I år er det igjen tid for hovedoppgjør. Da vil de aller fleste tariffavtaler reforhandles for to nye år.
I bakgrunnen spøker forrige hovedoppgjør, i 2016. Dårlige tider førte til at arbeidstakernes organisasjoner viste måteholdenhet og styrte mot et nulloppgjør.
Prisveksten skjøt imidlertid mer i været enn forventet og dro reallønna ned med nær 2 prosent.
Vanlige lønnsmottakere fikk altså for første gang siden slutten av åttitallet mindre kjøpekraft enn året før. En økning i reallønna i 2017 klarte ikke å veie opp for dette om man ser de to årene under ett.
(artikkelen fortsetter)
|
Hva er et hovedoppgjør (og mellomoppgjør)?
I 2018 vil de fleste hovedoppgjør finne sted. Dette innebærer at partene i arbeidslivet på vegne av alle sine medlemmer framforhandler nye landsdekkende tariffavtaler. Avtalene vil som oftest vare i to år. På forhandlingsbordet ligger i prinsippet alt som partene har lov til å forhandle om: minstelønn, kompensasjon for utdanning og ansiennitet; reise, kost, losji; arbeidstid og ferie; medvirkning, pensjon – og så videre.
Om man ikke blir enige, kan man bruke arbeidskamp (streik og lockout) .
I fjor og neste år (oddetall-år) har man mellomoppgjør. Dette er enklere forhandlinger som i hovedsak kun handler om lønnstillegg og sjelden leder til arbeidskamp.
|
Spår lønnshopp
Når Norges økonomi nå går bedre, vil derfor trolig kravene om at arbeidstakerne skal få økt sin kjøpekraft skjerpes i år, forteller Fafo-forsker Kristine Nergaard. Hun har skrevet Fafo-notatet Før lønnsoppgjøret 2018: Analyse av tema og problemstillinger og er bidragsyter til Lonnsoppgjoret.no, der Fafo vil følge hovedoppgjøret tett.
Partene vil gå inn i lønnsoppgjøret 2018 med relativt blanke ark når det gjelder fjorårets ramme (såkalt glidning og overheng).
– Man har heller ikke opplevd en skjev lønnsvekst mellom de største sektorene i økonomien. Dette betyr at privat og offentlig sektor har fått noenlunde samme lønnsvekst, forklarer Nergaard.
(artikkelen fortsetter)
Tallknuserne i lønnkammeret
For at økte kostnader til lønn ikke skal knekke ryggen på næringsliv og virksomheter – og økt lønnsomhet også skal komme arbeidstakerne til gode – lener de norske tariffoppgjørene seg tungt på anslag over hvordan den norske økonomien utvikler seg. Her står rapportene fra Teknisk beregningsutvalg helt sentralt. 27. februar presenterte utvalget sine foreløpige anslag for lønnsutviklingen i 2017 så vel som anslag på ulike faktorer som vil ha betydning i 2018.
Utvalget peker på god utvikling i verdensøkonomien og lavere vekst i lønnskostnader per produsert enhet (produktivitet) og importpriser i år målt mot i fjor. Lønnsoverhenget anslås i 2018 for å være på 1,1 prosent og konsumprisindeksen (KPI) i 2018 ventes å øke med rundt 2 prosent i 2018. Dette er langt lavere enn 2016, da man opplevde reallønnsnedgang.
De anslår blant annet også at oljeprisen vil øke i 2018 målt mot fjoråret (+ 10 prosent) og strømprisene med 6 prosent (men med betydelig usikkerhet). Rapporten peker samtidig på stor usikkerhet i valutakursen til den norske krona, noe som sterkt påvirker prisen på import og eksport av varer og tjenester.
|
Ett stort oppgjør mellom LO og NHO
For de innvidde var det i år knyttet spenning til om LO ville kreve et samordnet oppgjør i privat sektor (i forhandlingene med NHO), eller ei.
Mens forhandlingene i offentlig sektor alltid er samordnet, er normen i privat sektor forbundsvise oppgjør. Hver tariffavtale forhandles da om enkeltvis.
Samordning brukes gjerne når man skal løfte fram store eller kompliserte spørsmål som gjelder hele medlemsmassen. Oppgjørsformen ble unntaksvis brukt for å justere AFP-ordningen i 2008 og få på plass den tariffestede ferieuka i 2000.
Likevel vil det gjerne være interessekonflikter mellom ulike fagforbund. I 2016 ble dette veivalget kime til åpen strid mellom ulike LO-forbund. Nå i 2018 gikk imidlertid LO inn for samordning, tilsynelatende uten store konflikter.
