I januar manet finansminister Siv Jensen til moderasjon i lønnsoppgjøret. Lønnskostnadene i norsk industri ligger nesten 70 prosent høyere enn i tilsvarende land, påpekte finansministeren (NTB Tekst 21.1.2014).
Vi kan regne starten på et tariffoppgjør til det tidspunktet da LO holder sitt representantskapsmøte og bestemmer hvilken oppgjørsform som skal brukes i forhandlingene i privat sektor.
Den 18. februar vedtok LOs representantskap hovedlinjene for tariffoppgjøret. LO la vekt på den usikre situasjonen for verdensøkonomien, at arbeidsløsheten i Europa fortsatt var høy, og at utsiktene til økonomisk vekst var begrenset. På denne bakgrunn mente LO at årets krav måtte sikre medlemmenes kjøpekraft, og at det skulle legges vekt på likelønn og ordninger som motvirker lavlønn. I tillegg ville LO kreve at tjenestepensjonene i privat sektor ble avtalefestet og organisert på en kostnadseffektiv måte.
NHOs direktør for arbeidslivspolitikk, Svein Oppegaard, kommenterte LOs krav, og mente de «i sum [vil] svekke norsk konkurranseevne» (NHOs nettsider). Han mente lønnsoppgjøret måtte fortsette den retningen som var valgt i 2013, og ikke innebære en ny omkamp om pensjonsreformen.
Et av de viktigste innspillene til tariffoppgjøret 2014 kom fra det såkalte Holdenutvalget, Holden III. Det ble opprettet etter at lønnsoppgjøret i 2012 var preget av store streiker i offentlig sektor. Utvalget skulle vurdere erfaringene med lønnsdannelsen de siste 12 årene og peke på utfordringer for den framtidige lønnsdanningen. Det la fram sin rapport 3. desember 2013. Holdenutvalget konkluderte med at det inntektspolitiske samarbeidet har bidratt til en god utvikling i Norge, og at frontfagsmodellen er en viktig del av dette inntektspolitiske samarbeidet. Utvalget understreket at lønnsveksten samlet sett må være tilpasset den sektoren som er utsatt for internasjonal konkurranse, og at lønnsveksten i frontfaget må fungere som en troverdig norm for de andre sektorene.
Les også: Holden holdt fast på frontfaget (arbeidslivet.no, desember 2013).
Spenningen foran oppgjøret i 2014 lå blant annet i om denne stipulerte rammen ville blir fulgt opp. Holdenutvalget hadde presisert at det er den samlede lønnsutviklingen for arbeidere og funksjonærer i industrien som skulle være førende for rammen i andre sektorer. På grunn av at de lokale lønnsforhandlingene og lønnsendringene for funksjonærene kommer senere på året, har det vist seg vanskelig å fastslå en troverdig økonomisk ramme.
Det er likevel uenighet om hvordan lønnsvirkningene av oppgjøret i frontfaget skal måles og hvordan det skal overføres til de andre sektorene. Tariffoppgjøret i 2014 var dermed preget av et sterkt ønske blant aktørene om å få frontfagsmodellen til å fungere, samtidig som det forelå uenighet om hvordan dette best skulle gjøres.
Les mer hos teknisk beregningsutvalg: Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2014