Hva er utfordringene for dagens tariffsystem – og hva vil framtida kreve? Dette var to sentrale spørsmål under et Fafo-seminar 30. november.
Forslag fra Fafos hold er presentert i en egen artikkel. Et panel bestående av fire representanter for partene i arbeidslivet fikk her noen minutter hver på å presentere sine tanker.
Her følger svarene som Svein Oppegaard, NHO-direktør for arbeidslivspolitikk, hadde på de to spørsmålene.
(Se også svarene fra Spekter, LO og Handel og Kontor (kommer))
1. Hva er utfordringer ved dagens tariffsystem?
Vi i NHO har hatt en ganske jevn utvikling i medlemsmassen. Vi øker i antall årsverk. I 1991 hadde vi 450 000 årsverk representert, i dag har vi rundt 570 000.
Det som kanskje overrasker, er at også dekningen av tariffavtaler også går oppover. Den ligger i dag på rundt 450 000 årsverk. Om vi ser på perioden fra ’91 til i dag, så har utviklingen gått jevnt oppover. Mange er nok overrasket over at vi holder den linja. Og det er selvfølgelig et argument for det organiserte arbeidslivet.
Om Solbakken vi tror vi er en arbeidsgiverorganisasjon som ikke er positive til tariffavtaler, må han nok tro om igjen.
|
Det som er et av tariff-systemets vanskeligste utfordringer er spørsmålet om konkurransesituasjonen mellom virksomhetene med og uten tariffavtale. Kostnadene ved de tariffestede ordningene – jeg tenker da spesielt på OPP/UT, Sluttvederlag og AFP – er såpass høye.
|
Selv om jeg kan reklamere hardt for at AFP-ordning er verdens billigste og beste pensjonsordning, kjøper ikke våre medlemmer den argumentasjonen. De ser på den som en konkurranseulempe. Og med en margin hvor dette snart koster 3 prosent, så er det klart det er marginen for mange bedrifter.
Det må man tenke på. Når Solbakken hele tiden er opptatt av tariff-festing av pensjon, så vil det være en ytterligere kostnadsvekst for våre bedrifter. Selv om det kan framstilles som en medlemsfordel for ham, vil det slik vi ser det være en trussel for det organiserte arbeidsliv.
Modernisering av tariffavtaler det er noe vi bør se på. Det er utrolig hva du finner i tariffavtalene.
Til en annen diskusjon: Dette med tariff og godtgjøring. Ulempene med det norske tariffsystemet, om man kan si at det er årsakssammenheng mellom tariffsystemet og kostnader, er at vi har verdens høyeste kostnadsnivå. Det er noe vi ikke må glemme.
Når vi har tariff-forhandlinger, trekkes også ofte inn mange ulike krav. Det tradisjonelle lønns og arbeidsvilkårene er jo en sak. Så kommer alle de andre sosiale ordningene man ønsker å få regulert i tillegg. Dels fordi LO ikke er fornøyd med lovgivningen og dels fordi det er andre ting de ønsker å få inn. Dette er jo greit.
Men så kommer andre politiske spørsmål. For eksempel allmenngjøring i fiskeindustrien. Det ble gjort til et tariffspørsmål, men er jo et rent politisk spørsmål. Og i tillegg trekkes det inn en rekke lokale krav som må tas på bakrommet. Dette er ikke greit.
Sånn sett kan man si at man trekker tariffavtalene og forhandlingene veldig langt. Dette er utfordringer ved tarifforhandlingene.
2. Hvordan vil framtidas tariffavtaler se ut?
Framtidas tariffavtaler vil omtrent se ut som de gjør i dag. Går man tilbake helt til 1920–30-tallet ligner de mye på dagens avtaler. Noen stor revolusjon på dette området tror jeg faktisk ikke på.
|
Det store spørsmålet er likevel om noe av beslutningsmyndigheten skal flyttes ned til de enkelte bedrifter og tillitsvalgte. Jeg tror det kan være en god idé av og til å kunne desentralisere noe, selv om jeg vet at de på Youngstorget mener å ha den fulle og hele sannheten på veldig mange områder.
|
Jeg tror derimot de lokale tillitsvalgte absolutt kan ta ansvaret for deler av lønns- og arbeidsvilkårene i egen bedrift.
Og så skal jeg nevne et par ting til som kanskje kan bli mer aktuelt. Vi var tidligere innom flyktningene og om vi skal gjøre noe med tariffavtalene. Det er et utrolig krevende spørsmål, men jeg synes det hører med i diskusjonen om dagens tema.
Jeg vet at LO selvsagt er opptatt av sine medlemmer som er i arbeid, men her er det snakk om den aller svakeste gruppen på arbeidsmarkedet. Jeg synes derfor vi skal gi disse noe større oppmerksomhet. Jeg tror ikke noe på Solbakkens modell med å sysselsette 100 000 i kommunene. Det må gjøres på en annen måte.
Så har jeg litt lyst til å nevne noe som er litt på siden. Nemlig betydningen av den delen av hovedavtalen som heter samarbeidsmodellen. Den vil alltid ha stor betydning i norsk arbeidsliv ved å ha skapt en kultur blant ledere og arbeidere rettet mot konsensus – enighet. Og ikke minst det grunnleggende prinsipp om medbestemmelse og med-innflytelse.
Denne kulturen har samarbeidsavtalen bidratt meget til, og vi merker stor forskjell på norske og utenlandske virksomheter. Så jeg har lyst til å gi honnør til dem som har jobbet med den. De får ikke så mye skryt og man går ikke på barrikadene for dem, men det er en viktig del av vårt tariffsystem og jeg tror den har framtida mye mer foran seg.
Fafo-seminaret «Framtidens tariffavtaler» var en markering av at avdøde Fafo-forsker Torgeir A. Stokke ville ha fylt 50 år denne dagen.