgskoler, helseforetak, statsforetak, kommunale foretak, interkommunale foretak og virksomheter med styre (eksempelvis Statistisk Sentralbyrå). Virksomheter med mindre enn 30 ansatte – eller under grensen for representasjonsrett – ble unntatt.
I alle disse virksomhetene fant vi at ansattevalgte var på plass og videre – at antall ansatterepresentanter også var i tråd med regelverket. Totalt klarte vi å identifisere 550 representanter hvorav 221 – eller 40 prosent – valgte å svare på Fafos elektroniske spørreskjema.
Kobling til fagforening
Organisasjonsgraden i offentlig sektor er stabil rundt 80 prosent. Nesten alle – eller 95 prosent av ansatterepresentantene i vår undersøkelse – svarte at de selv var medlem av en fagforening.
Norsk lovgivning innebærer at ansatterepresentantene skal velges av og blant de ansatte. Samtidig vet vi fra studier i privat sektor at det er svært vanlig å kombinere valg – det er ofte klubbleder eller, hvis aktuelt, konserntillitsvalgte som stiller til valg som styremedlem.
Blant ansatterepresentantene i offentlig sektor fant vi at om lag en tredjedel (36 prosent) også har et tillitsverv i fagforeningen. Her fant vi store forskjeller mellom de ulike virksomhetene: blant ansatterepresentantene i foretak (helseforetak, statlige og kommunale foretak) var andelen 65 prosent, blant ansatterepresentantene på universitet og høgskole bare 11 prosent.
En innflytelsesrik posisjon?
Styret er ikke i seg selv er ikke noe medbestemmelsesorgan, men et styringsorgan. Ansattes plass i styret er tuftet på at de ansatte har nyttig informasjon og kunnskap. Men representasjonsretten er også en del av de bedriftsdemokratiske ordningene som skal gi ansatte – gjennom sine representanter – innflytelse på de beslutninger som styret fatter.
Respondentene ble presentert for en rekke ulike saker og bedt om å angi sin innflytelse. Svarene er gjengitt i figuren under.
Figur 1: Innflytelse over ulike saker.
N=219-169 (respondenter som svarte «ikke aktuelt» er tatt ut)
Som figuren viser, det er svært få ansatterepresentanter som svarer at de har svært mye innflytelse over de ulike sakene. Andelen som svarer «ganske mye» er imidlertid stor og totalt svarer over halvparten at de har (svært mye eller ganske mye) innflytelse på overordnede strategiske beslutninger. Lavest innflytelse rapporteres når det gjelder arbeidstid.
Det er få respondenter i denne undersøkelsen, det begrenser muligheten for å finne klare svar på hva som bidrar til å øke ansatterepresentantenes innflytelse. Vi finner likevel tegn til at representanter som også har verv i fagforeningen rapporter om høyere innflytelse enn de andre og vi finner tegn til at representanter fra universitet og høgskole rapporter om litt lavere innflytelse enn de andre.
 |
|
LESE MER? Digital versjon av notatet artikkelen viser til kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til notat-siden
|
Det vi kan si med sikkerhet er at ansatte som sitter i det øverste styret i virksomheten (eksempelvis styret i det regionale helseforetaket versus det enkelte foretak eller universitetsstyret versus fakultetsstyret) rapporter om høyere innflytelse enn de andre.
Gode relasjoner – høy grad av innflytelse?
Er styrene i offentlig eide virksomheter en arena for konflikt eller samarbeid? Om vi skal tro ansatterepresentantene er styrene preget av konsensus; bare 5 prosent svarer at det er uenigheter på hvert styremøte, 17 prosent svarer «på de fleste styremøter».
Ser vi nærmere på tallene synes det som om styremøtene i universitets/høgskolesektoren er litt mer konfliktfylte enn de andre. Spisser vi spørsmålet til uenigheter mellom eiervalgte/eieroppnevnte er andelen som svarer bekreftende enda lavere: 2 prosent svarer «på hvert styremøte» og 8 prosent svarer «på de fleste styremøtene».
Respondentene fikk også spørsmål om forholdet til ledelsen og de eiervalgte representantene. Her finner vi at forholdet er godt: det er bare 7 prosent som svarer at det har et (ganske eller svært) dårlig forhold til ledelsen, 10 prosent svarer «verken godt eller dårlig».
Når det gjelder de eiervalgte representantene er funnene tilsvarende positive; 2 prosent svarer at det har et (ganske eller svært) dårlig forhold til ledelsen, 15 prosent svarer «verken godt eller dårlig».
Analysen viser at det er en tett sammenheng mellom vurdering av forholdet mellom partene og vurdering av egen innflytelse. Dette er en viktig, men også en utfordrende konklusjon. Godt forhold mellom partene kan gjøre ledelsen mer innstilt på å høre på ansatterepresentantes synspunkter og ta hensyn til disse, det øker innflytelsen. Men: ansatterepresentantene kan også vurdere sitt forhold til ledelsen etter hvor mye de oppfatter at ledelsen tar hensyn til synspunktene. Den kausale sammenhengen kan altså gå begge veier.