– Vendingen var noe overraskende, siden LOs største fagforbund, Fellesforbundet, egentlig ønsket et forbundsvist oppgjør. Men det viste seg at flertallet av de andre forbundene i privat sektor ville ha et samordnet oppgjør, oppsummerer Nergaard.
Pensjon til topps i privat sektor
Lønn står selvsagt mest sentralt i tariffoppgjørene. Likevel vil andre krav kunne seile opp i tet. Her har pensjon lenge vært en utfordrer.
Gjennom vedtak om samordnet oppgjør og forhandlingskrav ønsker da også LO å løfte dette høyt på dagsordenen.
Nærmere bestemt er det særlig AFP-ordningen (i privat sektor) som LO ønsker å forhandle om, i tråd med tidligere avtale om å evaluere den i 2017.
Dette er et komplisert saksfelt, oppsummerer Nergaard:
- Dels går debatten om hvorvidt pensjonsutbetalingene for «slitere» som må gå av ved 62 år er høyt nok eller om disse bør løftes.
- Dels er det bekymringer knyttet til de som har vært dekket av AFP, men som likevel ikke får en pensjon (de såkalte «hullene», for eksempel de som mister jobben like før avgangsalder)
- Arbeidsgiverne ønsker dessuten at ordningen skal bli mer rettighetsbasert, slik at ytelsens størrelse vil avhenge av medlemstid og opptjening.
– Arbeidsgiverne er skeptiske, siden utfallet kan påvirke virksomhetenes inntekter og kostnader i lang tid framover. Det hjelper heller ikke at pensjonsordninger og endringer av disse er kompliserte rent teknisk, sier Nergaard.
LO ønsker i tillegg å kreve forbedringer i obligatorisk tjenestepensjon. Særlig «pensjon fra første krone» vil kunne være et mantra.
– For tjenestepensjon, må i tillegg må staten gjerne være villig til å endre lovverket, legger hun til.
Offentlig pensjonssprang
Nergaard forventet på forhånd at pensjonspørsmål også vil prege forhandlingene i offentlig sektor i 2018.
Som i privat sektor, ble mange spørsmål om pensjon sendt videre fra oppgjøret 2016, men her med et forløp tilbake til 2009. Den gang endte forhandlingene om tjenestepensjon og AFP langt på vei i en videreføring av eksisterende ordninger – med et viktig unntak av levealderjustering.
Siden har offentlig og privat sektor hatt ulike ordninger for tjenestepensjon og AFP, noe som både kan skape forvirring og uheldige konsekvenser.
Her tok imidlertid partene et langt skritt framover 3. mars, etter at Nergaard skrev sitt notat. Da ble de enige om en rekke forslag til ny offentlig pensjon. Dette skal riktignok bli godkjent og deretter bakt inn i lov- og regelverk, men mye tyder på at forskjellene mellom privat og offentlig sektor blir betydelig mindre.
Ved siden av pensjon, vil også statlig sektor bale med flere kompliserende forhold. Partene skal nemlig få på plass et nytt lønnssystem – og dette etter at de i 2016 fikk to forskjellige tariffavtaler i staten – én for arbeidstakere som er organisert i forbund i Akademikerne, og én for øvrige ansatte.
– Fortsatt er det uenighet om hvor mye av lønnstilleggene som skal gis som generelle tillegg og lokale tillegg. Arbeidsgiverne i både kommunal og statlig sektor har ønsket en mer desentralisert lønnsdannelse. Det samme gjelder Akademikernes forhandlingssammenslutning. I hvilken grad de tre øvrige hovedsammenslutningene på arbeidstakersiden står samlet i forhandlingene om et nytt lønnssystem i staten eller om vi ender opp med en ytterligere oppsplitting av avtalestrukturen blir spennende å se, oppsummer Nergaard.
(artikkelen fortsetter)
|
Offentlig pensjon i smeltedigelen – endringer fra 2020.
3. mars ble partene i offentlig sektor enige om et forslag til en rekke endringer av pensjonsordningene. De nye ordningene skal gjelde for de som er født i 1963 eller senere. Eldre årskull beholder dagens AFP-ordning og fortsetter å tjene opp pensjon i dagens ordning.
Avtalepunktene er ennå ikke formelt implementert, men oppsummeres som følgende i avtaledokumentet:
- Offentlig tjenestepensjon og AFP for offentlig ansatte legges om til livsvarige påslagsordninger som kommer i tillegg til folketrygden.
