– Å havne i tvungen lønnsnemnd er som regel et nederlag for både de involverte arbeidsgiverne og arbeidstakerne. Samtidig er det sjelden at arbeidstakernes organisasjoner får mer enn det de allerede har blitt tilbydd, forteller Åsmund Arup Seip.

Ingen mellomløsninger

Fafo-forskeren har foretatt en gjennomgang av all bruk av tvungen lønnsnemnd fra 1990 til 2012. Her kommer det fram at nemndas flertall i de aller fleste av disse sakene har fulgt arbeidsgivers påstand.

– Lønnsnemnda etterstreber ikke en mellomløsning. Heller vil de se på hva andre fagforeninger i samme forhandlingsområde, sektor eller virksomhet har oppnådd i lønnsoppgjøret. Ofte vil dette mer eller mindre sammenfalle med arbeidsgivers tilbud, forklarer Arup Seip.

I noen saker har imidlertid nemnda gått inn og gitt arbeidstakersiden medhold i visse mindre krav. Det har likevel ikke vært krav med vesentlig økonomisk betydning, utdyper han.

I tilfeller der hvor det ikke foreligger et lønnsoppgjør å sammenligne med, ser nemndas flertall gjerne på den generelle økonomiske situasjonen. Arup Seip har i den nevnte perioden funnet ni eksempler på dette, blant annet heiskonflikten i 2004 og tvisten i finansnæringen i 2006.

Kun sikre tall tas med

Disse prinsippene innebærer også at krav med usikre økonomiske følger så godt som alltid blir avvist av nemnda.

Flertallet ser også ut til å være tilbakeholdne med å åpne for at krav og elementer som ikke har vært del av tidligere forhandlinger bringes inn i nemndbehandlingen.

– Der det foreligger et forslag til løsning fra Riksmekleren, vil dessuten nemnda legge stor vekt på dette, påpeker Arup Seip.

Les også: Mer varsom bruk av «tvangslønn» 
Les også: Tariffavtalene oftest diktert innen helse og olje
Fakta: Streik og lockout

Åsmund Arup Seip:
	Bruk av tvungen lønnsnemnd i Norge 1990–2012 (Fafo-rapport 2013:55) Oppdragsgiver: Spekter