Hovedavtalen omhandler ikke lønn, og det er ikke adgang til å bruke kampmidler når det forhandles om endringer av den. Det finnes en rekke hovedavtaler, men Hovedavtalen LO-NHO er den viktigste. Den var også den første, og har sin historie helt tilbake til 1935.
I motsetning til tariffavtalene, som er toårige, er hovedavtalene fireårige.
Historisk bakgrunn
Da Hovedavtalen ble undertegnet i 1935 fantes det allerede andre reguleringer som omhandlet kjøreregler i arbeidslivet. Det gjaldt Verkstedoverenskomsten fra 1907 og Arbeidstvistloven fra 1915.
Men når Hovedavtalen likevel regnes som «arbeidslivets grunnlov», så er forklaringen at avtalen ble inngått mellom de to store organisasjonene på arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, og at de avtalte spillereglene dermed fikk avgjørende samfunnsmessig betydning.
I 2010 ble 75 årsfeiringen av Hovedavtalen markert med en egen jubileumsbok, redigert av Trond Bergh, hvor 14 forfattere belyser ulike sider ved hovedavtalen.
Hovedavtalen er beskrevet som et historisk kompromiss mellom arbeid og kapital. Bakgrunnen for avtalen var arbeidsledighet og økonomisk krise i begynnelsen av 1930-årene, med en dramatisk arbeidskonflikt og lockout i 1931.
I første paragraf i Hovedavtalen fra 1935 ble det slått fast at Norsk Arbeidsgiverforening og Arbeidernes faglige Landsorganisasjon gjensidig anerkjenner arbeidsgivernes og arbeidernes frie forhandlingsrett. Deretter ble spillereglene for de kollektive partsforholdene formulert.
Avtalen bidro til å dempe arbeidskonfliktene, i tillegg til å løfte fram LOs og N.A.F.s (nå NHO) sentrale roller i tariffpolitikken. Den regnes også som grunnlaget for det partssamarbeidet som nå er et viktig kjennetegn ved den norske arbeidslivsmodellen.
|
«Et velorganisert arbeidsliv er en styrke for arbeidstakernes og arbeidsgivernes organisasjoner og for samfunnet som helhet. I kraft av å representere brede interesser ivaretar LO og NHO et samfunnsmessig helhetssyn»
(Utdrag fra § 2-1 Organisasjonsretten,
Hovedavtalen 2010–2013 LO–NHO)
|
Tilpasset gjennom årene
Den opprinnelige Hovedavtalen var på 12 sider, mens den nåværende (2010-2013) er på 69 sider. Den består av tre deler, A-, B-, og C-delen, samt en kommentardel. Hovedavtalen er opp gjennom årene tilpasset med nye bestemmelser og formuleringer, og nye områder er trukket inn. Bedriftsutvikling, teknologisk utvikling og likestilling er eksempler på det.
Del A omfatter organisasjonsretten, bestemmelser om fredsplikt, forhandlingsrett og søksmål. Her er også bestemmelser som regulerer konflikter, særavtaler og tillitsvalgtes rolle.
I tillegg er det egne kapitler om vernearbeid, permittering, informasjon, samarbeid og medbestemmelse. Del A er den som i størst grad bygger på den opprinnelige Hovedavtalen, men er altså betydelig utvidet og omformulert.
Samarbeidsavtale
Del B inneholder bestemmelser om bedriftsutvalg, arbeidsmiljøutvalg, avdelingsutvalg og konsernutvalg - samt egne bestemmelser om informasjonsmøter og bedriftskonferanser.
Det er også et eget kapittel om kompetanseutvikling og om organisasjonenes fellestiltak når det gjelder samarbeid og utvikling.
Sammen med bestemmelsene om samarbeid og medbestemmelse i A-delen, utgjorde dette et viktig grunnlag for arbeidet med bedriftsdemokrati og medbestemmelse fra midten av 1960-årene og framover.
Bedriftsutvikling og likestilling
Del C med tilleggsavtaler kom til i begynnelsen av 1980-årene. Her finnes det blant annet en avtale om bedriftsutvikling og en rammeavtale om likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet.
Tilleggsavtalene omhandler verne- og miljøarbeid, teknologisk utvikling og datamaskinbaserte systemer, kontrolltiltak, bruk av arbeidsstudier, og bruk av arbeidsvurdering i sammenheng med differensierte lønninger.
Her inngår også en egen avtale om europeiske samarbeidsutvalg.