- Alle år i arbeid skal gi pensjonsopptjening. Pensjonen skal som hovedregel kunne tas ut helt eller delvis fra 62 år og kombineres med arbeidsinntekt uten at pensjonen blir avkortet.
- De som skal tjene opp alderspensjon i de nye ordningene, beholder opptjeningen i bruttoordningen.
- De nye ordningene vil gi offentlig ansatte bedre uttelling av å stå lenger i arbeid. Offentlig ansatte vil ha samme mulighet som ansatte i privat sektor til å opprettholde pensjonsnivåene når levealderen øker.
- Det innføres et nytt pensjonselement – betinget tjenestepensjon. Den vil gi økt sikkerhet for den fremtidige pensjonen for de som ikke kvalifiserer for AFP. Betinget tjeneste-pensjon skal kunne tas ut fleksibelt fra 62 til 70 år.
- De nye ordningene gjør at man ikke mister opptjente rettigheter ved bytte av jobb. Overføringsavtalen videreføres og legger til rette for fortsatt god mobilitet innad i offentlig sektor.
Avtalen innebærer ikke endringer i reglene i de offentlige tjenestepensjons-ordningene for uførepensjon eller pensjon til etterlatte barn og ektefeller. |
Frontfaget på solo-reise med kost og losji
LOs vedtak om samordning av oppgjøret med NHO i privat sektor har et vektig unntak: Fellesforbundet skal nemlig selv forhandle med motparten Norsk Industri om «reise, kost og losji».
Tariffavtalen heter Industrioverenskomsten og er utgangspunkt for den såkalte frontfagmodellen.
Nergaard oppsummerer spørsmålene som er årsak til denne langvarige konflikten slik i notatet:
- Hvilke situasjoner industrioverenskomstens bestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår for arbeid utenfor bedrift skal anvendes («kapittel 8 i VO-delen»)
- Og: hvordan tariffavtalens bestemmelser for reise, kost og losji kan formuleres slik at de kan inngå i et allmenngjøringsvedtak uten å komme i strid med EØS-avtalen.
Spørsmålene har vært en del av tariffavtalen i lang tid, men er satt under press av nye driftsformer og av omfattende bruk av arbeidstakere som er i Norge på kort opphold – særlig fra Øst-Europa – eller som bruker utenlandske tjenesteleverandører.
Konfliktens kjerne har en lang historie, både i forhandlinger og rettsvesenet, sentrert om den såkalte verftssaken.
– Dersom man ikke får en løsning på spørsmålet om reise, kost og losji som tilfredsstiller kravene fra ESA, vil myndighetene måtte vurdere hvordan de håndterer saken videre. Reisebestemmelser finnes også i andre allmenngjorte tariffavtaler, påpeker hun.
Streik, streik, streik?
Å spå om hvem som vil streike (eller, sjeldnere, rammes av lockout) og for hvilke krav er en vanskelig øvelse.
Kristine Nergaard peker likevel på noen kjensgjerninger man kan ha i bakhodet når hovedoppgjøret drar seg i gang:
- Frontfaget – Fellesforbundets industrioverenskomst (tidligere «verkstedsoverenskomsten») – har kun ved én anledning, i 1996, vært årsak til streik siden andre verdenskrig.
- Noen tariffavtaler havner oftere i streik enn andre, men også her må man avvente kravene før man kan anta at streik er nærliggende.
- Mange av de siste års streiker har handlet om andre tema enn lønn. Når prinsipielle spørsmål står i spenn, er det større risiko for at streikene blir langvarige enn om det kun er snakk om lønnskroner.
- Krav bør ha bred støtte blant medlemsmassen for full mobilisering (og – ved eventuelt gjennomslag i forhandlingene – godkjent-stempel ved uravstemning.)
Fakta: 2016 – nulloppgjøret som gikk i minus
Grunnet oljekrise og tøffe økonomiske tider la partene i arbeidslivet opp til et nulloppgjør i 2016. Men prisveksten viste seg å øke med mye mer enn de forventet. Reallønna (altså ikke antallet kroner, men hvor mye du får kjøpt for dem etter prisstigning) falt dermed med nesten 2 prosent.
Nedgang i reallønna hadde ikke skjedd siden 1989, men pilene hadde pekt stadig lenger ned mot nullpunktet siden 2012.
Selv om mange lønnstakere muligens vil murre, kan dette på mange måter betraktes som en suksess for den norske frontfagsmodellen og en ansvarlig lønnsfastsettelse.
Les mer om lønnsdannelse og begrepene som brukes i artikkelen «Lønn og lønnsutvikling i tall og fakta» |